Maran Ata på 1960-tallet
Mandag, 16. august 2021
GANG TIL CANOSSA
HVA EN JOURNALIST LÆRTE DA HAN TRAFF AAGE SAMUELSEN
Klippet fra Maran Ata-bladet nr. 3. mars 1962
En pinsevenn sendte inn et leserinnlegg til Sunnmørsposten, Ålesund, som journalist Helge (Simon) Flem Devold skrev i sin tid, etter å ha møtt Aage Samuelsen personlig.
«… Her i avisen har det vært en del innlegg om Aage Samuelsen i den senere tid. Jeg tør derfor be om spalteplass for å gjengi hva journalist Helge Flem Devold i Sunnmørsposten, Ålesund, skriver om Aage Samuelsen:» 
----------------------------------
Jeg har sant å si ikke hatt noe til overs for Aage Samuelsen. Jeg har lest atskillig av det som har vært skrevet om ham, og jeg har, som de fleste andre mennesker i dette land dannet meg et ganske godt bilde av ham. Derfor har jeg også et par ganger skrevet ganske beiske slengbemerkninger til ham – bemerkninger som slett ikke har gått upåaktet hen. Blant andre har pastor Blix tatt meg nokså kraftig av dage i spaltene, han har skrevet at jeg uttalte meg om ting jeg visste svært lite om. Til dette har jeg ganske ironisk formet sursøte og stikkende svar.
For jeg visste jo mer enn godt hva jeg skrev om! Jeg visste en masse, for jeg hadde fulgt med i pressen. Nei, jeg visste ingen ting!
Nå vet jeg atskillig mer. Nå har jeg snakket med mannen Aage Samuelsen, og er absolutt overbeviste om at mye av det som er skrevet om ham er ondsinnet, fordreiet og løgnaktig.
En avis har skrevet at han hadde en flott bil. Det er beviselig uriktig. «Vi vet bare at Samuelsen har en Cadillac», skrev avisen – og så fikk leserne dra sine konklusjoner selv. Konklusjonen ble selvsagt at predikanten tjener rikelig på sine vekkelser.
En biskop har uttalt i et intervju at Samuelsen fører et fælt språk på møtene sine. Men biskopen har aldri vært på disse møtene.
Skal tro om ikke kjernen til hele saken ligger her? Skal tro om ikke nettopp dette er det essensielle i skriveriene og snakket omkring Aage Samuelsen? Vi snakker og skriver uten å vite hva vi snakker om skriver om.
Vel kan en være for eller imot metodene Samuelsen bruker på møtene sine. En kan tro på helbredelsene eller ikke, men jeg for min del er i alle fall overbevist om at Samuelsen selv tror på dem. Jeg er også overbevist om at mange, som har vært syke, selv mener at de er helbredet ved Samuelsens bønn for dem. Og jeg er først og fremst overbevist om at denne mannen ikke er en hykler!
Tungetaleri og rytmemusikk, hallelujarop, latter og klapping i hendene – la det være sagt at vi har vanskelig for å forbinde slike ting med ekte kristendom. Men vi skal heller ikke lukke øynene for at i de tidligste tiders kristendom var slike foreteelser sett på med helt andre øyne enn vi nå har vent oss til å betrakte dem med.
For meg som pressemann har denne affæren vært en kraftig lærepenge. For leserne burde den også være det. Det er et faktum at mye av det som står å lese i avisene er bygd på sviktende grunnlag. Derfor bør det også leses med kritikk.
Det gjelder også dette oppsettet. Jeg kjenner ikke mannen og predikanten Samuelsen til bunns. Men inntil noen kan bevise det motsatte, så er jeg overbevist om at han har ett eneste ønske: Å hjelpe andre!
Metodene han bruker skal ikke diskuteres her.
Jeg er ikke ute for å drive propaganda for møtene hans, men så mye spalteplass har vært ofret på å sable ham ned, at jeg føler det litt som en plikt å skrive dette.
Helge Flem Devold
------------------------------------------
«Ja, så forskjellig kan en mann og hans gjerning vurderes. Jeg synes ovenstående bør bli lest av alle som har vist interesse for saken.
