FREDRIK WISLØFF: JEG SMÅSNAKKER MED MEG SELV

Mandag, 6. juni 2022 

KLIPPET FRA VEKKEROPET NOV/DES. 1981 

JEG SMÅSNAKKER MED MEG SELV 

Fredrik Wisløffs bok med ovennevnte tittel inneholder et kapittel som omhandler Aage Samuelsen, og som gjengis her:

FORORD

Det er ikke dypsindige samfunnsspørsmål jeg behandler i denne boken.  Heller ikke er det prekener eller andakter.  Jeg går ganske stille og småsnakker med meg selv om det som faller meg inn i øyeblikket.  Noen indre sammenheng mellom de enkelte kapitlene er det ikke.  Jeg lar tanken veksle fritt fra det ene til det andre.

Er det noen som vil lytte til denne småpratingen min, er de velkommen til det.

Oslo, våren 1981

Fredrik Wisløff

-------------------------------------------------------- 

AAGE SAMUELSEN

David og Goliat 

Jeg hadde talt på et møte i Fredrikstad en lørdag kveld.  Søndag ettermiddag skulle jeg så tale på Betel.  Om formiddagen var jeg fri og gikk til gudstjeneste i Glemmen kirke.  Glemmen hadde vært min første virkeplass etter at jeg var blitt ordinert til prest, og jeg hadde mange rike minner fra den tiden.

I «Fredriksstad Blad» hadde jeg sett at Aage Samuelsen var i byen og skulle tale i et eller annet lokale søndag formiddag.

Gudstjenesten i Glemmen var slutt.  Mon Samuelsens møte holdt på ennå?

Jeg ville prøve.

Nysgjerrigheten drev meg. 

Det tok litt tid før jeg fant lokalet.  Men møtet var ikke slutt.  Samuelsen stod på talerstolen og prekte.  Det er forresten ikke helt riktig å si at han stod på talerstolen.  Han gikk – gikk frem og tilbake over hele plattformen.  Det virket slett ikke forstyrrende og urolig.  For ham var det nok helt naturlig og for forsamlingen likeså.  Kroppens bevegelser, armslagene, ansiktsuttrykkene, alt hørte med og understrekte det han sa.  Prekenen ville visst ikke vært den samme om han hadde vært bundet til en talerstol.

Skjønt hvem vet?  Han ville visst også maktet det. 

Det første som møtte meg idet jeg åpnet døren var en rungende latter.  Frisk, naturlig og hjertelig fylte den rommet.  Jeg hadde visst hatt en liten forutanelse om at jeg ville møte en åndelig overopphetet atmosfære, men den hjertelige latteren fortalte meg at det ikke var tilfelle.

Snart kom en ny lattersalve.

Og enda flere.

Ikke slik at latteren vekket den åndelige kraften på møtet.  Den renset bare luften for overspenthet og svermeri.  At den slags overåndelighet kan forekomme på Samuelsen møter, har jeg ikke noe kjennskap til.  Jeg snakker bare om det møtet jeg selv var til stede ved.  Ved de karismatiske møtene pleier man jo ellers å be forsamlingen reise seg, strekke armene i været mens de ber.  Det skal visst være et uttrykk for åndelighet og åndsfylde.  Men noe slikt forekom ikke på dette møtet. 

Lokalet var lite.  Det var ikke mange tilhørere.  Neppe så mange som hundre.  Jeg fant en plass bakerst.  Jeg tror ikke noen så meg.  Heller ikke Samuelsen.  Alle var så opptatt av prekenen at de ikke lot seg forstyrre.

Forresten var det forstyrrelser nok i forsamlingen.  Stadig var det tilrop, bønner, sukk eller latter.  «Pris skje Gud!», «AMEN!», «Halleluja!»  Ingen holdt sine følelser tilbake.  Alle var med, med kropp og sjel. 

Det var beretningen om David og Goliat som var Samuelsens tekst.  Aldri har jeg hørt denne tildragelsen skildret så levende.  Vi så det hele for oss, mer virkelig enn noen film kunne fremstille det.

Først nevnte han David og siterte Bibelens ord om ham.  David var «ung, rødkinnet og fager og se til».  Samuelsen strøk seg selv over kinnene for å vise oss den fagre gutten med friske, røde kinn.  Vel var Samuelsen verken ung eller rødkinnet, men det var likevel som han ble forvandlet til den vakre, unge gjetergutten.

