Publisert 10. februar 2021
Den 12. oktober 1987, halvannen måned før han reiste hjem, skrev Aage Samuelsen artikkelen vi setter inn nedenfor.
Aage Samuelsen – om temaet rasisme – i henhold til Guds eget ord:
«THI SÅ HAR GUD ELSKET VERDEN»
Det finnes ingen større antirasist enn Gud, enda han kjenner hvert eneste menneskelige vesen på jorden. Han veier menneskenes tanker, måler deres visdom, og vet at «HANS DÅRSKAP ER STØRRE ENN MENNESKENES VISDOM». Han kjenner deres veier, hver eneste sti de tråkker på, og ser at menneskene har valgt sin egen vei. Derfor sier også Paulus: «VI VENDTE OSS HVER TIL VÅR VEI».
Gud ser ikke på det utvortes som vi mennesker gjør. De tanker som vi etter våre vurderinger har om hverandre, er ikke hans tanker, for «HANS TANKER ER HØIERE ENN VÅRE TANKER». Og ingen vet bedre enn han at vi er ofre for Satan og hans åndehærs planer med menneskene, som er å føre dem alle i fordervelsen. Da Gud skapte engler og mennesker, så skapte han dem med en fri vilje, likesom han også skapte Satan og hans engler med fri vilje. Derfor finnes det ikke et fnugg av rasisme i himmelen. Gud har fastslått en gang for alle – for alle nasjoner, at hans kjærlighet til menneskenes barn er så grenseløs at han gav sin sønn, Jesus Kristus, den eneste i hele verden som kan demme opp for rasehat og diskriminering, altså den ånd som er et utslag av Satans hat til alle mennesker.
Likesom Satans hat til alle er grenseløst, er Guds kjærlighet til menneskenes barn så grenseløs at han lot sin egen sønn møte denne hatets demon på korset. Og dette var ingen alminnelig død. Det finnes tusener, ja millioner, av mennesker som har lidt døden på en mere brutal måte, men han var den eneste fullkomne mann, som uten det minste fnugg av synd i sitt liv, kunne gi menneskene en fullkommen seier over ondskapens åndehær i himmelrommet. Han var den eneste som kunne fare ned i dødsriket og predike for åndene som er i varetekt inntil dommens dag. Han var den eneste som kunne vende derfra tilbake til livet, og proklamere og bekrefte for hele menneskeheten det han ropte ut på korset: «DET ER FULLBRAKT!» Hva også Moses sang i 5. Mos., 32: «FULLKOMMENT ER HANS VERK, OG HER NEDE ER EVIGE ARMER».
Han var den første legen som kunne transplantere, til alle dem som tror på ham, et nytt hjerte og et fullkomment hjerte. Et hjerte som ikke svikter Jesus for ussel vinnings skyld, men som sammen med alle de hellige – fra Abels tid og til dags dato – synger av hele hjertet: «SALIGE ER DE HVIS OVERTREDELSER ER FORLATT OG HVIS SYND ER SKJULT, OG I HVIS ÅND DET IKKE ER SVIK», og som i full visshet vet på hvem de tror. Sammen med Peter i Kornelius’ hus bryter de ut: «JEG SKJØNNER I SANNHET AT GUD IKKE GJØR FORSKJELL PÅ FOLK». Han som snur ryggen til de høybårne, de mektige, de lærde, hyklere og fariseere, men vender sitt åsyn, og rekker ut sine hender, til de laveste i samfunnet. Han som tar inn hos toldere og syndere, som eter og drikker sammen med dem, og hvisker sunde og sindige ord i deres ører. Som trøster de sønderknuste, helbreder de håpløst syke, og reiser den fattige av skarnet.
Hvordan kan menneskene gjemme på rasisme i sitt hjerte? Hvordan kan de tråkke på hverandre når det står at mennesket er som en blomst som står på marken, den står i dag og faller i morgen. «HVA ER VEL ET MENNESKE AT DU KOMMER HAM IHU?» Han som troner over kjerubene, som holder havet i sin hule hånd og spiller ikke en dråpe. Da Gud ikke fant noe å henge jorden på, hang han den på INTET, hva ikke ett menneske på jorden, fra dets skapelse og til dags dato, har gjort maken til. Han kjenner hver eneste tåre som faller på lidende og sønderknustes kinn, og «KOMMER IHU AT VI ER STØV». Menneskenes høye tanker om seg selv er ikke mere verdt enn støvet de tråkker på med sine føtter. Allikevel er Gud så stor at han bøyer seg ned til støvet. Han er ikke som oss mennesker som gjerne vil fjerne støvet. Han løfter oss inntil seg, metter våre sjeler med det som god er, og fyller oss med en usigelig og herliggjort glede.
Men en dag er disse nådedagene slutt, og når vi ser hvordan menneskene behandler hverandre, med rasisme, diskriminering, klasseforskjell, vemmelse og forakt, og dette tiltar mer og mer, så har det bare en konklusjon: BEGERET ER SNART FULLT! Ondskapens beger, men også Guds tålmodighets beger er fullt. Likesom på Noas tid, da den aller siste dagen var slutt for dem, så nærmer seg den siste dagen, og den nærmer seg hurtig. Noas forkynnelse og byggverk ble neglisjert, spottet og hånet, men deres munn ble lukket for evig. Dette har fortsatt, og vil fortsette inntil Gud lukker døren for kjærlighetens evangelium. SÅ VAR DET SANT ALLIKEVEL!
Aage Samuelsen
