Maran-Ata-bladet nr. 11 – november 1961. 

Av Aage Samuelsen

I 1957, det år da jeg av egen fri vilje valgte å gå ut av pinsebevegelsen på grunn av at visse krefter ville binde og hindre meg i å be for syke offentlig, og de talte spottende og nedsettende om det Gud gjorde i møtene, visste jeg at på samme måte og på samme grunnlag som pinsebevegelsen ble tvunget frem da ilden falt i 1907, ville det også fremstå noe nytt dersom ikke pinsebevegelsen åpnet seg for vekkelsen.

Det var ikke min hensikt å lage noe nytt, men jeg forsto – lenge før jeg selv gikk ut – at mektige krefter var i arbeid for å stenge døren til pinsemenighetene for den slags form for vekkelse, nemlig; bønn for syke offentlig, liv, begeistring og jubel.  Slike møter falt statskirkebesmittede predikanter og ledere i pinsebevegelsen så tungt for brystet at de tok heller sjansen på at jeg gikk ut, - sikkert i den tro at problemet Aage Samuelsen bare var et akutt tilfelle, - en plutselig komet, som en sa. 

Jeg må ærlig tilstå at det var med tungt hjerte jeg gikk ut.  Jeg hadde – og har den dag i dag – tusener av venner i pinsebevegelsen som har lidt i sin ånd over den urettferdige behandling av meg.  Jeg tror også at om de ledende i pinsebevegelsen hadde visst hvordan dette skulle utvikle seg ville de aldri våget og gjort dette. Det de håpet på var at jeg skulle komme nedslått og ferdig av all den fryktelige behandlingen jeg var utsatt for, både av pressen og av dem, og deres Romersk-katolske blokade-metoder.  Men Herren var med og styrket meg i kampen for den vekkelse som griper store deler av Norge i dag. 

Møtene – spesielt i Skien – tiltok voldsomt, og vi forsto snart at dette ikke bare var et blaff.  Gud var så mektig med i møtene at til og med motstanderne ikke kunne si imot.  De brødre som sto ved min side helt fra begynnelsen, spesielt broder Leif Carlsen, har Gud brukt i sannhet underbart.

Dette inspirerte til utvidelse av virksomheten.  Da falt det ganske naturlig at Sarpsborg var det sted hvor Gud ville besøke på en spesiell måte, etter som det var det stedet jeg besøkte straks før jeg gikk ut av pinsebevegelsen, og straks etter.

Den trofaste brennende flokken fra Skien kjørte i buss og privatbiler uke etter uke.  Fra alle kanter kom folk til møtene, også venner fra Oslo var sterkt representert.  Disse ble fylt av lengsel etter at det samme skulle bryte ut også der. Vi reiste den lange vei i bil frem og tilbake fra Skien-Oslo på kvelden, og tusener fylte møtene, og herlige ting skjedde også der.  Etter å ha dannet menigheten Maran Ata i Skien, og Gud vedkjente seg det, begynte vi å skimte konturene av det samme i Arendal, Oslo og flere andre steder. Det var en selvfølge at brødre som P. Gylver og L. Eriksen og Bjørn Skau senior ble dem som skulle stå for dannelsen av en menighet der.  Hva Gud har brukt disse brødre til der, er ikke mindre enn fantastisk.  Vi behøver ikke skrive så mye om det, resultatene taler for seg.  Likeså i Arendal er det herlig.  Brødre som Sv. Olsen, Arnesen med flere, står trofaste i ånden for en vidunderlig brennende flokk.  I sannhet Gud har gjort mere enn vi kunne drømme om.  At særlig pinsepredikanter har stemplet dette som fra helvete, må vi bare beklage.

Da Branham og Freeman var her, var de utsatt for den samme hån.  I mai i år hadde vi den store glede og ønske amerikanske helbredelsespredikanter til Maran Ata menighetene i Norge.  De ledende pinsepredikanters sjalusi gav seg tydelige utslag både i pressen og bak kulissene, så som i muldvarparbeidet.  De satte selv sine navn i avisene, så det behøver ikke jeg gjøre her.  Gud brukte amerikanerne på en herlig måte, til tross for at motstanderne arbeidet på spreng for å ødelegge det hele.  I Oslo er menigheten blitt til en stor menighet som øver stor respekt i byen.

Det ene vidnet etter de andre er kommet inn i strømmen, og blir herlig brukt av Gud.  Jeg tillater meg å nevne noen få, uten at de andre skulle føle seg tilsidesatt for det.  Den gamle veteranen i pinsebevegelsen, misjonær Dagmar Engstrøm, kom tidlig inn i blant oss.  Hun hørte de gamle tonene fra den første tiden og det skapte den samme lengsel i hennes hjerte som da hun ganske ung vant skarer for Jesus.  Hun var henvist – i den menigheten hun tilhørte – å gå av med pensjon, både timelig og åndelig.  De regnet ikke meget med henne.  Men da hun kom til Maran Ata møtene forsto hun snart at hun hadde enda noen dager i tjenesten.  Når hun ga det til kjenne for forstanderen i menigheten hun tilhørte, våknet han i sannhet. Merkelig forresten.  Men alle overtalelser, baktalelser om meg – både muntlig og skriftlig – hjalp ikke.  Flammen i hennes hjerte var blusset opp igjen, og hun blir herlig brukt av Gud som i fordums dage.

