Fredag, 14. oktober 2022
AV AAGE SAMUELSEN
Klippet fra Vekkeropet nr. 2 - februar 1984
Der er krise i himmelen. Gud begynner å dra på årene. Etter alt det slitet han har hatt i så mange år måtte det før eller siden gi utslag i negativ retning. Han har måttet holde orden på milliarder av bønneemner, fortvilede skrik og rop fra mennesker som ber i årevis om at Gud må møte dem på sin spesielle måte. Nå vet jo ikke de som ber hvordan den spesielle måten han vil møte dem på arter seg, men at det er noe spesielt, det er helt sikkert. Jeg bare skjønner ikke at den krisen ikke har kommet før.
Først tok han seg ut Israels folk, og der har han jo bare hatt trøbbel. Gud hadde ikke før vendt seg til dem, og hjulpet dem, så falt de ned i de gamle hjulsporene igjen. Så kom utskeielsene og avgudsdyrkeriene. Ja, så gikk det galt igjen da, og så var det å skrike og rope til Gud igjen om hjelp. Så måtte Gud opp igjen – etter middagshvilen – og gripe inn på en spesiell måte. Det er klart at slike ting tar på i lengden! Gud orket ikke høre på det jamret fra millioner av israelitter, så han måtte gripe inn for ikke å miste ansikt overfor fienden. Det er jo om å gjøre å bevare ansiktet vet du, for hvis ikke får fienden rett til å håne og spotte og si: «HVOR ER EDERS GUD?»
I 4 000 år slet Gud seg nesten i hjel. Slikt tar på nervene. Men så fikk Gud en fin ide som han trodde verden ganske sikkert ville godta: Han sendte sin egen Sønn, og vendte seg til hedningene. Han var veldig fornærmet på Israel, og sa til dem: «Nå kan dere ha det så godt! Fra nu av vender jeg meg til et folk som bare venter på min assistanse og hjelp. Og de vil stå med åpne armer og hjerter og helt sikkert si: Kan du begripe at Israel kunne være å dumme?»
Gud var veldig optimistisk. Han regnet ikke akkurat med at de skulle akseptere tilbudet hans helt og holdent med en gang, men sånn litt etter litt. Så kunne Israel stå der med lang nese og angre livet av seg. På pinsefestens dag slo ideen til Gud ut i full blomst. 3 000 sjeler tok imot tilbudet, deretter 5 000 sjeler, og så i hopetall. Da vender Gud seg til sin Sønn og sier: «Ser du det, Jesus?» Jesus svarer: «Det var en kjempeide, nå kommer forretningen til å gå strykende.» Men når det hadde gått noen hundre år begynte det å gå surr i maskineriet. Menigheten spredte seg, som da til slutt antok navnet «MENINGHETER».
En dag var det plutselig en som oppdaget at det gikk tregt og dårlig i himmelen, og han lanserte en enda bedre ide enn Gud. Han sa til Gud: «Nå kan du slappe av, for nå skal jeg overta i ditt sted.» Gud fant dette forslaget fantastisk og foreslo for sin utsending, og meningheten i Rom, at i stedet for å kalle seg Gud (for det har jo ikke folk så lett for å svelge) skulle han kalle seg Pave (Fader). Men det betyr jo akkurat det samme. Nå har han likesom overtatt administrasjonen.
Gud kan av forståelige grunner ikke følge med slik som han så gjerne ville, og her har de heldigvis en mellomkvinne som kan ordne med alle bønnene, og formidle dem til Gud. Hvis han klarer å ta imot alle henvendelsene gjennom Ave Maria er det mulig han kan svare. Hvis ikke vil svaret til menneskene bli: «Det er ikke hans vilje!» Da må du finne deg i å be uavlatelig inntil det endelige svaret kommer, hvis det kommer, når det kommer, eller om det kommer.
Etter alle de år som Gud har kjempet for sine ideer har det gått ut over hans fysikk. Han har strevet nå de siste 1 000 årene med hørselen, det er jo noe en må regne med. Svaksynt har han blitt, og det er mulig han kommer ned på jorden for å kjøpe seg briller snart. Han tilbringer store deler av døgnet i enerom, der han forlanger absolutt ro. Det er derfor han ikke kan svare når alle barna begynner å skrike og rope. Hans meningheter burde jo en gang for alle forstå at etter alle de fysiske og psykiske påkjenningene han har hatt må reaksjonen før eller siden komme.
Nå har vi riktignok Jesus, hans Sønn, men etter alt det han har gjort for både jøder og hedninger har han nå fullført sin del av tjenesten, og det er bare naturlig at han fortjener sin hvile. Tenk på alt det de skal svare på der opp, alle bønnene som blir sendt opp hele døgnet. Det skal noe til å holde orden på alt, og sortere det ut.
Noen sier at det er Guds vilje at jeg skal være syk, for det er det Gud mener i sitt Fader Vår når han sier: «SKJE DIN VILJE.» Andre ber om helbredelse etter hans vilje, selv om de ennå ikke er klar over hva hans vilje er. Noen roper: «Tøm meg!» Andre roper «fyll meg!» Noen sier: «Knus meg!» «Dann meg!» «Bruk meg!» slik at folk blir oppmerksom på dem og at det er noe helt spesielt med dem. Noen gråter litervis med tårer, og da kommer Gud med håndkle som når ifra himmelen til jorden, og drar dem med jevne mellomrom opp til seg, gjennomvåte av tårer. Så er det å sende ut et nytt håndkle. Han er jo så vant til det. Men nå er det noen av englene som har fått den jobben. Gud klarer ikke mer. Han er helt overanstrengt og trenger absolutt ro og hvile.
Søndag formiddag er det et spesielt stormløp mot himmelen, da strømmer millioner av bønner opp til Gud fra alle meninghetene, og det er ikke få. Pastorer, eldstebrødre, predikanter over hele jorden styrter løs på Gud med sine inntrengende og dypt alvorlige bønner: «Kjære Gud! Må du gjøre det! Må du ikke gjøre det! Må du lede oss med din ånd, led oss ikke inn i fristelse, led oss ut av den med din visdom! La din hellighet komme! Send oss vekkelse på din måte! La alvoret komme over oss. Vis oss din vei! Hjelp oss mot de fiender som vi i vår uvislighet har sluppet inn. La din kjærlighet råde i blant oss, mens vi baktaler hverandre! Sett ditt preg på våre ansikter så folk utenfor vår meninghet kan tro oss! Amen! Takk Gud fordi vi håper du hører oss, OM det er mulig! Takk for at du sender oss hjelp fra Stortinget! Takk for at du har gitt oss legevitenskapen, så vi kan bruke den når du ikke hører oss! Til slutt ett ord til deg, Jesus: «Når du kommer igjen og henter oss, la meg bli med i din regjering. Amen!»
ER DET SLIK DU VIL HA GUD?
