Tirsdag, 1. februar 2022
Av AAGE SAMUELSEN
Artikkelen ble skrevet den 21. august 1987 og sendt avisene.
Gang på gang advarte Jesus sine disipler mot det som ville møte dem av ufattelige lidelser, prøvelser og hat, fra en verden som tilhørte denne verdens fyrste; Satan.
Og da han sa at de ville møte forfølgelse og hat fra sine egne, ja de ville endog bli drept for Jesu navns skyld, så skulle en nesten tenke at de skyndsomt ville forlate ham for godt med det fremtidsperspektiv som ville møte dem. Men det var bare én som forrådte ham, og merkelig nok for pengenes skyld, det var han som ble kalt forræderen Judas.
Under den kampen jeg de siste tre år har vært oppe i har jeg sett hatets demon i full utfoldelse gjøre seg gjeldende på alle fronter, og i en tro kopi av det disiplene opplevde og som Jesus forutsa: «I SKAL HATES AV ALLE FOR MITT NAVNS SKYLD.» En får mer og mer merke at verden er delt i to. Den ugjenfødte på den ene side, og den gjenfødte på den annen. «VAR I AV VERDEN», sa Jesus, «DA VILDE VERDEN ELSKE SITT EGET, MEN FORDI I IKKE ER AV DENNE VERDEN HATER VERDEN EDER.» Det er mørket og hatet på den ene siden, guddommelig kjærlighet og lyset på den annen.
Faktum er at jeg har møtt større forståelse av dem som ikke kaller seg kristne enn av dem som kaller seg det, men ikke er det. De har «GUDFRYKTIGHETENS SKINN, MEN FORNEKTER DENS KRAFT.» 2. Tim. 3, 5. Den religiøse hopen som bærer Antikrists ånd inni seg infiltrerer mer og mer inn i samfunnsordninger – på alle områder – for å stenge veien og hindre, manipulere og oppvigle dem som ikke har åndelig forstand, og mot dem som tror på noe annet enn det makkverket av religiøst oppkok som den religiøse massen – ledet av religiøse villedere – er foregangsmenn for. Derfor advarer skriften oss mot å tro på enhver ånd som forsøker å forføre folket. Les videre på neste side ...
Lørdag, 11. desember 2021
HVORDAN HAR DET VÆRT Å VÆRE PREDIKANT?
Fra boken: Levende kristendom – død religion
Av AAGE SAMUELSEN
Jeg har blitt spurt utallige ganger, fra mange hold: «Hvordan har det vært å være predikant?»
Og jeg har svart: «Dersom jeg hadde visst hva jeg skulle gjennomgå før jeg ble predikant, hadde jeg aldri våget det.»
Jeg hadde ikke vært predikant så lenge før Gud begynte å vise meg i syner og åpenbaringer hva som ville møte meg i min kamp for sjelers frelse. Jeg så forstandere og predikanter som ville fjerne meg, men når jeg møtte dem smilte de meg opp i ansiktet og sa (som de pleier å si): «Det var gildt å se deg broder Aage.» Jeg gikk og håpet at det ikke var sant, men gang på gang skjedde nøyaktig det jeg så.
Etter som årene gikk og Herren var med, vokste også sjalusien og motstanden. Jeg visste også på forhånd at det ville komme til et brudd med Pinsebevegelsen på grunn av bunn falske og hatske brødres dobbeltspill. Også det håpet jeg ikke ville skje, fordi mitt hjerte var hos Pinsebevegelsen. Det er forferdelig å oppdage av de som går for å være åndelige veiledere, egentlig er kjødelige vill-ledere!
Innfor den levende Gud visste jeg at jeg levde et rent liv. Jeg kunne aldri tenke meg at de som var mye eldre enn meg, og høyt oppe i toppen, kunne leve et slikt skittent liv som de gjorde, med falskhet og intrigespill hvor løgn og bedrag og mye annet som jeg ikke skal nevne her florete iblant dem. Hvis alle medlemmene i Pinsebevegelsen hadde visst hva som skjedde bak den religiøse masken, ville aldri min utmeldelse derfra skjedd. Men ledernes hat, misunnelse og sjalusi var så stor at den besmittet alle, og det dannet seg en isfront imot meg.
Da jeg gikk ut av Pinsebevegelsen og startet Maran Ata økte hatet til det grenseløse. Familie etter familie som våget å stå ved min side ble gjenstand for hån, forakt og spott, ja til og med overfall av den religiøse hopen. Pinsevennene støtte ut sine medlemmer som våget å sympatisere med meg. De ble mobbet, og ungdommer som ble frelst ble utsatt for sjeleterror fra de kristne. Jeg kunne ta frem groteske tilfeller av ren og skjær forfølgelse fra de som kaller seg frelst. Dette hatet åt seg også inn blant de verdslige, så de som våget å gå på mine møter ble overfalt og fikk kastet sten, råtne egg osv. etter seg.
I hjem etter hjem blant pinsevennene ble Bibelen lagt til side og byttet ut med sladder og baktalelse rundt kaffebordet, men på søndagene sang de: «Jeg vil elske det eldgamle kors.» Pinseungdommen ble opplært til å hate Maran Ata, ja endog den dag i dag sitter hatet der, og det blir sendt ut advarsler mot å søke kontakt med mine møter.
Gud har på en forunderlig måte hjulpet meg gjennom denne grusomme sjeleterror, fra dem som taler med to tunger. Med den ene tunge priser de Jesus og med den andre forbanner de dem som ikke underlegger seg deres kjødelige og sataniske makt. Den himmelropende synd de i årevis har begått, og som de enda ikke har bedt om tilgivelse for, langt mindre bedt meg offentlig om tilgivelse, vil møte dem igjen på dommens dag. Artikkelen fortsetter på neste side ...
HISTORIEN ER FULL AV MAKTSYKE PERSONER SOM DREVET AV SATAN HAR STYRT HELE NASJONER I AVGRUNNEN.
