Mandag, 13. mars 2017

Forord av redaksjonen i Faktuell ARENA:

14962686 214864942272413 248397430513374613 n«I 2017 skal Martin Luther (1483-1546) og reformasjonen (500 år)markeres over hele verden.  Bergen har status som Norges reformasjonsby og inviterte til Lutherfestdager 3. – 5. mars i år.  Den norske Kirke hyller Luther med folkefest, «faglig fordypning», festgudstjenester, spill, sang og store ord.  Man må lete lenge etter kritiske røster og folk som tør fortelle om den egentlige Martin Luthers standpunkter og teorier, til tross for at det er en enkel sak å lete det frem.  Luthers etter hvert så nidkjære hat mot dem som på den tiden ble kalt «gjendøpere», og hans uhyggelige jødeforfølgelse og oppfordring til drap, er historisk beviselig.   Men Den norske Kirke lukker øynene for disse sannheter, - en unnfallenhet som bekrefter hvor langt unna sannhetens evangelium den befinner seg.   Når kirken også vegrer seg mot å ta avstand fra Luthers brutale og redselsfulle lære, så er det det samme som å delta i den.» 

HVEM VAR LUTHER OG MELANCHTHON?

Avskrift av Aslak Egeland stykke i bladet LES, nr. 3-4 1965. 

Klippet fra MARAN-ATA-bladet nr. 9/10 – september/oktober 1965 

Det er ikke mange Lutheranere i dag som til fulle kjenner Luther og hans gjerninger, både før og etter at han stod frem som reformator.  Han var for det første en tyrann med jødene på sin samtid.  Mange kirkelige konsil har drøftet kirken og jødene.  I år 325 etter Kristus bestemte konsilet i Nikea at kirken ikke måtte feire påske på samme tid som jødene.  

På det fjerde Laterankonsilet (økumenisk (felleskirkelig) katolsk kirkemøte, red.anm.) i år 1215 ble de forskjellige jødelover kodifisert (http://www.hlsenteret.no/kunnskapsbasen/folkemord/folkemord-under-nazismen/bakgrunn/ideologi/antijudaisme).  Det ble bl.a. bestemt at jødene skulle gå med særskilt klesdrakt, slik at de skulle være lett å gjenkjenne overalt.  To av middelalderens (det 13. århundrede) førende teologer var Thomas Aquinas og John Duns Scotus.  Thomas gikk imot den teori, som også ble omsatt i praksis, at man skulle ha rett til å ta barna fra jødene.  Dette ble begrunnet med at jødene var å betrakte som slaver, og hadde derfor ikke rett til å bestemme over sine barn.  Duns Scotus hevdet at makthaverne var forpliktet til å sørge for den rette gudsdyrkelse, og tvangsdåp av jøder – både av barn og vokse – var derfor tillatt.

Jødenes historie i korsets skygge er en historie om fornedrelse – om lidelse og nedslakting i hundretusen tall.  Ordet fra Matteus Evangeliet: « … Hans blod komme over oss og våre barn …» har vært brukt som en autorisasjon for rebelske folkemasser når de plyndret og slaktet ned jødene.  Slik har det vært i Øst Europa like til våre dager. 

Luther brøt med den katolske kirke også i sitt syn på jødene.  På 1520-tallet skrev Luther i en av sine bøker bl.a. at «Jesus var født jøde», og «… Dersom jeg hadde vært jøde, og sett slike dumrianer og ordgytere være lærere i den kristne tro og styre kirken, ville jeg heller vært en grisepurke enn en kristen.  For de har behandlet jødene som om de var hunder og ikke mennesker.»  I det samme skriftet sier han at «dersom noen vil rose seg etter kjødet, så står jødene nærmere Kristus enn vi, for de er hans blodsfrender.  Gud har betrodd dem den Hellige skrift.» 

1543 on the jews and their lies by martin lutherMen så, omkring 20 år senere (1543), skriver dessverre den samme Luther en annen bok: «Jødene og deres løgner». Det er helt nifst å lese hva den aldrende Luther kunne få seg til å skrive om jødene:  

Han sier bl.a. at synagogene deres bør jevnes med jorden.  Husene deres bør brennes. Jødene kan bo i telt som sigøynere.  Deres Hellige bøker skal ødelegges.  Jødene skal settes til å gjøre det groveste og tyngste arbeidet.  Finner man rike jøder skal pengene tas fra dem.  Det skal være de kristne makthaveres plikt å jage jødene ut av sine land som gale hunder. 

(Les også artikkelen i linken: http://www.tf.uio.no/forskning/aktuelt/aktuelle-saker/2016/luther-og-jodene.html, red.anm.) 

