Fra boken: HER SKILLES VÅRE VEIER, utgitt i 1962
” … I 1947 var jeg første gang i Oslo. Jeg hadde ikke så pene klær den gang. Høyhalset genser og lappet bukse. Men det skapte ingen komplekser hos meg. I denne tiden foregikk møtene mine omtrent på samme måte som i dag. Men den gang vakte de ingen kritikk. Ikke før i 1950. Da kom jeg for første gang i avisen.
Det var på Notodden, hvor jeg holdt en serie møter. På ett av disse gikk jeg ned i salen og spurte en kar som så så bortkommet ut:
-
Er du frelst?
-
Ja, men ikke på den måte som du er, svarte han, dette er jo rene hysteri. Du skal nok få høre fra meg.
Dagen etter stod det et stykke i avisen: ”Forferdelige scener på Betania”. Det var ikke noe sant i det journalisten hadde skrevet, og han fikk gjennomgå etterpå.
Etter det første spede angrepet på meg ble det stille i fire år, enda møtene mine foregikk på nøyaktig samme måte som i dag. Pinsemenighetene aksepterte både meg og min møteteknikk fullt ut.
I 1954 holdt jeg en del møter i Moss, og derfra reiste jeg til Skien. Midt under et møte i hjembyen min ringer telefonen:
-
God dag, sa en journalist og opplyste hvilken hovedstadavis han representerte, har De sett bladet vårt i dag?
-
Nei, og ikke ønsker jeg å se det, svarte jeg.
-
Politiet kommer til å ta seg av møtene Deres, sa han, vi skal sette en stopper for Deres virksomhet nå.
I avisen stod det på første side at to damer som hadde vært til stede på møtene mine var blitt sinnsyke. Det ble veldige skriverier i mange aviser om denne saken. Selv den dag i dag blir denne episoden trukket frem.
Men jeg kan vel ikke noe for at nervøse vrak kommer på møtene mine. Den ene damen var nettopp sluppet ut fra asyl, og den andre var også helt ute av balanse.
Nå ble det oppstyr i pinsemenighetene også. Lederne ble redde for all denne kritikken, og en av dem sendte sågar en ”spion” til mitt neste møte i Moss. Mannen hadde vært en av forgrunnsfigurene i en vekkelseskampanje som gikk over Østlandet i 1950-51. Den var basert på frykt, og møtene foregikk i dysterhet med gråt og skrekkslagne bekjennelser av all verdens synder som de stakkars menneskene hadde begått.
Jeg var eksponent for det stikk motsatte syn. På mine møter er det livsgleden som dominerer.
Etter affæren i Moss ble jeg landskjent og godt stoff i aviser landet over. Jeg holdt møter i ett sett, og alltid var det stappfullt. Kritikken og advarselen i avisene virket stikk imot sin hensikt.
I 1957 reiste jeg til Sarpsborg og holdt møter for en menighet som ikke var tilsluttet den religiøse sektor jeg før hadde holdt meg til.
Dette var et fint påskudd for ”de høye herrer” å bli kvitt en brysom kar. Pinsemenighetenes Brødreråd, samlet til sommerstevne på Hamar den 8/7-57, sendte ut gjennom Norsk Telegrambyrå, til alle landets aviser, følgende melding:
”Da en del av Oslo-avisene og flere av landets aviser ellers med til dels sensasjonspreget overskrift og reportasje har behandlet Aage Samuelsens virksomhet, ønsker Pinsevekkelsens predikanter og ledende brødre, samlet til det årlige sommerstevne på Hamar, å uttale: Da over nevnte predikants virksomhet har fått en form og en tendens som er vesensfremmed for Pinsevekkelsen, vil vi bestemt ta avstand. Vi beklager dypt denne utvikling, men ønsker å gjøre det klart for alle at de gjentatte forsøk som er gjort for å komme til en tilfredsstillende løsning, ikke har ført frem. Det sier seg selv at mulige personer og menigheter som går inn for en virksomhet av denne art, omfattes av dette standpunkt.
Vi forstår at menigheten Zion Sarpsborg er knutepunktet for en slik virksomhet. Vi kan ikke hindre eller nekte noen å kalle seg ”pinsemenighet”, men vi vil på denne måte gi uttrykk for at vi ikke gjør oss identisk med den og lignende gruppers syn på og praksis av kristen virksomhet.
Det skulle ikke være nødvendig for oss i denne sammenheng å understreke at Pinsevekkelsens menigheter og predikanter nu som før går inn for en hel evangelisk forkynnelse og virksomhet, som også omfatter opplevelse av helbredelse ved troens bønn”.
Våren 1961 erkjente forstanderne Erling Strøm, Fredrik Eriksen, Kr. Heggelund, Morgan Kornmo og Th. Gilbrandt at dette vedtak overfor meg var helt ulovlig, men de ville ikke offisielt tilbakekalle det, - hva jeg krevet av dem.
Selv mange av mine motstandere synes det var litt drøyt å henge meg ut i avisene på denne måte. Brødrerådet og jeg forhandlet om en løsning og kom til slutt frem til et kompromiss. Jeg skulle slutte å holde møte for utbryterne, og menighetens ledere skulle la være å sabotere mine møter. Vi skiltes i beste forståelse, men da jeg kom hjem til Skien og fikk se avisoverskriftene som fortalte at ”Aage Samuelsen måtte bøye kne”, ble jeg sint og ba avisen om å få avsannet dette.
”Jeg kommer aldri til å bøye kne”, sa jeg. Krangelen og bråket fortsatte. Avisene behandlet meg stadig på førstesidene, og menighetenes ledere torde ikke forsvare meg. Jeg begynte å holde møter i utbrytermenighetene igjen, og snart var bruddet med min gamle menighet et faktum. De forlangte betingelsesløs kapitulasjon av meg, og ville ha meg til å erkjenne at bare jeg tok feil. Men da ville jeg heller stå alene …!
