Torsdag, 11. februar 2021

Ofte kom det spørsmål til Aage om hans syn på kvinnens rolle i menighetssammenheng, kvinnelige prester, om samboerskap kontra ekteskap, men også om hvordan de skulle kle seg og te seg, osv.  Denne artikkelen gir tydelig og klart svar på det skillet som går mellom det jordiske mennesket og den åndelige forståelsen av hva kvinnen er i lys av Guds ord.  Les også artikkelen «Kvinnens plass i menigheten og samfunnet», på side 4 i denne artikkelserien.

Red. 

STATSKIRKEN, BISKOPER OG KVINNELIGE PRESTER

Av Aage Samuelsen

April 1987

Alt spetakkelet omkring kvinnelige prester er kun et eneste stort religiøst sirkus.  Hvorvidt det er bibelsk eller ikke med kvinnelige prester kan ikke besvares ut fra kirkelig teologi.  Men når dette spørsmålet er kommet så sterkt i fokus har det en direkte sammenheng med likestillingsloven, og krever derved ikke et åndelig svar.  Derfor er det latterlig å høre når slike spørsmål blir rettet til kirkens overhoder, siden de er like åndelig uvitende som de som stiller spørsmålet.

I begynnelsen skapte Gud først mannen, deretter kvinnen.  Før fallet, som kom ved kvinnen, var mannen kvinnens overhode.  Etter fallet mistet mannen sin stilling som kvinnens overhode, og det har mer og mer kommet klart til syne.  Herunder mener jeg også menigheten, og ikke menighetene eller religiøse institusjoner.  Derfor ligger det i fallet en trang til å hevde seg i åndelige spørsmål, og til å gjøre ting og lære noe helt annet enn det mannen, Kristus, har bestemt.  Den åndelige tilstand og lydigheten mot mannen Kristus er mer eller mindre borte under kvinnens, menighetens, trang til selvhevdelse (likestilling).  Derfor er den åndelige standard i det som skal være menigheten langt under pari.

I en åndelig menighet har vi Bibelens oppskrift på hvordan menigheten skal være og ikke være.  Det står i 1. Kor. 11, 10-12: «KVINNEN SKAL HA ET UNDERGIVENHETSTEGN PÅ SITT HODE FOR ENGLENES SKYLD, DOG I HERREN ER HVERKEN KVINNEN NOGET FREMFOR MANNEN ELLER MANNEN NOGET FREMFOR KVINNEN; FOR LIKESOM KVINNEN ER AV MANNEN, SÅ ER OGSÅ MANNEN VED KVINNEN, OG ALT ER AV GUD.»

Både i det gamle og det nye testamentet er det for menigheten, innfor Gud, gitt klare retningslinjer for hvordan kvinner og menn skal være i forhold til hverandre, og til Gud.  Men på grunn av åndelig uvitenhet har det i menighetens historie, fra pinsefestens dag, oppstått splittelse på grunn av denne uvitenhet.  Og det er ikke til å nekte for at kvinner i mange menigheter har gått som skurekluter, ja nærmest som hunder, for sine menn på grunn av mannens vrangforestillinger om Guds ord.  Derfor kommer også trangen etter likestilling, men på et helt feil grunnlag.

Man kan bare ta et spørsmål som kvinnens hår, som for mange menigheter er blitt et stridsspørsmål fordi de har blandet det naturlige med det åndelige.  I åndelig forstand er kvinnens hår et bilde på den åndelige kraft som også håret til Samson var, fordi han etter Guds befaling i 4. Mos. 6, 2 sier: «TAL TIL ISRAELS BARN OG SI TIL DEM: NÅR EN MANN ELLER KVINNE GJØR ET HELLIG LØFTE OM Å VILLE VÆRE NASIREER OG VIE SIG TIL HERREN, SÅ SKAL HAN HOLDE SIG FRA VIN OG STERK DRIKK; EDDIK AV VIN ELLER ANNEN STERK EDDIK SKAL HAN IKKE DRIKKE OG HELLER IKKE NOGEN SAFT SOM ER TILLAGET AV DRUER; HVERKEN FRISKE ELLER TØRRE DRUER SKAL HAN ETE.»  Så står det i 5. vers: «… HAN SKAL LA SITT HODEHÅR VOKSE FRITT.»  Kvinnens hår skal være et slør foran hennes øyne så lenge hun er i trolovelsestiden, for at ikke andre menn skal dåre henne (fremmed lære).  Håret skal være en pryd.  Alt dette er et bilde på den Hellige Ånds fulle frihet i menigheten til menighetens lærdom, visdom og veiledning.