Også en pinsevenn»
Maran Ata bladet – oktober 1962 nr. 9/10
Av Aage Samuelsen
Lørdag 30. mai 2015
Dette spørsmålet har kommet sterkt i forgrunnen i den senere tid i forbindelse med bønn for syke. Vi skal ikke drive med tankeeksperimenter i denne så viktige sak, men overlate det til skriften. Vi konstaterer der at doktorer ikke får noe godt vitnesbyrd. I 2. Krøn. 16,12 står det så treffende nettopp det jeg sier: «Kong Asa’s sykdom i føttene ble verre og verre, men han søkte ikke Herren, men bare legene.»
Disse ord: «bare legene» forteller oss at doktorene sannelig ikke har noen høy stjerne hos Gud, - tvert imot. De nedbryter troen på Gud i menneskene. At troende kan utdanne seg til doktorer eller sykepleiersker, og samtidig forene det med Gud, er bare en simpel måte å dekke eller unnskylde sin utroskap mot Gud; nemlig et fall i ånden.
Beretningen om den blodsottige kvinne, som led meget ondt av mange leger, slår til jorden den frynsete påstand om at doktorer gjør så meget godt, - og at Gud bruker dem.
Når det står i Jakobs brev, kap. 5, at «hvis det er nogen syke iblant eder» i spørsmåls form, da står det ikke at de skal sende bud på doktorer som gjør så meget godt. Og heller ikke skal de sende bud på brødre som ikke har tro for annet enn doktorer, sykehus og medisiner, men de skal sende bud på brødre som har tro på Gud!
Av Aage Samuelsen
MARAN ATA BLADET FEBRUAR 1961
« … forat vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster …».
Disse ord er hentet fra Efeserbrevet 4,14. Vi har så lett for å sette Jehovas Vitner, mormonere, katolikker og adventister i forbindelse med ordet villfarelse, fordi de er så markante i sin villfarelse. Men vi ser villfarelse som er langt farligere enn de forannevnte, - som både Jesus og disiplene advarte sterkt imot.
Jeg vil gjerne trekke frem noen av de farligste, - nemlig de som er så fabelaktige til å kamuflere seg. Paulus var i stadig kamp mot slike, derfor kunne han også fortelle menigheten om hvordan de var, og hvordan de opererte. I Galaterbrevet 3, 1-3 viser han oss i dag en villfarelse som dreper all åndelig frihet i menigheten.
Maran Ata-bladet nr. 9/10 september/oktober 1965
Artikkel av Aage Samuelsen
Igjen er fienden gått til angrep i et intenst hat mot meg. Det er for så vidt ikke noe nytt, men det tragiske ved hele kampen er alle de som er blottet for ansvar. Jeg mener da de som ikke har kamp på programmet, bare seier og halleluja. Det er disse som ikke våger å komme sin bror til hjelp, men rolig venter på utfallet. De kritiserer når jeg våger å ta igjen. De krymper seg når talen og skriverier blir krasse. Men de soler seg i glansen av seieren. I kampens hete kryper de inn i seg selv. Det er jo så mye å ta vare på: - Korset, - lidelse, - forsmedelse, - vanære, - hån og spott er for tungt å bære for kjøttet. Når det går for hårdt for seg i kampen, sier de til hverandre: «Aage må få Kristi sinnelag!» Joda, joda, joda.
Noen sier: «Vi må overlate alt til Herren.» Ja, det ville nok Satan like. Men Herren har overlatt til oss å føre hans sak. De fleste kristne, deri er også innbefattet mange Maran Ata venner, kan gå så langt, og ikke lenger. Når de lik speiderne som Moses sendte inn i Kanaans land får se de store kjempene, blir de grepet av skrekk og vantro og deres mot er fullstendig borte. De kan nok preke om det herlige land de har vært i, og til og med vise frem frukter, - men kamp? Nei, takk! Vi må overlate til Herren.
