Lørdag, 18. desember 2021
AV AAGE SAMUELSEN
Klippet fra Vekkeropet februar 1978
Først til et utklipp fra Telemark Arbeiderblad 14.01.1978 – et intervju med forfatter Tor Edvin Dahl:
«PINSEBEVEGELSEN I DAG
Salem var faktisk mye et sentrum for Aage Samuelsen, forteller Tor Edvin Dahl. Han virket der fra jeg var 8 til jeg var 14 år gammel, og satte et sterkt preg på meg. Tidligere representerte han alt det meste opprinnelige i pinsebevegelsen. Bevegelsen forandret seg siden sin storhetstid – Samuelsen var en levning fra fortiden, som predikant representerte han vekkelsespreget. De andre var ikke store nok til å veilede og hjelpe ham. Han kjørte sitt eget show etter hvert, og kjørte for langt ut. Han klarte ikke å holde unna kritikken, og tok en konfrontasjon som han var nødt til å tape.
Aril Edvardsen representerer også noen av de verdiene som har gått tapt innenfor andre greiner av pinsebevegelsen. Men det er et problem når en enkelt predikant dukker opp for «å skumme fløten» av arbeidet som er nedlagt i de mange menighetene rundt om. Det oppleves bittert av folk som har arbeidet innenfor de små menighetene, og dette er beklagelig.
Grunnen til at Aril Edvardsen har beholdt sin posisjon, mens Samuelsen har mistet sin, er den organisasjonsmessige siden ved Edvardsen. Samuelsen var «bare» en stor predikant, han forstod ikke det spillet han selv var kommet inn i. Edvardsen er en vellykket kombinasjon av brukbar predikant og dyktig administrator. Men jeg er bekymret for enkelte sider ved Aril Edvardsens helbredelsesforkynnelse.»
--------------------------------------------------
KOMMENTAR AV AAGE SAMUELSEN:
Som en kommentar til Telemark Arbeiderblads intervju med Tor Edvin Dahl, der Dahl sier at jeg tok en konfrontasjon som jeg var nødt til å tape, vil jeg gjerne belyse dette ut fra Guds ord. Ettersom menigheten Salem, Oslo, var sentrum for det som hendte meg, og som er omtalt i intervjuet, vil jeg begynne der.
En så viktig sak kan ikke bedømmes ut fra menneskelig vurderingsevne og synspunkter, men må sees i bibelsk perspektiv og vurderes ut derfra.
En måned før jeg begynte møtene i Salem, Oslo, hadde jeg et syn hvor jeg fikk se et brev fra menigheten Salem, underskrevet av forstander Fredrik Eriksen, med innbydelse til å begynne en serie møter fra 7. januar 1956. Dette fortalte jeg mine venner før brevet kom. Ikke lenge etter lå det brev jeg hadde sett i postkassen, og jeg viste det til mine venner.
Da møtene i Salem tiltok for hver uke steg indignasjonen og sjalusien i forstandere og predikanter, som ikke kunne fatte at Gud kunne gjøre slike store ting ved en så enkel mann som Aage Samuelsen. Hetsen fra massemedia, med usaklige og hatefulle angrep på noe de overhodet ikke hadde den ringeste forståelse av, gjorde også sitt til at mange innen pinsebevegelsen fryktet for at pinsebevegelsen skulle miste sitt – for verden – fine sminkede utseende.
Spørsmålet: Helbredelse ved bønn, med underbare resultater som tok plass i møte etter møte, gikk legevitenskapen i næringen og var med på å skape en fryktelig opinion på helt usaklige premisser. Dette gav enkelte aviser anledning til å utfolde sitt hat mot personen Aage Samuelsen, under dekke av å forsvare de stakkars syke. Men dette var kun et simpelt påskudd.
Jeg valgte å gå ut av pinsebevegelsen fordi jeg så at det var umulig, hva det fremdeles er, å forkynne et fulltonig evangelium i menigheter som har satt sine grenser i hvor langt Gud kan gå. Jeg gjorde det eneste rette, og står fremdeles fast ved det.
Da Maran Ata begynte å ta form, og tilslutningen ble større og større, raste lederne i pinsebevegelsen fremdeles mot meg. Medlemmer som besøkte møtene mine ble, og blir fremdeles, truet med utstøtelse. Hele det norske samfunnssystem, som er hjernevasket av Statskirkens falske lære, gikk amok.
Legevitenskapen, med overlege Victor Borg i spissen, planla filmen «Broder Gabrielsen» som ble satt ut i livet. Det var stortingsdebatt om «helbredelse ved bønn», med meg som det sentrale objekt, hvor flere representanter serverte den ene usannhet etter den andre om mine møter.
Dette var en fryktelig psykisk påkjenning, med de utallige angrep som før eller siden måtte gi seg utslag. Jeg handlet derfor mange ganger uviselig og ukontrollert i et forgjeves forsøk på å forsvare det jeg stod for, og fremdeles står for, nemlig: Et klart skille mellom helbredelse ved bønn og legevitenskap. Det måtte utarte seg i en så håpløs kamp, mot en storm av åndsfattige, tankeløse og demonbesatte mennesker. Ef. 6,12.
Min familie ble utsatt for angrep i skoler og på gater, hån, spott og trusler ble en dagligdags kost. Jeg var omgitt av skarer som beruset seg i medgang, men som mer og mer trakk seg tilbake når prøvelsene kom.
De venner jeg trodde var venner de tapte jeg. Takk og lov! I min desperasjon begikk jeg handlinger som jeg selv var skyld i, jeg tapte min egen ære. Takk og lov! Jeg tapte folkets hyldest. Takk og lov! Økonomisk vinning har jeg aldri hatt sans for, enn skjønt det er satt ut de villeste rykter som savner sannet om hvor «rik» jeg er blitt på predikantgjerningen. Så i det har jeg hverken vunnet eller mistet noe.
For meg måtte det komme en dag dithen å la hele mitt liv ende i fullstendig ødeleggelse, eller å erkjenne innfor Gud og få oppleve at i meg selv formår jeg intet. Kun en ny kraft i fra Herren kunne reise meg opp igjen. Og Gud svarte min bønn og har reist meg opp igjen, og jeg vet at det siste hus herlighet skal bli større enn det første. Profeten Haggai 2, 9.
Jeg regner med å lide tap på alt hva meg og mitt er. Filip br. 3,8. Alle mine feiltrinn har Gud tilgitt meg, da spiller det ingen rolle om ikke folk glemmer det.
Det jeg har vunnet gjennom denne kampen er en hjertets beslutning om aldri å bøye meg for menneskers meninger om åndelige sannheter, men kun det som Gud har vist meg gjennom Åndens åpenbarelse til kunnskap om Kristus. Efes. 1, 17-18.
Jeg tar ingen hensyn til norske lovbestemmelser i spørsmålet; Helbredelse ved bønn! De teller ingenting for meg. Jeg står fremdeles fast ved det jeg selv har opplevet og som ingen kan ta fra meg. Jeg må være enig med Paulus: «SLÅTT TIL JORDEN, MEN IKKE SLÅTT I HJEL»! 2. Kor. 4,9 (Dansk oversettelse).
Og til slutt: Alt det jeg har tapt, så som rikdom, berømmelse, venner som ikke var venner, har jeg høstet igjen i form av erfaringer, og en erkjennelse at vi formår intet i oss selv, men vi formår alt i Ham som gjør oss sterk.
Ingen behøver å skrive nekrolog over det jeg var, for det jeg var det er jeg fremdeles i Ham som sa til Moses: «JEG ER»!