Når jeg ser kvinner med opphengt og bundet hår, tenker jeg alltid på menigheten som binder den Hellige Ånds kraft, og derfor får heller ikke den Hellige Ånd gjennomslag i menigheten, og heller ingen veiledning til en åndelig standard.  Derfor kommer også spørsmålet inn om likestilling, og trangen til å hevde seg overfor mannen. Da er det ikke mer galt å ha kvinnelige prester enn mannlige, for de er like u-åndelige begge parter. 

Samboerspørsmålet, som er blitt så populært, og som ansees for å være en fryktelig synd etter Guds ord, er aldeles ikke av ny dato. Hvis man ser åndelig på denne saken har menighet etter menighet forføreriske lærdommer som samboere.

Det hender at jeg får tøvete, anonyme brev fra personer som ganske sikkert føler seg syndefrie, hvor de anklager meg for å «leve i hor».  Men det står klart og tydelig at «INGEN VET HVA SOM BOR I ET MENNESKES HJERTE UTEN MENNESKETS EGEN ÅND.»  Men de tenker ikke på det som Paulus skriver til menigheten i Rom.br. 7, 2: «DEN GIFTE KVINNE ER JO VED LOVEN BUNDET TIL SIN MANN SÅ LENGE HAN LEVER; MEN DERSOM MANNEN DØR, ER HUN FRI FRA LOVEN SOM BANDT HENNE TIL MANNEN.  DERFOR SKAL HUN KALLES EN HORKVINNE OM HUN, MENS MANNEN LEVER, EKTER EN ANNEN MANN.»  Derfor, når de lever, og inngår samboerskap med fremmede lærer, er hun en horemenighet all den tid Kristus lever.  Derfor blir det også født uekte barn som ikke har det minste peiling på det åndelige språk.  Dette har foregått i årtider på grunn av feil veiledning i Guds ord, fordi de ikke vil la den Hellige Ånd virke fritt og lede dem til hele sannheten.

For hver menighet som klipper mer og mer av håret (den Hellige Ånds kraft), og krøller og kruser det for å ta seg veldig fint ut for offentligheten, får bokstavelig talt oppleve det som står i Es. 3, 24 – «et skallet hode likesom Samson». Dette er satt til eksempel for vår ettertid.  Ikke underlig at det finnes personer som setter sin ære i å ha veldig langt hår og tørkle på hodet, eller at noen holder lørdagen hellig og andre søndagen, for derved å tro at de er så veldig åndelige.  De forstår ikke at de går som noen andre fjols.  Herren er min sabbat, både søndag og mandag!  Derfor forbyr han meg i åndelig forstand å slite og arbeide for å få noe av Gud.  Det er allerede gitt oss, det er bare for oss å innta det.

Enten jeg lever eller jeg dør, enten jeg sover eller våker, enten folk regner meg for det ene eller det andre, HØRER JEG HERREN TIL!  «OG SOM DEN SISTE SKAL HAN STÅ FREM PÅ STØVET!»  «GÅR VEL TO ISAMMEN UTEN AT DE HAR AVTALT DET MED HVERANDRE?»  Amos, 3, 3.  Det er avtalen i hjertets innerste som binder for evigheten, og gjør deg lik det som står i Salomos Høisang 5: «DITT HODE HEVER SIG LIKESOM KARMEL. DITT BØLGENDE HÅR ER SOM PURPUR. KONGEN ER FANGET I DINE LOKKER!» AMEN!