I neste øyeblikk ble han med ett forvandlet til en veldig kjempe.  Samuelsen er ikke høy av vekst, og ingen gigant å se til.  Likevel var det som vi i ham så den veldige Goliat.  «Han var seks alen høy.  På hodet hadde han en kobberhjelm og var kledd i en brynje som veide fem tusen sekel kobber», leste han. 

Spenningen i forsamlingen øker.  Samuelsen senker stemmen for å vise hvor kritisk situasjonen er.  Det er som ingen vet hva utfallet blir.

Hva kan en liten, ubevæpnet gjetergutt gjøre mot en slik kjempe?

Kjempen er hoven, han nærmer seg David og håner ham.  «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?»

Dette sies i en tone som får det til å reise seg inni oss av forargelse.  En kunne kjenne trang til å rope ut skjellsord til den hovne bleien. (Uttrykket «den hovne bleien» ville i alle fall passe godt i Samuelsens munn.)

Dess frommere lyder den vakre unge Davids svar: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd, men jeg kommer mot deg i Herren, hærskarenes Guds navn, han som du har hånet!» «Halleluja!» lyder det stille fra en i forsamlingen. 

Spenningen er på bristepunktet.  Samuelsen har forsamlingen i sin hule hånd.  Forts. neste side ....

PINSEVENN AV DET GAMLE SLAGET

Onsdag, 3. mars 2022 

Av AAGE SAMUELSEN

Vekkeropet nr. 1 - 1983 

Hva er grunnen til at pinsevennene i dag har åpnet sine grenser for toleranseånden, og som synes å ha ett opp den konsekvente og bastante forkynnelsen som gjorde seg gjeldende i pinsebevegelsen fra dens begynnelse og til et godt stykke opp i 1940-årene?

Det er ikke til å komme forbi at det er forsvinnende lite igjen av den åndelige menighet og bibelske forkynnelse, grunnlagt på åpenbaringer i Guds ord, i pinsebevegelsen i dag.  Det synes å flyte ut til alle sider i et intet. 

For å demme opp tyr man til en forkynnelse som er sterkt preget av moralteologi, som legger tunge byrder på folk som har byrder nok fra før.  En tretthet og oppgitthet blir derfor resultatet av en forkynnelse som ikke eier rom for den forløsende forkynnelse. 

Den ene etter den andre av de gamle brødre som stod frem på talerstolen, salvet av Gud med virkelig Guds-åpenbaring, er blitt borte.  Disse brødre, som ikke stjal prekener fra hverandre for å etterligne og kopiere, men som hentet sine rikdommer fra Guds skattekammer, i bønn og granskning av Guds ord, gjorde pinsebevegelsen til en sammensveiset enhet.  Man kunne si om dem at de var noen gamle stabukker, men du verden for en forkynnelse som ikke etterlot seg uten åndelige resultater, og som la en gudsfrykt over steder der de kom.  Artikkelen fortsetter på neste side ...

ANTIKRISTS TEMPEL

Klippedomen (Omar-moskeen) med sin gyllne kuppel står ikke som tidligere antatt på Klippen i Jerusalem hvor Salomos tempel stod i fordums dager.  Dr. Asher Kaufmann, en ortodoks jøde og vitenskapsmann ved det Hebraiske universitetet, begynte i 1974 med utførlige studier av Tempelets standplass.  Han tok for seg Bibelen: Mishnah-Middot, den del av de jødiske Talmud-skriftene som er tidfestet til omkring år 200 e.Kr., og Tosefta og Josephus Flavius beskrivelser.  Alle disse skriftene gav det samme svar:

Salomos (Det første tempel) og det herodianske tempel (Det andre tempel) var plassert lenger nord-vest.

Der hvor det i dag står en annen liten kuppel er av araberne kjent som «Qubbat al-Arwah» som betyr «kuppelen til de geistlige sjeiker», også kjent som «Qubbat el-Alouah» som betyr «kuppelen til de som holder taffel» (måltid).  Dette er på det hellige berg Moria, en jevn, flat bergflate hvor grunnstenen «Ewen-Schetija» ble lagt under det Aller-Helligste og hvor Paktens ark stod i Salomos Tempel.  Det er også på det samme berg hvor Abraham ville ofre sin sønn Isak.

