Fakta
Lørdag, 15. november 2025
AV PER FAYE HANSEN, KARMELINSTITUTTET - 1982
HENTET FRA VEKKEROPET NR. 6 – JUNI/JULI 1982
Når noen – ja ofte til og med teologer – sier at de vil ta en tur til Palestina, er det all grunn til å fortelle dem at det er for sent. For fra 1948 finnes det ikke lenger noe Palestina, men derimot statene Israel og Jordan. FN ga i 1947 rettsgrunnlaget for opprettelsen av en jødisk og en arabisk stat i det tidligere engelske Palestina-mandat område. Jødene utnyttet dette straks og erklærte staten Israel, mens araberne i mandat-området ikke viste noen nasjonal bevissthet eller trang til å danne en arabisk stat. De var ikke noe eget folk, men bare en minoritet blant Midtøsten-araberne.
Det varte da heller ikke lenge før Trans-Jordanien, den østlige 4/5-del av det opprinnelige Palestina-mandatet, som England med urette skilte ut i 1922, annekterte de områder på vestsiden av Jordan som ikke ble til staten Israel. Denne annektering ble ikke internasjonalt godkjent, men området var okkupert av Jordan inntil 1967, da Israel inntok hele Vest-Jordan-landet i en forsvarskrig mot Jordans angrep. Under Israels styre er innbyggerne i disse områder vesentlig forblitt jordanske borgere, og Jordan er alt lenge en palestinsk stat, da de fleste som bor der er tidligere palestinere fra den engelske tiden.
Før 1948 var både jøder og arabere i mandatet palestinere; nå er det i virkeligheten ingen palestinere lenger, men bare israelere og jordanere. Palestinsk nasjonalkjensle er et propagandaprodukt for å skaffe en motvekt mot den ekte, jødiske nasjonalfølelsen – og er opparbeidet for å ødelegge jødenes sioniststat. England har storlig sviktet sitt oppdrag om å befordre det jødiske nasjonalhjem i hele det opprinnelige Palestinamandatet. Arafats, FNs og stormaktenes ønske om å opprette en ny Palestinastat blir da med rette avvist av Israels regjering som den farligste trussel mot Israel i dag.
Det er ingen tvil om at en ny arabisk stat i Judea og Samaria ville bli en basis for terrorisme, og Sovjet midt i Israel med bare noen få kilometers avstand til Jerusalem og Israels største byer og mest befolkede områder. Når Egypt og FN, og delvis også Israels «venner» i vest, stadig taler om behovet av en egen stat for «palestinerne», viser det at de hverken forstår bakgrunnen for situasjonen i dag eller de konsekvenser som en slik kunstig stat ville få for Israels sikkerhet.
Det er sannelig på tide at både politikere og teologer lar seg orientere av Bibelens realistiske profetier og åpenbare planer for både Israel og nabofolkene i Midtøsten. For nå er det Israels rike som gjenreises etter Guds løfter, og dommen nærmer seg de folkene rundt omkring som har tilkjent seg Israels land med inderlig forakt! Nå er det Herren, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som flytter Israel inn, og alle som vil hindre dette ut og bort – østover til Østerland, 1. Mos. 16, 16 og 25, 18.
Per Faye Hansen
Lørdag, 28. oktober 2023
DETTE ER DET SISTE VEKKEROPET SOM BLE UTGITT, NR. 2 - DESEMBER 1987. AT BRODER AAGE VAR EN GUDS MANN KAN INGEN BETVILE NÅR DE LESER HVORDAN HAN HER FORUTSIER HVA SOM VIL SKJE MED ISRAEL OG RESTEN AV VERDEN. TIL SITT SISTE ÅNDEDRAG VAR AAGE EN AV ISRAELS FREMSTE FORSVARERE - FORDI JØDENE (GUDS EIENDOMSFOLK) - OG ISRAEL - AV GUD ER GITT DEN POSISJONEN OG BETYDNING DE HAR HER I VERDEN. LES OGSÅ ARTIKKELEN NEDENFOR (HAR ISRAEL OKKUPERT «PALESTINA»?)
HAR ISRAEL OKKUPERT «PALESTINA»?
Av AAGE SAMUELSEN
Klippet fra Vekkeropet Nr. 2 – desember 1987.
«ISRAEL BLIR FRELST VED HERREN MED EN EVIG FRELSE; I SKAL I ALL EVIGHET IKKE BLI TIL SPOTT OG SKAM».
Vi retter ikke dette spørsmålet til noe politisk parti, heller ikke til noe arabisk land, og slett ikke til Sovjet, for Glasnost gjelder ikke for jøder i Sovjet. Vi spør Guds ord. Hva sier det?