Også misjonærekteparet Sørensen kjente at båsen ble for trang og kastet seg ut i vekkelsens herlige strømmer.  Vidner som H. Mansika, O. Kveven, forresten en herlig original fra Telemark, evangelist Ebersten, H. Hansen, H. Smidt og flere andre har Gud brukt til stor velsignelse.  Det underlige er at vi har stått med forundring og sett at Gud bruker ungdommen overalt.  Alle i Maran Ata menigheten blir øyeblikkelig døpt i vann og åndsdøpt med tunger som tegn.  Vi har henvendt oss til pinsemenighetene med spørsmål om å låne dåpskummene til de nyfrelste, men de har vært så fulle av harme og sjalusi og misunnelse at de har blankt avslått.  Men Guds dom over dem sover ikke.  Ingen kan stanse vekkelsen, den baner seg vei over alt. 

I Skien har vi hatt vår første dåp i Festivitetens historie.  Det ble sagt av forstander M. Kornmo i Tabernaklet Skien, på predikantkonferansen i Salem Oslo, at menigheten Maran Ata Skien ikke var noe problem for dem.  Hvis det er sant, hvorfor er han da så arg på oss og baktaler oss på det verste?  Vi har ingen ting i mot menigheten Tabernaklet, men den brautende Morgan Kornmo burde heller takke Gud for det som skjer enn å spille storkar.  Han burde i alle fall vite at jeg har mange kjære venner i Tabernaklet som slett ikke er enig i hans fremgangsmåte mot meg og Maran Ata.  På tross av det er vekkelsen i full gang både i Skien og over hele landet. 

Vi har fiender over alt, men Gud har i nåde hjulpet oss i kampen.  I Telemark virker Gud mektig med i møtene.  I Mandal, Kristiansand, Fredrikstad, Askim, Mjøndalen, Vikersund, Svelvik, Lørenskog og flere andre plasser vokser det opp den ene menighet etter den andre.  I Mjøndalen f.eks. står brødrene Arnesen i utrettelig arbeid for Gud, og Herren har brukt dem til stor velsignelse.  I Tønsberg er det nå dannet en menighet med brødre som brenner for det frie evangeliets fremme.  Ja, i sannhet det vokser overalt.

Vår bønn er at det må tilta overalt fra nord til syd, fra øst til vest, at Guds ild må falle så skarer blir frelst i hopetall, og Guds sak må fremmes over hele landet.  Men også i Sverige, Danmark og Finland begynner denne vekkelse å gripe om seg.  Brødrene Imsen, D. Bergagård med flere blir herlig brukt av Gud over store deler av Sverige.  Gud velsigne dem!  Men enda er det bare begynnelsen.  Gjennom bønn, kamp og lidelse vil det bryte seg enda mere frem.  Vårt håp står til Herren.  Guds arm har hast, Jesus kommer snart og vi må arbeide mens det er dag.

Dette er den siste vekkelse før Jesus kommer.  Den som vil kan komme og drikke livets vann uforskyldt av nåde, men også være med å leske andre.  Vi nærmer oss året 1962, la oss be at det må bli et større vekkelsesår enn 1961.  Be og I skal få.

Kjære vidner.  Gå i Jesu navn overalt og prek ordet.  Vent ikke på søte følelser.  Les Bibelen så du har et budskap til folket.  Gå på møtene.  Legg hendene på de syke.  Vær ikke prekesyk i møtene.  Trett ikke ut forsamlingen med langt, tomt prek.  Sørg for å ha noe fra Gud.  Reis ikke rundt med utbrente bibeltimer, - det er ikke tid til det.  Det har vært alt for mye av det i pinsebevegelsen.  Derfor har ilden sluknet.  Det er vekkelse vi må ha, antent av brennende vidner.  Har du ikke noe, så må du enten får noe av Gud eller flytte deg så andre kan komme til.  Forkynn et rent evangelium med omvendelse, og dåp i vann som er en nødvendighet. Åndens dåp med tunger som tegn.  Helbredelse av syke og troens vandring i helliggjørelse. 

Er du besmittete av allianseånden, må du be Gud løse deg, - jo før jo heller.  Allier deg ikke med fiender av troens evangelium.  Herren støtter kraftig den hvis hjerte er helt med ham.  Velkommen inn i rekkene av dem som vil kjempe og lide for sjelers frelse.