Maran Ata bladet nr. 7/8 – juli/august 1965
Av Aage Samuelsen
Under William Branhams besøk i Norge (på begynnelsen av 1950-tallet, red.anm.), benyttet helsedirektør Karl Evang den berømte kvakksalverloven mot hans møter i Filadelfia til å stoppe ham i bønn for syke.
Fremmedpolitiet truet med å gripe inn i møtet dersom han la hendene på de syke. Alle kirker og kristne samfunn protesterte, men intet hjalp. I stedet for å stå myndighetene imot, bøyde de seg for truslene, og K. Evang triumferte, - til spott for kristendommen.
Hele dette komplottet fra myndighetenes side var ulovlig, og burde den gang vært satt ettertrykkelig på plass. Det var rett og slett et brutalt og straffbart innbrudd i religionsfriheten. Da Maran Ata-vekkelsen var og er et faktum i Norge, som er en fortsettelse av W. Branhams møter, - med en mektig manifestasjon av Guds kraft, - tenkte både myndigheter og K. Evang at de skulle klare kuppet enda en gang, - og det ganske lett. Men da jeg så W. Branhams maktesløshet og religiøse lederes knebøyning for kvakksalverloven, ba jeg himmelens Gud om kraft og hjelp til å sette denne lov ut av kraft mot bønn for syke. I dag er det skjedd, og all ære til Jesus som står bak sitt ord. En forstander sa til meg at vi ber for syke uten at noen griper inn. Joda, vi vet det, men hvordan skjer det? Og på hvilken måte ber de for syke? Dersom de praktiserer hva Jesus og disiplene gjorde, be for syke for offentlig scene, ville de bli stilt i samme bås som Maran Ata, og det er dødssynd i dag.
Read more: Kvakksalverloven mot helbredelse ved bønn er torpedert
Maran-Ata-bladet nr. 11 – november 1961.
Av Aage Samuelsen
I 1957, det år da jeg av egen fri vilje valgte å gå ut av pinsebevegelsen på grunn av at visse krefter ville binde og hindre meg i å be for syke offentlig, og de talte spottende og nedsettende om det Gud gjorde i møtene, visste jeg at på samme måte og på samme grunnlag som pinsebevegelsen ble tvunget frem da ilden falt i 1907, ville det også fremstå noe nytt dersom ikke pinsebevegelsen åpnet seg for vekkelsen.
Det var ikke min hensikt å lage noe nytt, men jeg forsto – lenge før jeg selv gikk ut – at mektige krefter var i arbeid for å stenge døren til pinsemenighetene for den slags form for vekkelse, nemlig; bønn for syke offentlig, liv, begeistring og jubel. Slike møter falt statskirkebesmittede predikanter og ledere i pinsebevegelsen så tungt for brystet at de tok heller sjansen på at jeg gikk ut, - sikkert i den tro at problemet Aage Samuelsen bare var et akutt tilfelle, - en plutselig komet, som en sa.
Fra boken: HER SKILLES VÅRE VEIER, utgitt i 1962
” … I 1947 var jeg første gang i Oslo. Jeg hadde ikke så pene klær den gang. Høyhalset genser og lappet bukse. Men det skapte ingen komplekser hos meg. I denne tiden foregikk møtene mine omtrent på samme måte som i dag. Men den gang vakte de ingen kritikk. Ikke før i 1950. Da kom jeg for første gang i avisen.
Det var på Notodden, hvor jeg holdt en serie møter. På ett av disse gikk jeg ned i salen og spurte en kar som så så bortkommet ut:
-
Er du frelst?
-
Ja, men ikke på den måte som du er, svarte han, dette er jo rene hysteri. Du skal nok få høre fra meg.
Dagen etter stod det et stykke i avisen: ”Forferdelige scener på Betania”. Det var ikke noe sant i det journalisten hadde skrevet, og han fikk gjennomgå etterpå.
Etter det første spede angrepet på meg ble det stille i fire år, enda møtene mine foregikk på nøyaktig samme måte som i dag. Pinsemenighetene aksepterte både meg og min møteteknikk fullt ut.
I 1954 holdt jeg en del møter i Moss, og derfra reiste jeg til Skien. Midt under et møte i hjembyen min ringer telefonen:
