Fredag, 3. februar 2017
Bildet er hentet fra Nazareth i Galilea, byen hvor Jesus vokste opp.
Av Paul Pucher
Klippet fra KARMEL, - en artikkel som ble trykket i Vekkeropet nr. 7, august 1984
«Så lenge Israel vegrer seg ved å gi palestinerne en egen stat kan det ikke bli fred i Midt-Østen.»
Denne påstand hører til livsløgnene i den vestlige politikk! Og fordi dette i mange år er blitt hevdet som virkelig politisk visdom, synes det nesten umulig å kjempe mot den. Ved alle halve og kvarte sannheter, som selv i vestlige statsdepartementer gjelder som kjensgjerninger, er det nødvendig å minne om en del fakta: DET FINNES IKKE NOE PALESTINSK FOLK! Mildt sagt står denne påstanden på vaklende ben.
Palestina er et geografisk begrep fra Romertiden. Som mandatmakt skilte britene mellom palestinske arabere og palestinske jøder. Egentlig var altså også israelerne palestinere. Men det avgjørende er dette: Den stat, som det sies at Israel har nektet palestinerne, hadde de kunnet få alt i 1947. De Forente Nasjoners delingsplan forutsatte den. Jødene stemte for den. Men araberne, som holdt seg til prinsippet «alt eller intet», avviste forarget denne staten. De valgte å vente seg mere av en krig. Og det området som var tiltenkt Palestinastaten, ble senere annektert av Jordan og Egypt.
På israelernes spørsmål om hvorfor det ikke ble noen palestinerstat i de 20 årene mellom delingsplanen og seks-dagers krigen i 1967, blir araberne forståelig nok svar skyldig. For svaret ville ikke bli meget smigrende for araberne. Sannheten er nemlig at de fleste arabiske regjeringer står temmelig likegyldige overfor palestinernes skjebne. Etter nederlaget i 1967 nyttet og misbrukte man dem som politisk våpen mot Israel. Og flyktningene bekymret man seg slett ikke om. For å dyrke deres hat lot man dem råtne bort i leirer og saboterte alle FNs planer om å integrere dem i deres gjesteland.
Den Palestinske Frigjøringsorganisasjonen PLO, en takorganisasjon for forskjellige terrorgrupper, ble for det første et verktøy i president Nassers politikk. Senere gled den mer og mer ut av arabisk kontroll og ble en hjørnestein i den internasjonale terrorismen. Mange av de politiske morderne, fra IRA til Bader-Meinhof og noen neo-nazistiske psykopater, skylder PLO stor takk. Deres tvilsomme sjef, Yasser Arafat, ble en slags Robin Hood. PLO representerer i dag den absolutte uforsonlighet, et krigens parti, selv om naive politikere i Vest Europa og USA vil innbille oss at PLO nå blir mer moderat!
PLO har skadet sine landsmenns sak uhyre. At Libanon i dag er et øde og krigsskadet land, skyldes vesentlig Arafats terrorister. Så lenge denne organisasjonen behersket situasjonen som den eneste legitime talsmann for palestinerne, er det ingen fremtid for palestinerne. For ingen makt i verden vil kunne overtale regjeringen i Jerusalem til å forhandle med folk som ønsker å likvidere den jødiske staten! Dersom man ikke er fullstendig blind for realitetene i Midt-Østen, kan man heller ikke med god samvittighet anbefale Israel å forhandle med PLO!
Les arabernes egen innrømmelse: Det finnes ikke noe palestinsk folk i linken nedenfor:
http://en.mida.org.il/2017/11/09/arab-historian-admits-no-palestinian-people/
