Aage Samuelsen:
"Jeg har aldri oppfattet troen som noe mystisk, eller at den gjør oss mystiske. Den flytter ikke bena våre fra jorden ...".
Det er dessverre mange - som når de får forbindelse med Gud ved troen på Jesus - slutter å være mennesker. Ved dette kommer alle vrangforestillingene inn; at du ikke må gjøre det - og ikke må gjøre det osv. - for da gjør du synd. Så går de i livende redsel hver dag for å gjøre synd. I mange tilfeller er det det som er grunnen til at nervene kommer i fullstendig ulage.
De får merkelige hallusinasjoner, som igjen skaper forvirring, og de sletteste inntrykk i den krets de omgås. Igjen skaper dette bare motbydelighet for dem som kaller seg troende.
Jeg har sett så mange utslag av misforstått tro, som djevelen benytter seg av, som får motstanderne til å betrakte det hele som hysteri, ekstase, svermeri og galskap. Jeg har måttet stoppe mangfoldige opp gjennom årene.
Jeg har opplevd fantastiske ting med Gud, men jeg glemmer ikke én eneste gang at jeg bare er et menneske - under samme vilkår som alle andre: En mann som har gjort feil, og kommer til å gjøre det igjen, og som når jeg skal reise herfra er avhengig av kun Guds nåde.
At det kan bli bråk i møtene når sjeler blir fylt med den Hellige Ånds kraft, blir løst fra forferdelige bånd som har bundet dem, og at de jubler av glede er en helt selvfølgelig ting. Når syke blir helbredet like for folks øyne, og jubelen står i taket, så er det på samme måte som det som skjedde på Jesu og apostlenes tid. Det skulle bare mangle! Når jubelen står høyt i været på idrettsbanene, så er det fordi det skjer noe, men når det er over er det ikke derved sagt at alle de tusener av tilskuere skal juble resten av dagen og flere dager fremover. Det er kun en spontan reaksjon når f.eks. hjemmelaget skårer mål. Men de er like normale for det. På samme måte er det når Gud møter oss.
Leserne må unnskylde at jeg tar frem eksempler fra møtene: En dame reiste seg opp i fullt sinne i et møte da jubelen var som høyest, og ropte mot meg: "Jeg orker ikke dette levenet, jeg liker stillhet. Vi kan ha det inni oss!" Jeg kunne ikke dy meg og svarte henne: "Sier du det når du er på do også?" Dermed forsvant hun.
Verden bruker sitt språk uten at de kristne protesterer, men når vi bruker vårt språk - det åndelige - raser mange fordi de ikke forstår det. Og når folk begynner med tvangsforestillinger så de nærmest går i redsel for å gjøre synd, noen er redde for å arbeide på lørdag, andre på søndag, for da gjør de synd, noen avholder seg fra mat og drikke osv., så advarte Paulus nettopp mot dette: "I TAR VARE PÅ DAGER OG TIDER OG ÅR." Gal. 4,10. "LA DERFOR INGEN DØMME EDER FOR MAT ELLER DRIKKE, ELLER I SPØRSMÅL OM HØITID ELLER NYMÅNE ELLER SABBAT." Kol. 2,16.
Stakkars mennesker. Det står klart og tydelig at den som bryter ett av Guds bud har brutt alle de andre. På en måte beundrer jeg dem for deres utholdenhet i trelldommen. Jeg regner alltid slik at enten jeg våker eller sover så hører jeg Herren til, og hvis Gud bare var en Gud i medgang og ikke i motgang ville jeg aldri ha kontakt med ham.
Noen sier: "Du har ikke lov til å bli sint." Nei, i det åndelige språket heter det HELLIG VREDE. Jesus skjelte de falske religiøse hyklerne ut for "KALKEDE GRAVER SOM MENNESKENE GÅR PÅ." Han kalte dem rett ut for "SATANS BARN!"
Når det står at du skal be for dine fiender så vet ikke jeg hvem jeg skal be for, for det er enda ikke én som vil innrømme at de er mine fiender. Hva skal jeg da be for? At jeg blir sint mange ganger er et ikke ukjent begrep for meg, men det blir aldri tatt som et forsvar overfor dem som forårsaker dette.
Å tro på Gud har for meg aldri vært hallusinasjoner. Jeg har en menneskelig natur og et temperament til tusen, men på den måten får jeg ofte sagt sannheten til folk som tror de kan gjøre med en hva de vil - uten reaksjon.
Jeg kan gråte med dem som lider, og det er en selvfølge for meg å bøye meg ned til de laveste i samfunnet fordi jeg er bare et menneske, og Gud kommer i hu at jeg er støv. Jeg kan spille på et stort register, og ut fra mitt åndelige liv føle med dem som har det vondt, og glede meg med de glade.
Mitt bønneliv til Gud har aldri vært anstrengt. Da Gud kom til meg for over 40 år siden og spurte om jeg ville blir frelst sa jeg ganske enkelt "JA." Men om jeg taler til Gud og han til meg, så har jeg til dags dato ikke betraktet mitt Gudsliv som noe hysterisk eller et mysterium. Jeg har ingenting med å legge meg opp i hva andre gjør. Enhver får svare for sitt, så forteller Gud meg hva jeg skal gjøre. Dette er den enkle troen på Gud.
Artikkelen er hentet fra Vekkeropet nr. 2/1987