Det er blitt hevdet at det var meget bedre om Luther hadde fått dø før han uttalte disse stygge ting om jødene.  Hvis ikke Luther gjorde opp med jødene før han døde vil det nå ham en forferdelig dom i dommens oppstandelse (4. mosebok 24,9). 

Luther gikk så langt i sitt overmot at han begynte å klassifisere det Nye Testamentets skrifter om det stemte med hans egen teologi.  Særlig hardt gikk det ut over Jakobs brev, som han ikke kunne godkjenne.  Skulle Luther innrømme at Jakobs brev var inspirert, måtte han nok – der han omtaler at vi er nødt til å synde – «holde inne med slike kraftsatser om at nåden gjaldt selv om vi begikk ekteskapsbrudd tusen ganger på en dag, - eller drap». Dette Luther-sitat er hentet fra den svenske erkebiskop Nathan Søderbloms bok om Martin Luther.   

Man må nok regne som ganske sikkert at de lutherske presters forfølgelse av Hans Nilsen Hauge var inspirert av Luthers intolerante skrifter.  Luther og hans håndgangne menn; Melanchthon m/flere (i året 1528) uttalte seg fryktelig om datidens baptister: «Ut blandt de ville ulve med disse mennesker».  

Luthers store og skjebnesvangre feiltrinn var at han begynte å forfølge dem som hadde et større åndelig lys og erfaring enn ham. Det gikk derfor Luther som det ofte vil gå slike mennesker; at i stedet for fremskritt mister de det lys de har, og fortsetter i kjøtt.  Når det i Luthers skrifter finnes så meget motstridende, så kommer det av at mangt han holdt frem til å begynne med var han senere på retur fra, og på god vei tilbake til katolisismen.  Romerkirken hadde derfor grunn til å være fornøyd med Luther når de fikk ham med som forbundsfelle i kampen mot baptistene.  Og i sin iver etter å nedkjempe gjendøperne, glemte han Romerkirkens villfarelser.  Se «Luthers utvalgte skrifter», side 6. 

La oss flytte helteglorien over fra Luther til disse mennesker som ikke kunne bøye seg hverken for Luther eller paven, men som for sin troskap mot Bibelen og sin frelsesopplevelse led døden i skarevis.  Det bedrøvelige er at den kirke som bærer Luthers navn har tatt opp i seg det katolskpregede synet som Luther senere – i mangt og meget – falt tilbake på.   Luthers vakling kommer ikke minst til syne når det gjelder selve frelsesopplevelsen.  Når han i den første tiden helt og holdent fremholdt at gjenfødelsen skjedde gjennom Guds ord og Ånd ved tro, finner vi ham senere forkynne i samsvar med katolsk tro, at frelsesopplevelsen er knyttet til dåpen.  Og han tok i den grad konsekvensen av denne lære at han hevdet noe så fryktelig som at små barn som dør uten å være døpt går fortapt.  

Gjennom Luthers allianse med de verdslige fyrster fikk han satt ut i livet en grusom lov mot baptistene, - i året 1532 sier Luther: «Disse, som farer frem uten befaling og påbud, er ikke engang verdig til å kalles falske profeter, men landstrykere og skurker som man bør overlevere til bødlene og skafottet.» 

Og Melanchthon skriver til Mykonius: «I begynnelsen hengav jeg meg til en dåraktig mildhet mot gjendøperne, at de ikke skulle utryddes ved sverdet, men nå angrer jeg min forrige mildhet. Hva gjendøperne angår har vi kommet til følgende slutning: Da de grunnlegger en djevelsk sekt, bør de ikke fordras. Vi har derfor besluttet at disse baptister (gjendøperne) må straffes med døden.» 

Hvem var så disse gjendøperne?  Det var et folk som Gud fostret frem, midt i denne mørke tidsalder.  Et folk som søkte tilbake til sann kristendom, ikke bare når det gjaldt ytre ting som dåp, menighetsordning, men også i apostolisk ånd og fromhetsliv, og det førte til at de ble behandlet som slaktedyr, - ja enda verre, - for her gjaldt det at de ble pint mest mulig før døden kom som befrier …! 

