Søndag, 21. november 2021
Hentet fra boken «Levende kristendom – død religion» utgitt i 1984.AV AAGE SAMUELSEN
Fra den dag Gud frelste meg, tok meg til nåde og tilgav alle mine synder, løste meg og satte meg fri, tentes en ild i mitt hjerte. Trangen til å fortelle alle mennesker om dette grep mitt hjerte mer og mer ettersom tiden gikk. Jeg samrådde meg ikke med kjøtt eller blod, og trengte ikke til noen skriftlig anbefaling fra menigheten. Jeg spurte heller aldri om det. Den beste anbefaling jeg kunne ha var at hjertet brant med en hellig flamme. Jeg fortalte vidt og bredt om hvilken vidunderlig Jesus jeg hadde fått oppleve.
Allerede som 15-16-åring hadde jeg vært til stede på vekkelsesmøte, og også bøyd meg for en kort tid. Men da jeg i 1944 – med et fortvilet og håpløst hjerte – bad Gud om å frelse meg helt igjennom, kom han selv og kastet all djevelskapen ut og renset meg i sitt blod.
Jeg var så fylt av trang til å fortelle om dette at jeg hadde ingen hemninger hvor jeg enn kom. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg tror ikke jeg hadde tort å bli frelst dersom jeg den gang hadde visst hvilke forferdelige lidelser jeg skulle gjennomgå. Men heldigvis, Herren skjulte det for mine øyne.
Jeg hadde ikke vært frelst så mange ukene før jeg begynte å be for sjeler, både i privathjem, på sykehus, i fengsler og på møter. Det var likesom en selvfølge for meg at andre skulle tro på det jeg sa, og få oppleve det samme som meg. Aldri har tanken om at jeg skulle bli en stor predikant – som det så vakkert heter – kommet inn i mitt hjerte, det har jeg aldri vært og kommer heller aldri til å bli. Jeg er kun et ringe vitne. Det har heller aldri vært min legning å stile høyt, og tro om meg selv at jeg er noe. Jeg er en mann av kjøtt og blod, med tilbøyeligheter til både det ene og det andre, og legger heller aldri skjul på at jeg ofte har hatt kamper med meg selv. Det er bare den Hellige Ånd som kan holde meg i sjakk, derfor behøver jeg mer enn andre den Hellige Ånds kraft og veiledning i mitt liv.
Jeg kan vel si at jeg gikk inn i virksomheten i en naiv uskyldighetstilstand, uten å forstå hvorfor folk reagerte på mine spontane utbrudd og lovprisning. Jeg regnet med at når jeg hadde fått oppleve så veldige ting på så kort tid, måtte andre kristne ha fått oppleve fantastiske ting. Impulsiv som jeg er, opptrådte jeg mange ganger uviselig, uten bevisst overlegg. Jeg trodde nemlig at det skulle være sånn. Jeg fikk be med mange av mine svirekamerater, og da jeg hørte at det gikk an å bli helbredet trodde jeg det også. Det falt meg aldri inn at jeg som kristen skulle søke lege. Om det feilte barna mine noe, ba jeg ganske kort: «Kjære Jesus, du ordner dette! AMEN!» Jeg kunne likesom ikke tenke at det ikke skjedde, og aldri har jeg syslet med tanken på at jeg hadde en så veldig tro. Det bare var slik at det var en selvfølge å tro det Jesus sa. Når mine barn ble så store at de selv måtte velge, blandet jeg meg aldri inn i deres valg. Som jeg skrev i begynnelsen av boken: Både engler og mennesker har sin frie vilje til å velge hva de vil. Artikkelen fortsetter på neste side ....
Ettersom tiden gikk, falt det seg helt naturlig å reise fra by til by og spille, synge og vitne om Jesus. Overalt var Herren med. Jeg har mine største feststunder når jeg ser den Hellige Ånds kraft falle i møte etter møte, og syndere blir frelst i hopetall. Tiden gikk og vekkelsen spredte seg mer og mer, men jeg var ikke klar over Satans taktikk og fremgangsmåte for å stanse dette Guds verk, for som det så mange ganger har hendt opp gjennom historien; når ilden har falt, har Kains etterkommere åpenbart seg med misunnelse og hat.
