Maran Ata bladet – oktober 1962 nr. 9/10
Av Aage Samuelsen
Lørdag 30. mai 2015
Dette spørsmålet har kommet sterkt i forgrunnen i den senere tid i forbindelse med bønn for syke. Vi skal ikke drive med tankeeksperimenter i denne så viktige sak, men overlate det til skriften. Vi konstaterer der at doktorer ikke får noe godt vitnesbyrd. I 2. Krøn. 16,12 står det så treffende nettopp det jeg sier: «Kong Asa’s sykdom i føttene ble verre og verre, men han søkte ikke Herren, men bare legene.»
Disse ord: «bare legene» forteller oss at doktorene sannelig ikke har noen høy stjerne hos Gud, - tvert imot. De nedbryter troen på Gud i menneskene. At troende kan utdanne seg til doktorer eller sykepleiersker, og samtidig forene det med Gud, er bare en simpel måte å dekke eller unnskylde sin utroskap mot Gud; nemlig et fall i ånden.
Beretningen om den blodsottige kvinne, som led meget ondt av mange leger, slår til jorden den frynsete påstand om at doktorer gjør så meget godt, - og at Gud bruker dem.
Når det står i Jakobs brev, kap. 5, at «hvis det er nogen syke iblant eder» i spørsmåls form, da står det ikke at de skal sende bud på doktorer som gjør så meget godt. Og heller ikke skal de sende bud på brødre som ikke har tro for annet enn doktorer, sykehus og medisiner, men de skal sende bud på brødre som har tro på Gud!
Gud bruker aldri doktorer til å skjære og kutte i folk, og til å sprøyte dem full av gift. Det står at legemet er et tempel for den Hellige Ånd. Og så kan brødre falle så dypt i sin vantro at de skjærer i et Guds tempel, eller sprøyter morfin inn i det og samtidig kaller det en gjerning for Herren. Det er blasfemi.
Når Guds barn vil ta seg godt ut i menneskers øyne, da søker de det som er her nede; deri innbefattet titler. OG man kan ikke på en gang tekkes både Gud og mennesker. Når et Guds barn studerer og utdanner seg til doktor, er ikke det synd. Men når de reiser ut på misjonsmarken som medisinsk doktor som Guds sendebud, da er det en hån mot den levende Gud. At de også blant de innfødte bryter den barnslige troen ned er så grotesk at en finner ikke ord for protester. Jesu ord til sine disipler var: «Legg hendene på de syke …» - ikke giftsprøyter, sakser og kniver, - men troens hender i Jesu navn! Legen Lukas ble fratatt sin vantrogjerning og praktiserte helbredelse ved bønn.
Den listige måten disse unnskylder sitt fall i troen på, er å fortelle om alle de operative inngrep som har lykkes for dem. På en sjelisk måte forteller de hvordan innfødte kom langveisfra med fryktelige sår og høy feber, men hvordan de kunne vende tilbake til sine egne og fortelle om de hvite medisinmennene som hadde gjort dem friske ved operative inngrep.
På den måten har Satan fritt spillerom til overalt å så tvil i hjertene på Jesus siste befaling; «På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.» Det heter jo så vakkert: Legevitenskapen er kommet langt nå. Ja, det skal være visst at de har. De har ikke bruk for Jesus og hans kraft engang.
Hvem står bak denne vakre omtale av legevitenskapen som «Guds redskaper»? Vi skal gå til skriften og belyse det der. I grunnteksten for Mark. 16, 17-20, står det slik: «Og slike tegn som tjener til bevis skal ledsage de troende: I mitt navn skal de kaste ut onde ånder, de skal tale med fremmede tungemål. De skal drive bort slanger, og om de drikker noe dødbringende skal det aldeles ikke skade dem.» Så kommer det så overbevisende: «Sine hender skal de legge på de syke og meddele dem helbredelse. Og Herren fulgte med og bekreftet alltid forkynnelsen, og oppfylte på den måten et løfte, ved de bevis som fulgte med.»
Er legevitenskapen et bevis for guddommelig helbredelse? Hvilket løfte fra Bibelen oppfyller de når de sprøyter gift i kroppen, i Guds tempel, for siden å kutte dem opp? Det er ikke noe mindre enn Satans listige måte å opphøye mennesket på, i redsel for at bevisene på Jesus Kristi eksistens skal ta plass i menighetene.
Opphøyelsen av legevitenskapen har fortrengt troen på utkastelse av onde ånder og helbredelse. Alt tullprat om hvor meget godt legevitenskapen gjør skulle ikke engang forekomme blant Guds barn.
Det er bare en som er god, sa Jesus, og det er Gud. Gud har ikke skapt legevitenskapen. Deres kunnskap er en stjålet frukt, overlevert fra fallet i Edens have da Eva stjal av kunnskapens tre. Men den kunnskap vi får ved troen på Jesus Kristus er ikke stjålen, den er gitt. Derfor utbryter Paulus så herlig: «Fordi kunnskapen om Jesus Kristus er så meget mere verd.» Verdens kunnskap er en ranet kunnskap og avleder fra Gud. Kunnskapen om Kristus leder til Gud.
Hør ikke på predikanter som roser legevitenskapen, de går ikke Guds ærende, de er frafalne i troen.
«I er dyrt kjøpt, ær da Gud i eders legeme!» Med hva? Morfin? Tabletter? All slags medisin? Hvis Gud mente det slik ville han ikke sendt sin sønn Jesus. Men han sendte ham, salvet ham med den Hellige Ånd … «for at han skulle gå omkring og gjøre vel, og helbrede alle dem som var overveldet av Djevelen, fordi Gud var med ham.» Ap.gj. 10,38.
Doktorer og medisiner hører denne verden til. Troen på helbredelse i Jesu navn hører den himmelske verden til.
Prek tro, og troen vil komme av forkynnelsen.