I år 70 e.Kr. ble Jerusalem rasert av romerne.  De bygde byen opp igjen i år 135 e.Kr. og kalte den «Aelia Capitalina».  Romerne la ingen vekt på grunnstenen, for dem var det viktigere med symmetrien.  Derfor bygde de sitt Jupitertempel nøyaktig i midten på den 500 x 300 meter store samlingsplassen, på det samme sted hvor Omar-Moskeen står i dag.  Det opprinnelige Jupitertempel eksisterer ikke i dag.  Det ble ombygget til en kirke av keiserinne Helena, og etter syv år forandret til en moské da korsfarerne ikke kunne godkjenne den som kirke.Bare den lille kuppelen i hjørnet mot nord-vest har bevart sitt arabiske navn, og minner mer og sjeikers og taflers tilholdssted enn om Guds bolig i det gamle tempelet.  Herfra er det bare noen få skritt å gå gjennom den «Gyllne port» og til det høyeste punkt på Golanhøyden.

Til å begynne med var arkeologene uenige med dr. Kaufmann og hans teorier, men har nå etter hvert sluttet seg til disse, og taler hans sak.

På mitt spørsmål om det vil bli bygget et tredje tempel, svarte dr. Kaufmann: «Det er vår hellige lovnad og plikt å bygge dette tempel.  Hva de dertil hørende offer angår, sier skriften at; til dette tempelbygg vil vår Messias komme, og ved hans komme vil således alle offer bli avskaffet.  Foruten denne plikten vil vi også holde Løvsalsfest (Sukkoth) – en takkefest til hvilken hele vårt folk vil komme.  Derfor står også min forsikring under den ånds beskyttelse som er omtalt i Esaias 56, 7: «DEM VIL JEG FØRE TIL MITT HELLIGE BERG OG GLEDE DEM I MITT BEDEHUS, DERES BRENNOFFER OG SLAKTOFFER SKAL VÆRE TIL VELBEHAG PÅ MITT ALTER; FOR MITT HUS SKAL KALLES ET BEDEHUS FOR ALLE FOLK.»  Derfor hører dette forskningsarbeid til det kommende tempels arkitektur.»

Da jødene er brennende i sin higer etter å se oppførelsen av sitt etterlengtede tempel, rykker derved disse vitenskapelige erkjennelsene dem nærmere målet, slik at det kan oppføres i overskuelig fremtid.  Les videre på neste side ...

HAR AAGE SAMUELSEN TAPT ... OG HVA?

Lørdag, 18. desember 2021 

AV AAGE SAMUELSEN

Klippet fra Vekkeropet februar 1978 

Først til et utklipp fra Telemark Arbeiderblad 14.01.1978 – et intervju med forfatter Tor Edvin Dahl: 

«PINSEBEVEGELSEN I DAG 

Salem var faktisk mye et sentrum for Aage Samuelsen, forteller Tor Edvin Dahl.  Han virket der fra jeg var 8 til jeg var 14 år gammel, og satte et sterkt preg på meg.  Tidligere representerte han alt det meste opprinnelige i pinsebevegelsen.  Bevegelsen forandret seg siden sin storhetstid – Samuelsen var en levning fra fortiden, som predikant representerte han vekkelsespreget.  De andre var ikke store nok til å veilede og hjelpe ham.  Han kjørte sitt eget show etter hvert, og kjørte for langt ut.  Han klarte ikke å holde unna kritikken, og tok en konfrontasjon som han var nødt til å tape. 

Aril Edvardsen representerer også noen av de verdiene som har gått tapt innenfor andre greiner av pinsebevegelsen.  Men det er et problem når en enkelt predikant dukker opp for «å skumme fløten» av arbeidet som er nedlagt i de mange menighetene rundt om.  Det oppleves bittert av folk som har arbeidet innenfor de små menighetene, og dette er beklagelig. 

Grunnen til at Aril Edvardsen har beholdt sin posisjon, mens Samuelsen har mistet sin, er den organisasjonsmessige siden ved Edvardsen.  Samuelsen var «bare» en stor predikant, han forstod ikke det spillet han selv var kommet inn i.  Edvardsen er en vellykket kombinasjon av brukbar predikant og dyktig administrator.  Men jeg er bekymret for enkelte sider ved Aril Edvardsens helbredelsesforkynnelse.» 

-------------------------------------------------- 

KOMMENTAR AV AAGE SAMUELSEN: 

Som en kommentar til Telemark Arbeiderblads intervju med Tor Edvin Dahl, der Dahl sier at jeg tok en konfrontasjon som jeg var nødt til å tape, vil jeg gjerne belyse dette ut fra Guds ord.  Ettersom menigheten Salem, Oslo, var sentrum for det som hendte meg, og som er omtalt i intervjuet, vil jeg begynne der. 

En så viktig sak kan ikke bedømmes ut fra menneskelig vurderingsevne og synspunkter, men må sees i bibelsk perspektiv og vurderes ut derfra. 

En måned før jeg begynte møtene i Salem, Oslo, hadde jeg et syn hvor jeg fikk se et brev fra menigheten Salem, underskrevet av forstander Fredrik Eriksen, med innbydelse til å begynne en serie møter fra 7. januar 1956.  Dette fortalte jeg mine venner før brevet kom.  Ikke lenge etter lå det brev jeg hadde sett i postkassen, og jeg viste det til mine venner. 

Da møtene i Salem tiltok for hver uke steg indignasjonen og sjalusien i forstandere og predikanter, som ikke kunne fatte at Gud kunne gjøre slike store ting ved en så enkel mann som Aage Samuelsen.  Hetsen fra massemedia, med usaklige og hatefulle angrep på noe de overhodet ikke hadde den ringeste forståelse av, gjorde også sitt til at mange innen pinsebevegelsen fryktet for at pinsebevegelsen skulle miste sitt – for verden – fine sminkede utseende.

Spørsmålet: Helbredelse ved bønn, med underbare resultater som tok plass i møte etter møte, gikk legevitenskapen i næringen og var med på å skape en fryktelig opinion på helt usaklige premisser.  Dette gav enkelte aviser anledning til å utfolde sitt hat mot personen Aage Samuelsen, under dekke av å forsvare de stakkars syke.  Men dette var kun et simpelt påskudd. 

Jeg valgte å gå ut av pinsebevegelsen fordi jeg så at det var umulig, hva det fremdeles er, å forkynne et fulltonig evangelium i menigheter som har satt sine grenser i hvor langt Gud kan gå.  Jeg gjorde det eneste rette, og står fremdeles fast ved det.

Da Maran Ata begynte å ta form, og tilslutningen ble større og større, raste lederne i pinsebevegelsen fremdeles mot meg.  Medlemmer som besøkte møtene mine ble, og blir fremdeles, truet med utstøtelse.  Hele det norske samfunnssystem, som er hjernevasket av Statskirkens falske lære, gikk amok. 

Legevitenskapen, med overlege Victor Borg i spissen, planla filmen «Broder Gabrielsen» som ble satt ut i livet.  Det var stortingsdebatt om «helbredelse ved bønn», med meg som det sentrale objekt, hvor flere representanter serverte den ene usannhet etter den andre om mine møter. 

Dette var en fryktelig psykisk påkjenning, med de utallige angrep som før eller siden måtte gi seg utslag.  Jeg handlet derfor mange ganger uviselig og ukontrollert i et forgjeves forsøk på å forsvare det jeg stod for, og fremdeles står for, nemlig: Et klart skille mellom helbredelse ved bønn og legevitenskap.  Det måtte utarte seg i en så håpløs kamp, mot en storm av åndsfattige, tankeløse og demonbesatte mennesker.  Ef. 6,12. 

Min familie ble utsatt for angrep i skoler og på gater, hån, spott og trusler ble en dagligdags kost.  Jeg var omgitt av skarer som beruset seg i medgang, men som mer og mer trakk seg tilbake når prøvelsene kom. 

De venner jeg trodde var venner de tapte jeg.  Takk og lov!  I min desperasjon begikk jeg handlinger som jeg selv var skyld i, jeg tapte min egen ære.  Takk og lov!  Jeg tapte folkets hyldest.  Takk og lov!  Økonomisk vinning har jeg aldri hatt sans for, enn skjønt det er satt ut de villeste rykter som savner sannet om hvor «rik» jeg er blitt på predikantgjerningen.  Så i det har jeg hverken vunnet eller mistet noe. 

For meg måtte det komme en dag dithen å la hele mitt liv ende i fullstendig ødeleggelse, eller å erkjenne innfor Gud og få oppleve at i meg selv formår jeg intet.  Kun en ny kraft i fra Herren kunne reise meg opp igjen.  Og Gud svarte min bønn og har reist meg opp igjen, og jeg vet at det siste hus herlighet skal bli større enn det første.  Profeten Haggai 2, 9. 

