Maran Ata-bladet nr. 9/10 september/oktober 1965
Artikkel av Aage Samuelsen
Igjen er fienden gått til angrep i et intenst hat mot meg. Det er for så vidt ikke noe nytt, men det tragiske ved hele kampen er alle de som er blottet for ansvar. Jeg mener da de som ikke har kamp på programmet, bare seier og halleluja. Det er disse som ikke våger å komme sin bror til hjelp, men rolig venter på utfallet. De kritiserer når jeg våger å ta igjen. De krymper seg når talen og skriverier blir krasse. Men de soler seg i glansen av seieren. I kampens hete kryper de inn i seg selv. Det er jo så mye å ta vare på: - Korset, - lidelse, - forsmedelse, - vanære, - hån og spott er for tungt å bære for kjøttet. Når det går for hårdt for seg i kampen, sier de til hverandre: «Aage må få Kristi sinnelag!» Joda, joda, joda.
Noen sier: «Vi må overlate alt til Herren.» Ja, det ville nok Satan like. Men Herren har overlatt til oss å føre hans sak. De fleste kristne, deri er også innbefattet mange Maran Ata venner, kan gå så langt, og ikke lenger. Når de lik speiderne som Moses sendte inn i Kanaans land får se de store kjempene, blir de grepet av skrekk og vantro og deres mot er fullstendig borte. De kan nok preke om det herlige land de har vært i, og til og med vise frem frukter, - men kamp? Nei, takk! Vi må overlate til Herren.
Gideon kunne i kampens hete mønstre en hær på 32 000 mann. Men 31 700 var noen reddharer og måtte reise hjem med hele krigsutstyret sitt. Det hjelper ingenting om du har rustning og våpen, når ikke du tør bruke det. Det er krig, men ikke for moro skyld. Bløtaktighet er en vederstyggelighet for Herren. Så sier noen: «Vi må legge an på å vinne sjeler.» Ja, det er sant, men de sjeler som vinnes skal vokse opp, ikke bare på melk og atter melk. Etter tiden, sa Paulus til menigheten i Korint, burde I vært lærere, men I trenger enda til melk.
Når stormen, prøvelser og kamp kommer, har de ingen motstandskraft. I kamp hjelper ingen skrik eller heiing.«I skal få kraft!» sa Jesus. Et av Satans enkleste triks er å undergrave tilliten til dem som kjemper i forreste rekke. Det gjør han gjennom dem som er grepet av frykt. Disse forsikrer at de ønsker vekkelse, men det må være fra Gud. Vi må ikke lage noe selv. En behøver ikke fremprovosere noe. En må ikke gripe til kjødelige våpen. En må ikke angripe pressen, legevitenskapen osv. Men de som sier slikt, tar ikke fem øre for å angripe dem som blir angrepet av fienden, ved kritikk, baktalelse og sladder, og derved støtter de fienden.
Hvis en skulle komme inn på statskirkens og andre samfunns vranglære i sin preken, sitter de med stive masker og åpenbarer derved den ånd de har som heller forsvarer vranglæren enn å advare mot den. Så likesom for å virke åndelig sier de: «Forkynn Kristus, Aage!» Disse vet ikke hva Kristus betyr: Å forkynne Kristus betyr også død over all falsk lære. Det betyr splittelse. Det betyr kamp, hån, spott og forakt, og sist, men ikke minst, opprør. Kristus selv ble kalt en opprører og forfører. Ingen skal beskylde de kristne for det i dag, så full av klissen kjærlighet som de er. Les Hebr. 12-13. Jeg vil heller dø i kamp, enn å dø iblant fariseere.
Grunnen til at mange predikanter ikke har fremgang i dag, er at de preker med to tunger. De har ikke noe fast standpunkt, og folket vet ikke hva de skal tro på, og de hopper hit og dit. Når de ber til Gud, kan du alltid høre de ber så sentimentalt om at Gud må sende dem vekkelse. En kunne nesten tro de mente det, så ydmyke som de høres ut. Men ormegift er under deres tunge. For hvis Gud skulle gjøre noe som ikke de har bedt om, spytter de gift ut over alt.