Gud har fra evighet av skapt jorden for Israels skyld. Og da han fra begynnelsen av gav løftet til sitt folk, ved Abraham, Isak og Jakob, at de skulle innta det landområdet som Gud hadde bestemt at de skulle bosette seg i, så er det ikke én i hele verden som kan rokke ved denne pakt!
Da Israel ble erklært som selvstendig stat i 1948, og når til og med Sovjet måtte gå med på denne erklæringen (om enn motvillig), så var det Guds finger som hadde bestemt dette. Jeg kan ta frem utallige skriftsteder som bekrefter hva jeg her skriver. Jødene har aldeles ikke okkupert sitt eget land. De har bare ganske enkelt tatt det tilbake til odel og eie.
Det hatet som ligger hos alle Israels motstandere, og alle truslene om tilintetgjørelse, hjelper dem ingenting, tvert imot. Israel er Guds eiendom og jødene hans eiendomsfolk. Og den som truer Israel rører ved Guds øyensten. «DEN SOM FORBANNER DIG …» sa Gud til Abraham «… SKAL JEG HERREN FORBANNE.» Uansett hva FN eller andre «fredsmeklere» forsøker seg på mot Israel, så ødelegger de seg selv.
I 1965 gav Saudi-Arabia, Syria, Jordan, Jemen og Libanon ut en frimerkeserie, - alle med sverd over Israel, - siden har hatet mot dette lille landet grepet ennå flere land. Men Israels Gud, - deres vokter, - sover ikke. Han holder et våkent øye med alt som skjer på denne forbannede jord. Sovjet inngår forsvarspakt med araberne, men uansett hva Sovjet og andre land truer med, vil Gud holde sin hånd over sitt elskede folk.
Det Bibelen peker på nu, er rettet mot Guds avgjørende slag mot alle Israels fiender: Slaget på Harmageddon, - og det er ikke langt unna!
Tirsdag, 17. oktober 2023
Menachem Begin: f. 1913 – d. 1993. Israels 6. statsminister i perioden juni 1977 – oktober 1983. Artikkelen er hentet fra bladet KARMEL som vi trykket i Vekkeropet nr. 9 – oktober 1983.
«HILSEN FRA DEN EVIGE HOVEDSTAD JERUSALEM
5743 var et vanskelig og smertefullt år. Vi minnes av hele vårt hjerte alle de sønner av vårt folk som gav sitt liv for å sikre de nordlige deler av vårt land. Vi ber om at de som ble såret i kampen mot en grusom fiende må bli helbredet!
Når vi tenker tilbake på det som er skjedd, og også kaster et blikk inn i fremtiden, så finns det også grunn til trøst og tilfredsstillelse. I det året som er gått har vi sluttet en avtale med Libanon som gjør slutt på krigstilstanden. Libanon er det andre umiddelbare naboland som har inngått en slik avtale med oss. Ennu er det meget som må til for å virkeliggjøre meningen og hensikten med denne avtalen, men grunnlaget er nå virkelig lagt.
Vi respekterer Libanons integritet og suverenitet, og vil forlate landet så snart alle fremmede styrker er trukket tilbake – som forutsatt i avtalen. Foreløpig har vi – for våre egne troppers sikkerhets skyld – begynt å skaffe erstatning for våre tropper. Vår nabo i nord må sørge for at Libanon aldri mere blir brukt som springbrett for angrep på vår befolkning. Å forhindre at PLO kommer tilbake er ikke bare viktig for oss. Også for Libanons fremtidige stabilitet er det betydningsfullt at det i alle fall delvis kunne befris fra disse barbariske krefters herredømme.
Den vestlige verden forstår bare delvis at PLO, som også opererer fra Beirut, var sentrum for den internasjonale terrorismen som underminerer hele verdens stabilitet. På grunn av våre erfaringer vil vi råde den frie verden til å erklære denne onde krig inntil den er fullstendig utryddet!
Ved begynnelsen av det nye året finns det også noen positive tegn som vil kunne utvikle våre utenrikspolitiske forhold. Nasjoner som for 10 år siden avbrøt sine forbindelser med Israel forsøker nå å gjenopprette normale forhold. Særlig gleder det oss at enkelte nasjoner, som hadde flyttet sine ambassader bort fra Jerusalem, nå vender tilbake til vår hovedstad. Vi håper at det ikke vil vare lenge før de alle sammen gjør det samme! Den dagen er sikkert ikke langt borte da alle nasjoner som vi har diplomatiske forbindelser med vil innse at Jerusalem er vårt lands hovedstad, så deres ambassader egentlig bør være der.