Saken er den at disse hellige mennesker hadde opplevd å bli gjenfødt til guddommelig natur, og hadde fått Kristi Ånd.  De inngikk ikke kompromiss med de verdslige fyrster, hverken med Luther eller Melanchthon, de lot seg heller myrde enn å gripe til sverd.  Den Lutherske kirkehistorikeren, professor Holmquist, sier om dem: Gjendøpernes (baptistenes) stille ånd hindret ikke at deres historie ble en lidelseshistorie.  Her hjalp de til, både katolikker, reformerte og lutheranere.  Martyrbålene brant over hele Tyskland, mens den såkalte reformator Zwingli bestemte at de som lot seg døpe i vann skulle druknes i vann.  Men ilden som brant i deres hjerter som var bærere av den apostoliske vekkelse kunne aldri slukkes.  De var alle standhaftige like inn i døden.  Og da Melanchthon engang ledet noen av baptistene til retterstedet, og så deres frimodighet i døden, skildret han dem som en forskrekkelig og djevelsk forherdelse. 

Det er nettopp (året 1965, red. anm.) kommet ut en bok som heter «Apostolisk dåp» skrevet av en tysk professor ved navn Johannes Warns, og med forord av den kjente evangelist E. Sauer.  Forfatteren er en meget lærd mann.  Det er den katolske, den lutherske og den reformerte kirkes forhold til samvittighetsfriheten som her belyses.  Vi vet jo alle godt at det slett ikke er noe verdig kapittel, men et forferdelig kapittel for disse ovennevnte kirkesamfunn.  

Det er en grufull opplevelse å lese kirkehistorien konsentrert bare om dette ene temaet.  En av vårt lands teologer forteller at han ble syk da han leste ovennevnte bok.  Kjøp endelig denne bok, og dere vil oppleve noe som dere aldri hadde tenkt kunne ha eksistert i denne verden.   

I året 1528 ble det ved romersk lov bestemt at ingen som er blitt døpt en gang skal la seg døpe om igjen.  I de keiserlige lover er en slik handling forbudt og underlagt dødsstraff (side 131 i nevnte bok).   

Mellom år 1400 og 1550 var tallet på de baptister som ble dømt til døden ved brenning 30 000.  Flesteparten av de som ble brent var kvinner, men forskjellige rettsaker viser også at det var mange menn blant dem.  I en hekseprosess i Dauphine i år 1427 ble således 57 menn brent sammen med 110 kvinner. 

I april 1532 skrev Martin Luther til Hertugen av Preussen at: «… Ingen myndigheter burde tillate toleranse overfor sakramentalister og baptister i sitt rike (…) Alle slike kjeltringer hvis djevelske sekt kunne takke helvedes ånd for sin opprinnelse». 

Enda verre enn Luther var Melanchthon.  I Jena i 1536 ble flere baptister henrettet fordi de ikke ville avstå fra sin lære på hans ord (side 187 i nevnte bok). 

Melancton satte opp dette skriv, og Martin Luther la med sin egen hånd til: «… Jeg ser at vår nådige greve rapporterer at ledere og lærere fra baptister er i fengsel, slike som bør bannlyses.  Deres fyrstelige nåde må på grunn av deres ulydighet straffe med sverdet (side 189).»  Til og med polygami søkte Luther og Melanchthon å rettferdiggjøre ut fra Det gamle testamentet, som noe som ikke var forbudt i nytestamentlig tid (side 221). 

Melancton oppfordret fyrstene til å gå strengt frem mot baptistene.  Etter Melanctons råd ble tre baptister i Jena henrettet den 27. januar 1536, - etter at de under tortur ikke hadde villet oppgi sin tro.  En av disse var mølleren Hans Peisker fra Altenburg, som sammen med sin seks år gamle datter og fjorten andre var blitt arrestert den 21. november 1535.  Melanchthon fulgte de tre like til skafottet hvor de ble halshugget (side 211). 

En ung vakker jente på 16 år, som man ikke på noen måte kunne få til å avsverge sin tro, tok bøddelen i sitt grep og holdt henne under vann til hun druknet.  Så dro han hennes livløse legeme opp og overgav det til ilden.  Torturen som mange av disse troende gode baptister måtte gjennomgå er så forferdelig at pennen nekter å beskrive det. 

Slike syndens menn som Martin Luther og Melanchthon, har gjennom generasjoner vært sett opp til og proklamert som reformatorer og kirkefedre.  Det er aldeles forferdelig at vår Norske kirke skal bære Luthers navn, når den i dag (i 1965, red.anm.) kalles «Den norske Lutherske kirke».  Det må bli slutt med lutherdyrkelsen innenfor den Norske Statskirke.  Og de som går fra hus til hus i vårt land og viser disse to bødler på film bør slutte med denne misjon. 

Prester, biskoper, teologer og andre forkynner og tilbedere av Martin Luther, kjøp denne bok og les den, så vil dere få et ganske annet syn på den Lutherske lære. 

Les også artiklene:  Litt av sannheten om Martin Luther, og Hva med reformator Luther?