I kampens hete åpenbares alle kategorier. De åpenbarte seg på Jesu tid, - så også nå. Men spør disse om de ønsker å se sjeler frelst, og Guds sak gå frem? «Åh, joda, det er ikke noe vi heller ønsker enn å se sjeler frelst og få det godt med Gud.» Og så legger de ansiktet i alvorlige folder, og gråter en skvett. Men for dem er det ikke langt fra gråten til raseri og hevn.
Kjære venn: Hvem er du? Hva har du? Hva gjør du? Hva tenker du? Og hva sier du? Jeg spør ikke om du er Maran Ata-venn. Det er mange som er det, som ikke er det i sitt hjerte. Det har vi i Maran Ata sett så mange bevis på. I kampens hete har de avslørt seg som egoistiske forrædere, som har melet sin egen kake, og slettes ikke har hatt Guds sak på hjertet. «Jeg og hva mitt er, jeg aldri vil miste», synger det i deres hjerter. For å forsvare eller dekke over sitt sanne jeg, er alle andre, eller dem som står i veien for dem, bare syndere. Og snakk om at de vil bare sannhet. Overalt hvor de kommer og hvem de snakker med, så forsikrer de at de vil bare sannhet.
«Sannheten må frem», sier de. Men bare ikke sannheten om dem selv. Ikke sannheten om deres hykleri. Ikke sannheten om deres sladder, baktalelse og raseri. Men midt i all kampens hete gjør Gud noe som ringer for folkets ører. Jo mere fienden raser, jo mere går Maran Ata-vekkelsen frem. Over hele landet bryter vekkelsen frem. Forkledte pinsevenner under Maran Ata-kappen flyr nakne bort. Kappen satt så løst om dem i kampens hete. De hadde bare slengt den om seg. De var ikke ombundet med sannhetsbelte. Sannheten satt i munnen og ikke i hjerte. Men selv om hver eneste predikant eller leder i Maran Ata skulle svikte, så går Guds sak frem likevel. Den har aldri tapt. Den har aldri bekymret seg om utfallet. Herren reiser opp nye vitner, likesom han reiste opp en ny slekt etter Moses, med Josva som fører. Ingen kan stanse Maran Ata-ropet. Det er tidens siste Vekkerop.
Jeg fikk en åpenbaring om det mens jeg ennu sto i pinsebevegelsen, - omtrent ett år før jeg gikk ut. Jeg visste at Salem, Oslo, ville bli den siste pinsemenighet jeg besøkte før jeg gikk ut. Jeg så hvilken pinsepredikant som ville forråde meg. Jeg har også sett hvem av Maran Ata som har forrådt meg, og jeg har fortalt dem det rett ut før det skjedde. I dag sitter de der de egentlig hører hjemme. Kampens hete ble for het. De brant opp fordi de ikke var brent opp før de brant opp. Den ild de gjør opp for andre, brenner dem opp selv.
Kan noen forandre Guds plan? Aldri! Kan noen bestemme hvem Gud skal bruke? Aldri! Det er likeså umulig som å ta ild opp i sitt fang uten at hans egne klær brenner opp. Kampens hete blir for het. Gud er en fortærende ild, hvem kan bo der?
Derfor, kjære venn som er med i kampen uten å vite hvorfor. Du vil gjerne være med i teten. Du er syk etter å lede, og å vise deg frem når det er masse folk der. Du smiler og nikker og slenger velsignelser ut i øst og vest. Du preker til andre om hvor herlig det er, pris skje Gud – Halleluja!
Stopp min venn! Sett deg helt bakerst. Ti stille! Be Gud frelse deg fra falskheten og frykt. I kampens hete er det spørsmål om kun en ting: Står jeg for Gud eller for mennesker? Paulus sa i kampens hete: «Alle forlot mig, men Herren sto hos mig».