Når pressen engasjerte seg på ulike måter, og all viraken strømmet over meg, begynte motstanden å øke, mest fra dem som jeg trodde var frelst. Jeg var ikke utrustet nok, og hadde for liten erfaring til å kunne takle medgang og motgang på et åndelig plan. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer, jeg vil bare ta frem en del som kan belyse det jeg hele tiden fremhever her i boken, at den som skal være et vitne for Herren må være åndelig utrustet og holde seg nær til Gud uansett hva som skjer. Man kan ikke henvise til mektige opplevelser som en garanti for å kunne bestå i den kampen som ligger foran. Det er her jeg så mange ganger gjorde feil. Jeg manglet den visdom som jeg så sårt behøvde. Jeg forstod ikke Satans intrigespill. Jeg forstod ikke falske brødres sleske spill. I stedet for å hjelpe meg i kampen var de heller en felle for meg. Flere av dem – uten å nevne navn – så seg selv som arvtagere og ledere for noe de selv ikke hadde fått oppleve, og heller ikke har fått oppleve til dags dato. Det er dette som til alle tider gjentar seg, uansett hvor mektige opplevelser en har med Gud. Men det skulle mer enn noe annet fortelle enhver at en aldri må stole på sin forstand, eller på noget menneske.
Gjennom alle mine feil og fadeser har jeg fått se meg selv som fullstendig avhengig av Gud. Jeg har bedt til Gud med tusener av syndere, jeg har sett tusener bli døpt i vann og tusener er blitt helbredet fra alle slags sykdommer, men det er ingen sikkerhet for mitt fremtidige liv. Det har heller ikke gitt meg et plusstegn i Guds protokoll i himmelen alt det som har skjedd. Dertil er hvert menneske som syndere et eneste stort minus i Guds øyne. Derfor sier Paulus: «AV NÅDE ER I FRELST, OG DET ER IKKE AV EDER SELV, MEN DET ER GUDS GAVE.» Enhver må svare for sine gjerninger, enten onde eller gode, og enhver står og faller for sin egen herre, uansett hvem den herren er. Når vi engang skal dømmes, skal vi dømmes etter våre gjerninger, både urettferdige og rettferdige.
Ettersom årene gikk, kom det til et klimaks i mitt liv, da jeg ikke kunne legge skylden på andre, uansett hva de hadde gjort mot meg. Jeg måtte ha et møte med Gud, eller gå fullstendig til grunne. Nedbrutt, både til ånd, sjel og legeme og fullstendig ruinert, reiste jeg avsides på fjellet for å være alene med Gud. Jeg var der i omkring tre måneder. Satan raste imot meg og satte den ene fellen etter den andre for å hindre meg i å oppleve et nytt møte med Gud. Jeg hadde ikke så mye å be om, uten det å erkjenne at jeg hadde gått konkurs, jeg hadde ingenting å betale med.
Så en natt, klokken var tre, gjorde Satan sine siste sprell for å avlede meg vekk fra troen på Kristus. Jeg satt helt alene. Jeg hørte at ytterdøren gikk opp, og jeg visste den var låst. Jeg hørte det trampet ute i gangen, og kjøkkendøren åpnet seg. Det raslet i kjeler og kar på komfyren, men jeg satt helt rolig. Plutselig fòr et dyr som så ut som en svart rotte rett ut fra peisen, forbi bena mine og opp i sofaen, over armlenet og ned i en stor kurv med garnnøster. Jeg grep en strikkepinne og stakk i kurven gang på gang, men det var ingen rotte der, heller ikke i rommet hvor jeg satt. Jeg forstod da at det var demoner som raste. Så gikk døren opp til rommet der jeg satt, og jeg hørte skritt som gikk over gulvet, men jeg så ingen. Skrittene gikk tilbake, og døren lukket seg igjen, gikk over kjøkkengulvet ut i gangen og ytterdøren åpnet seg og lukket seg igjen. Jeg sprang øyeblikkelig ut, men ytterdøren var låst. Jeg åpnet den og så ut, men det var ingen spor i nysnøen som hadde falt tidligere på kvelden.
