Publisert 16. februar 2022

ALT HAR SIN TID

 AV AAGE SAMUELSEN

Fra Vekkeropet Februar 1981 

Predikerens 3. kapittel begynner med: «Alt har sin tid».

I grunnen kan man vel si at både Det gamle og Det nye testamentet er samlet i dette kapittelet.  «Å fødes har sin tid!»

Når Paulus sier i Rom. 3, 10: «Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en …» så gir det 2. vers i Pred. 3 tilkjenne at det menneske som fødes inn i denne verden er stilt overfor det faktum at det ikke bare fødes i en syndig tilstand, men også må dø i den tilstand dersom det ikke vil godta dette: Å bli født på ny!  Da det er umulig for dette vårt syndige vesen å frelses ved loven, uansett hvor mye enn vårt gamle vesen «dyrker og beplanter med egne produkter» som det står om i fortsettelsen av 2. vers, så er det dømt til å rykkes opp med rot; det som vi ved våre egne gjerninger så omhyggelig har beplantet og beskyttet.  Gud aksepterer ikke vår egen velstelte have. 

Derfor er loven blitt til, for å avsløre menneskets tilkortkommenhet overfor Gud.  «Å drepe har sin tid.»  Våre lovgjerninger dreper alle våre gode forsetter.  Derfor sier også Paulus: «Det som var umulig for loven …».

Hele tiden – i et menneskes liv – blir det stadig åpenbart at menneskets gamle vesen aldri kan aksepteres av Gud.  Derfor må en eneste person komme frem i våre liv, som kan komme med legedom, og som det står videre i vers 3: «Å lege har sin tid!» For at det kan gå i oppfyllelse: «Vi døder legemets gjerninger ved Ånden.» 

«Å rive ned har sin tid!»

Da menneskene fikk den ideen at de ville til himmelen, kom de på tanken å bygge et tårn.  Da sa Gud: «Kom, la oss gå ned å se hva de holder på med.»  Det er tragisk å se at menneskene ikke har lært av dette.  De bygger ikke høye Babels tårn, men de bygger tankebygninger og festningsverk som er skjulesteder for demoniske krefter, for at demonene i disse byggverk kan ha sitt beskyttelsessted mot sannhetens evangelium.

2. Kor. 10, 4-5: «For våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festnings-verker, idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» 

Men, våre våpen ... hvilke våpen?  De våpen som evangeliet gir er mektige for Gud.  Men ikke før det fortapte mennesket, som er tilholdssted for demoniske makter, roper til ham som er sterkere (Jesus) enn den sterke (Satan), da vil han ødelegge det falne menneskes byggverk, og gjøre noe helt nytt som kan bli et bolverk mot ondskapens åndehær i himmelrommet, og som også siste del av vers 3 tilkjennegir: «Å bygge opp har sin tid!» 

Det 4. vers åpenbarer for oss syndens menneske under loven, lik Israel i sin trelldom i Egypten, og som også Paulus sier i Rom. 7, 24: «Jeg, elendige menneske, hvem skal fri mig fra dette dødens legeme?»

Uansett hvordan et menneske ter seg overfor Gud i sin falne tilstand kan det aldri tekkes Gud.  Å be Fader Vår har ingen som helst betydning i menneskets forhold til Gud.  Uansett hvor meget et menneske ber Gud om tilgivelse – i sin falne tilstand – er fullstendig verdiløst.  Hvor meget det klager og gråter vil det alltid stoppe ved dette: «Hvem skal fri mig fra dette dødens legeme?»  Da har Gud, for alle mennesker, pekt på utveien fra elendigheten.  Likesom Israel måtte akseptere Lammet, som utgang fra trelldommen i Egypten, peker han også på den eneste muligheten for oss i dag fra elendigheten: Jesus Kristus.

Da kommer det neste i verset: «Å le har sin tid!»  Og fortsettelsen av Rom. 7, 25: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!  - Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.»  

Så kommer da det neste i vers 4: «Å klage har sin tid, å danse har sin tid.»  Innfor loven er det klage over det elendige menneske, men i Kristus begynner dansen.  «Han omskiftet min klage til dans.»  Salme 30, 12.

I nesten hvert eneste hus er det satt opp et barometer som viser temperaturen, og dette verset er barometeret hos mennesket som viser at enten lever mennesket under lovens strenge kulde, eller så lever det under nådens sols varme stråler.  Det er i grunnen ikke så vanskelig å oppdage hvilken kirke og menighet som lever under loven.  Du kan bare se hvordan de pakker seg inn med alle slags selvproduserte kledninger, derfor står det at med en gang fallet kom i Edens have, så står det: «Og det var kaldt.»

De forsøker å varme seg opp med kirkelige organisasjoner, veldedighetsforeninger, tilstelninger i alle fasonger, ungdomsleirer, og ikke aller minst «to-ganger-i-året-fellesmøter». Legg merke til hvor hjertelig de hilser på hverandre, som brødre og søstre, men med kjølig og avmålt reservasjon.

Det er ikke mye felles der.  Men hver leder for sin kirke og menighet advarer: «Dette er mitt!»  

Så kommer 5. vers: «Å kaste bort sten har sin tid!»

Jesus sa ved en anledning til fariseerne: «Den av eder som er uten synd, han kaste den første sten.»

Disse menneskene har som sin hovedoppgave å stene syndere til døde, som bryter loven.  De er eksperter i å finne feil hos alle andre, bare ikke hos seg selv.  De har dype lommer på innsiden av kappen, hvor de har samlet seg stener – ferdig til bruk.  «De ser splinten i sin brors øie, men bjelken i sitt eget øie blir de ikke var.»

Det er dette som har ødelagt og drept så mange i menighetene, som var ærlige og oppriktige i sitt hjerte, med tendenser til feil på sin vandring, men som disse mordere med sine hensynsløse lovgjerninger så snarlig tok livet av.  Paulus var en av dem.  Han var ikke direkte med i stenkasting, men han holdt kappen for dem som kastet sten.  Han var også en morder, full av hat mot friheten i Kristus. 

Det er så mange som unnskylder seg ved å si: «Jeg har ikke kastet sten mot noen.»  Nei, ikke direkte, men du har heller ikke protestert når du deltar i sladderens og baktalelsens stenkasting.  Det er så mange måter å vri seg unna på, men likesom Paulus møtte sin overmann på veien til Damaskus, vil også du møte ham som vil rope navnet ditt, ikke Paulus, men lovens og stenkastingens Saulus.

Du har valget, som Paulus fikk, og som resten av verset taler om: «Å samle stener har sin tid.» 

Du må gå tilbake og ta opp alle anklagestenene du har kastet, så du selv kan komme inn i det verset som Paulus kom inn i: «Hvem vil anklage Guds utvalgte?  Gud er den som rettferdiggjør; hvem er den som fordømmer?  Kristus er den som er død, ja hvad mere er, som også er opstanden, som også er ved Guds høire hånd, som også går i forbønn for oss.»  Rom. 8, 33-34. 

Det er slike rikdommer i dette kapittelet, men som jeg ikke får plass nok i dette blad til å utdype. Ved en senere anledning vil jeg fortsette med kapittelet for at det kan bli til ihukommelse og lærdom.

«Guds ord oplyser og gjør den enfoldige vis.»  Derfor er Det gamle testamentet så fantastisk fylt av åpenbaring og visdom dersom det blir belyst ifra Det nye testamentets Kristus, og at den Hellige Ånd får veilede deg i skriften.

Gud har aldri sagt at vi skal studere Guds ord, men vi skal «grunde på hans lov dag og natt». 

LOVEN ANKLAGER – KRISTUS FRIGJØR!