Jeg regner med å lide tap på alt hva meg og mitt er.  Filip br. 3,8.  Alle mine feiltrinn har Gud tilgitt meg, da spiller det ingen rolle om ikke folk glemmer det. 

Det jeg har vunnet gjennom denne kampen er en hjertets beslutning om aldri å bøye meg for menneskers meninger om åndelige sannheter, men kun det som Gud har vist meg gjennom Åndens åpenbarelse til kunnskap om Kristus.  Efes. 1, 17-18.

Jeg tar ingen hensyn til norske lovbestemmelser i spørsmålet; Helbredelse ved bønn!  De teller ingenting for meg.  Jeg står fremdeles fast ved det jeg selv har opplevet og som ingen kan ta fra meg.  Jeg må være enig med Paulus: «SLÅTT TIL JORDEN, MEN IKKE SLÅTT I HJEL»!  2. Kor. 4,9 (Dansk oversettelse). 

Og til slutt: Alt det jeg har tapt, så som rikdom, berømmelse, venner som ikke var venner, har jeg høstet igjen i form av erfaringer, og en erkjennelse at vi formår intet i oss selv, men vi formår alt i Ham som gjør oss sterk.

Ingen behøver å skrive nekrolog over det jeg var, for det jeg var det er jeg fremdeles i Ham som sa til Moses: «JEG ER»!  

AAGE SAMUELSEN OM TOR EDVIN DAHL

Tirsdag, 14. desember2021 

BOKEN AV TOR EDVIN DAHL – EN BOK OM EN KVART AAGE 

Av Aage Samuelsen 

Klippet fra Vekkeropet, oktober 1980 

Jeg finner tiden inne til å komme med mitt inntrykk av Tor Edvin Dahls bok.  Skal man skrive en bok om mitt liv og virke er det stoff til både to, tre og fire bøker som kunne være både alvorlig, spennende og morsomme. 

Men det er et så avslørende bilde, ikke av meg, men av forfatterens innstilling både overfor min person og min innstilling til hva navnet kristen egentlig betyr og inneholder.  Det er helt sikkert at han som forfatter har vegret seg for å komme med superlativer med hensyn til vekkelser som Gud har brukt meg til i over 30 år.  Det han egentlig opplevde som 11-åring har blitt fullstendig ødelagt i det miljø han har vokset opp i. 

Innledningen i boken har intet med sannheten å gjøre.  At Petter Gylver skulle ha reist til Fornebu for å redde meg har intet med sannheten å gjøre.  Det var ingen som visste at jeg reiste til Danmark.  Den telefonen Gylver fikk av meg, den fikk han ETTER at jeg var kommet til København.

Men det kommer klart frem av boken at Tor Edvin Dahl har en frykt for å ta en avgjort holdning til de synspunkter jeg i alle år har forfektet.  Det er jo så mange opp gjennom tiden, som i sin holdning til meg, har vasket sine hender.  Jeg gav ham en mengde stoff ifra aviser, hvor han selv kunne se det ene brutale overfallet på meg etter det andre, og da spesielt fra arbeiderpressen, som ville gi et mer rettferdig bilde og en balanse i holdningen til Broder Aage, men det synes ikke å ha interessert ham det minste. 

Mitt liv har vært en kamp for rettferdigheten, mot taskenspilleri i menighet etter menighet, mot sjelemord overfor brødre og søstre, mot hykleri og den åpenbare falskhet som råder blant mange kristne.  Det var dette jeg slo ned på, da jeg oppdaget hvor råttent det kunne være blant dem som kaller seg kristne.

Jeg var for uerfaren til å forstå hva jeg ga meg i kast med.  Alt virvaret av oppfatninger om Bibelens sannheter har, hos de verdslige, skapt dette spørsmål: Hvilken Gud skal vi tro på? 

Bare dette at noen våger å kalle seg kristne sosialister forteller meg hvor fattig på Gudsåpenbarelse den forkynnelsen har vært hvor disse har vokst opp i menighet eller kirke.  Derfor har også den boken som er kommet ut nå blitt et temmelig dårlig produkt.  Jeg kunne selvfølgelig tatt den tilbake, men det var en større fordel for meg å la den passere, så jeg kunne få anledning til å bevise hvor lang avstand det er fra navnet kristen til kristne realiteter og virkeligheter. 