Jeg gikk inn igjen og satte meg på sofaen og visste ikke hva jeg skulle gjøre eller tro. Da kom en klar og tydelig røst til meg som sa: «Aage, du skal atter gå ut i dansen med de glade, og jeg vil bre min herlighet ut for deg som en dekorert vifte og husvale dine kinn. Du skal få tale til forsamlinger som du aldri tidligere har sett maken til. Mange syndere skal bli frelst og herlig løst, døpt i vann og i den Hellige Ånd og ild. Tegn, under og mirakler vil ta plass i dine møter, og jeg vil helbrede mange syke. Vær ikke redd for fienden for at ikke jeg skal gjøre deg redd. Jeg skal ordne det økonomiske for deg, og du skal ikke trenge til å låne av nogen, for jeg, Herren, vil hjelpe deg. (Jeg hadde da ingenting igjen, huset var frastjålet meg av gemene hushaier, godt assistert av ligningsvesenet). Du skal komme i kontakt med mennesker du aldri hadde trodd var mulig.»
Mange, mange andre ting fortalte Gud meg om det som skulle skje.
Jeg reiste straks ned til Oslo og fortalte hva Herren hadde talt til meg. Inntil dags dato har alt gått i oppfyllelse. Dette er nå syv år siden (1983/84, red.anm.), men jeg vet at Herren har ennu større overraskelser til meg, dersom jeg er villig til å gjøre hva han sier til meg. Jeg vet også at dersom jeg ikke legger meg under hans vilje, må jeg ha stadige møter og samtaler med Herren i enerom. Hva Gud gjorde for syv år siden bør ikke bli et engangsminne, men en stadig fornyelse og nye opplevelser på nye åpenbaringsområder. Det er dette jeg har sagt til brødrene i Pinsebevegelsen; at det som engang virkelig var pinsebevegelse, igjen kan få oppleve himmelens ild og kraft, så de atter kan se Herrens arm utstrakt til frelse og helbredelse både for ånd, sjel og legeme.
Det er utrolig hva Gud kan gjøre med mennesker som ydmyker seg i erkjennelse over sin egen fattigdom. Da vil Herren gi av sin rikdom, og alt hva du gjør skal du ha lykke til. «IKKE SÅ DE UGUDELIGE, MEN DE ER LIK AGNER, SOM SPREDES AV VINDEN, DERFOR SKAL UGUDELIGE IKKE BLI STÅENDE I DOMMEN, OG SYNDERE IKKE I DE RETTFERDIGES MENIGHET.» Salme 1, 4-5. Her er all egenrettferdighet lukket ute. Det er kun rettferdighet ved tro.
En ting er jeg veldig glad for, og det er at den bitterhet som oppstod i mitt hjerte mot alt og alle, den fjernet Gud. I dag har jeg et godt forhold til de brødre jeg før hadde imot, og Gud er mitt vitne! Jeg vil for fremtiden, om Gud vil, stå til tjeneste med de gaver Gud har gitt meg, overalt hvor de ønsker min hjelp, uten noen som helst slags betingelser eller reservasjoner. Den som ikke kan tilgi behøver snarest et møte med den levende Gud.
Dersom vi ikke elsker brødre og søstre som vi ser, hvordan kan vi da elske ham som vi ikke ser? Om de som tror om seg selv at de har kjærligheten i sitt hjerte står det: «KJÆRLIGHETEN SKJULER EN MANGFOLDIGHET AV SYNDER.» Skulle Gud gjemme på vrede, hvem kunne da bestå? Det finnes ikke plass i Guds rike for nogen form for urettferdighet og synd. Slik har det vært fra menighetens begynnelse, og slik kommer det alltid til å være.