Vi er tilfreds med at vårt folks rett til å slå seg ned i Judea og Samaria stadig blir mer og mer akseptert. Vårt nærvær i dette området er ingen hindring for fred. Tvert om gjelder det en oppfordring til fredelig sameksistens. Vi har alltid sagt at det er rom nok for at jøder og arabere kan bo sammen i fred og i gjensidig respekt og verdighet.
La meg nå også få si litt om våre anstrengelser for å styrke de mennesker som bor i vårt land. Vi må arbeide for en større enighet mellom de forskjellige meninger i et demokrati. La oss forene alle våre krefter om en sterk nasjon, både gamle og unge, askenasim og sefardim, byfolk og de som bor på landet, religiøse og de mer eller mindre tradisjonelle. Vi er jo alle en del av det gamle og fornyede Israels hus. Artikkelen fortsetter på neste side ....
Les mer: MENACHEM BEGINS SISTE NYTTÅRSHILSEN SOM STATSMINISTER I ISRAEL
Torsdag, 5. oktober 2022
SOVJETUNIONEN HAR PLANER OM Å UTSLETTE ISRAEL
Klippet fra KARMEL – publisert i VEKKEROPET, Januar 1980
Sovjetunionen har virkelig planer om å utslette Israel. Denne fryktelige trussel uttalte den sovjetiske ambassadør i USA, Anatoly Dobrynin, til den daværende amerikanske statssekretær Henry Kissinger. Kissinger avslører selv dette i sine nylig utgitte memoarer.
Den 8. mai 1971, kl. 20.30, skriver Kissinger i sin bok: «Traff president Nixon sammen med Kongressens ledere for å underrette dem om blokaden mot Vietnam». Samtidig, og med samme hensikt, traff han Dobrynin.
Bare en gang, sier Kissinger, tapte Dobrynin fatningen. Da den amerikanske utenriksministeren spurte ham hva Kreml ville gjøre hvis de 15 000 soldatene som var stasjonert i Egypt kom i fare for å bli fanget av Israel, raste Dobrynin, og viste åpenbart senere mer enn hva han egentlig ville si. 
I følge Kissinger sa Dobrynin:
«For det første plasserer vi ikke tropper som ikke kan forsvare seg selv. For det andre, vil vi, hvis israelerne truer oss, utslette dem i løpet av to dager. Jeg kan forsikre Dem om at våre planer for en slik mulighet allerede er utarbeidet.»
Mandag, 6. juni 2022
KLIPPET FRA VEKKEROPET NOV/DES. 1981
JEG SMÅSNAKKER MED MEG SELV
Fredrik Wisløffs bok med ovennevnte tittel inneholder et kapittel som omhandler Aage Samuelsen, og som gjengis her:
FORORD
Det er ikke dypsindige samfunnsspørsmål jeg behandler i denne boken. Heller ikke er det prekener eller andakter. Jeg går ganske stille og småsnakker med meg selv om det som faller meg inn i øyeblikket. Noen indre sammenheng mellom de enkelte kapitlene er det ikke. Jeg lar tanken veksle fritt fra det ene til det andre.
Er det noen som vil lytte til denne småpratingen min, er de velkommen til det.
Oslo, våren 1981
Fredrik Wisløff
AAGE SAMUELSEN
David og Goliat
Jeg hadde talt på et møte i Fredrikstad en lørdag kveld. Søndag ettermiddag skulle jeg så tale på Betel. Om formiddagen var jeg fri og gikk til gudstjeneste i Glemmen kirke. Glemmen hadde vært min første virkeplass etter at jeg var blitt ordinert til prest, og jeg hadde mange rike minner fra den tiden.
I «Fredriksstad Blad» hadde jeg sett at Aage Samuelsen var i byen og skulle tale i et eller annet lokale søndag formiddag.
Gudstjenesten i Glemmen var slutt. Mon Samuelsens møte holdt på ennå?
Jeg ville prøve.
Nysgjerrigheten drev meg.
Det tok litt tid før jeg fant lokalet. Men møtet var ikke slutt. Samuelsen stod på talerstolen og prekte. Det er forresten ikke helt riktig å si at han stod på talerstolen. Han gikk – gikk frem og tilbake over hele plattformen. Det virket slett ikke forstyrrende og urolig. For ham var det nok helt naturlig og for forsamlingen likeså. Kroppens bevegelser, armslagene, ansiktsuttrykkene, alt hørte med og understrekte det han sa. Prekenen ville visst ikke vært den samme om han hadde vært bundet til en talerstol.
Skjønt hvem vet? Han ville visst også maktet det.