Jeg synes det er en kynisk holdning, når de som skal være frelst, er av de første til å kaste seg på: «HVA SKJEDDE I KØBENHAVN?»  Alt det andre som har hendt betyr ingenting for dem.  Dette falt også Tor Edvin Dahl for.

Etter at hele det norske samfunn, måned etter måned, år etter år, hadde rast mot meg og slått meg hensynsløst ned, der jeg allerede var langt nede i den dypeste fortvilelse, ropte de triumferende: «ENDELIG HAR VI FÅTT HAM NED! (uttalelse fra en journalist i Telemark Arbeiderblad) DET VAR BARE SÅ SØRGELIG AT DET IKKE BLE OSS SOM FIKK TATT HAM.» 

Men Gud er jo så mye større enn alle dem som står meg etter livet, og han har bevist det ettertrykkelig.  Jeg vet at jeg har mye positivt arbeid å utføre.  Herren troner på kjerubene.  Mine fiender er hans fiender, og han ler av fienden.  

HVORFOR SATAN RASER OG HVILKE MIDLER HAN BRUKER

Publisert tirsdag, 3. august 2021

AV AAGE SAMUELSEN

Fra et Maran Ata blad i 1965

HVORFOR RASER SATAN?

1.     Fordi det er erklært krig mellom den hellige Gud og Satan.

2.     Fordi Satan vet han har tapt krigen på Golgata.

3.     Fordi Satan og hans åndehær vet at Jesus har all makt i himmelen og på jorden.

4.     Fordi Satan vet at den herlighet han engang hadde fått av Gud, da han var i himmelen, som han tapte, aldri kan bli vunnet tilbake.

5.     Fordi det tempel, nemlig mennesket, som Satan og hans åndehær har okkupert i syndefallet, er vunnet tilbake i og med frelsesverket på Golgata.

6.     Fordi Satan vet at en evighet i ildsjøen venter ham og hele hans åndehær, og at han har liten tid igjen.

MIDLER SATAN BRUKER

De midler Satan og hans åndehær bruker for å hindre menneskene i å tro på forløsningens evangelium er:

1.     Vantroens forkynnelse gjennom vantro forkynnere.

2.     Kaste et mistenkelig skjær over troens forkynnere, ved onde rykter og baktalelse mot dem når vekkelsen bryter løs.

3.     Å mobilisere den ugudelige presse til oppviglende løgnartikler, for å skape en opinion mot brennende vitner.

4.     Å mobilisere religiøse ledere som har åpnet seg for onde makter i stedet for den Hellige Ånd.

5.     Ved å bruke for lengst utbrente samfunn som kan henvise til herlige tider, men som ikke vet at de er fattige, blinde og nakne, til fordømmelse av det Gud gjør i dag.

6.     Ved å bruke åndsfattige, betydningsfulle, lunkne kristne til å si: «Vi har ikke imot vekkelse, bare det er sundt, og fra Gud.»  Men tilstanden i deres eget liv, og i menigheten, beviser at de ikke tror på det Gud gjør.  Vokt dere for slike personer.

7.     Hensikten med alt dette er å skape forvirring over alt, så folket får avsky for det som rett er.

8.     Jeg må spørre deg: Hvis det rette er galt, må det gale være rett.  Men hvis det rette er galt ville jo verden elske det gale, sitt eget, og ikke hate det eller gå imot det, og ikke hate det rette som er galt.  Jesus sa: «Var I av denne verden, da ville verden elske sitt eget.»

Derfor du kristne, ung eller gammel, les din Bibel med en fylde av den Hellige Ånd i ditt hjerte, så blir det ikke så lett å rikke deg fra din levende tro på den oppstandne Jesus som kommer snart.  MARAN ATA!

«Dette er det som er sagt ved profeten Joel: Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyde av min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord og eders unge menn skal se syner, og eders oldinger ha drømmer, ja, endog over mine træler og over mine trælkvinner vil jeg i hine dager utgyde av min Ånd, og de skal tale profetiske ord.  Og jeg vil la under skje på himmelen i det høye, og tegn på jorden i det lave: blod, ild og røkskyer; solen skal bli til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige.  Ap. gj. 2, 16-20»