Det første som møtte meg idet jeg åpnet døren var en rungende latter. Frisk, naturlig og hjertelig fylte den rommet. Jeg hadde visst hatt en liten forutanelse om at jeg ville møte en åndelig overopphetet atmosfære, men den hjertelige latteren fortalte meg at det ikke var tilfelle.
Snart kom en ny lattersalve.
Og enda flere.
Ikke slik at latteren vekket den åndelige kraften på møtet. Den renset bare luften for overspenthet og svermeri. At den slags overåndelighet kan forekomme på Samuelsen møter, har jeg ikke noe kjennskap til. Jeg snakker bare om det møtet jeg selv var til stede ved. Ved de karismatiske møtene pleier man jo ellers å be forsamlingen reise seg, strekke armene i været mens de ber. Det skal visst være et uttrykk for åndelighet og åndsfylde. Men noe slikt forekom ikke på dette møtet.
Lokalet var lite. Det var ikke mange tilhørere. Neppe så mange som hundre. Jeg fant en plass bakerst. Jeg tror ikke noen så meg. Heller ikke Samuelsen. Alle var så opptatt av prekenen at de ikke lot seg forstyrre.
Forresten var det forstyrrelser nok i forsamlingen. Stadig var det tilrop, bønner, sukk eller latter. «Pris skje Gud!», «AMEN!», «Halleluja!» Ingen holdt sine følelser tilbake. Alle var med, med kropp og sjel.
Det var beretningen om David og Goliat som var Samuelsens tekst. Aldri har jeg hørt denne tildragelsen skildret så levende. Vi så det hele for oss, mer virkelig enn noen film kunne fremstille det.
Først nevnte han David og siterte Bibelens ord om ham. David var «ung, rødkinnet og fager og se til». Samuelsen strøk seg selv over kinnene for å vise oss den fagre gutten med friske, røde kinn. Vel var Samuelsen verken ung eller rødkinnet, men det var likevel som han ble forvandlet til den vakre, unge gjetergutten.
I neste øyeblikk ble han med ett forvandlet til en veldig kjempe. Samuelsen er ikke høy av vekst, og ingen gigant å se til. Likevel var det som vi i ham så den veldige Goliat. «Han var seks alen høy. På hodet hadde han en kobberhjelm og var kledd i en brynje som veide fem tusen sekel kobber», leste han.
Spenningen i forsamlingen øker. Samuelsen senker stemmen for å vise hvor kritisk situasjonen er. Det er som ingen vet hva utfallet blir.
Hva kan en liten, ubevæpnet gjetergutt gjøre mot en slik kjempe?
Kjempen er hoven, han nærmer seg David og håner ham. «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?»
Dette sies i en tone som får det til å reise seg inni oss av forargelse. En kunne kjenne trang til å rope ut skjellsord til den hovne bleien. (Uttrykket «den hovne bleien» ville i alle fall passe godt i Samuelsens munn.)
Dess frommere lyder den vakre unge Davids svar: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd, men jeg kommer mot deg i Herren, hærskarenes Guds navn, han som du har hånet!» «Halleluja!» lyder det stille fra en i forsamlingen.
Spenningen er på bristepunktet. Samuelsen har forsamlingen i sin hule hånd. Forts. neste side ....
Onsdag, 3. mars 2022
Av AAGE SAMUELSEN
Vekkeropet nr. 1 - 1983
Hva er grunnen til at pinsevennene i dag har åpnet sine grenser for toleranseånden, og som synes å ha ett opp den konsekvente og bastante forkynnelsen som gjorde seg gjeldende i pinsebevegelsen fra dens begynnelse og til et godt stykke opp i 1940-årene?
Det er ikke til å komme forbi at det er forsvinnende lite igjen av den åndelige menighet og bibelske forkynnelse, grunnlagt på åpenbaringer i Guds ord, i pinsebevegelsen i dag. Det synes å flyte ut til alle sider i et intet.
For å demme opp tyr man til en forkynnelse som er sterkt preget av moralteologi, som legger tunge byrder på folk som har byrder nok fra før. En tretthet og oppgitthet blir derfor resultatet av en forkynnelse som ikke eier rom for den forløsende forkynnelse.
Den ene etter den andre av de gamle brødre som stod frem på talerstolen, salvet av Gud med virkelig Guds-åpenbaring, er blitt borte. Disse brødre, som ikke stjal prekener fra hverandre for å etterligne og kopiere, men som hentet sine rikdommer fra Guds skattekammer, i bønn og granskning av Guds ord, gjorde pinsebevegelsen til en sammensveiset enhet. Man kunne si om dem at de var noen gamle stabukker, men du verden for en forkynnelse som ikke etterlot seg uten åndelige resultater, og som la en gudsfrykt over steder der de kom. Artikkelen fortsetter på neste side ...
