Hentet fra Vekkeropet juni/juli 1981

Av Aage Samuelsen

Til det er å svare et bestemt: NEI! Det er likeså umulig for de troende å oppleve en åndsdåp uten å tale i tunger som det var for Adam å snakke før han fikk Guds ånd i seg.  At det i enkelte kretser blir lært dette – til og med innen pinsebevegelsen – forandrer aldri på det ndsdpJesus sa; - om det disiplene skulle få oppleve på pinsefestens dag i forbindelse med kraften:  ”OG I SKAL TALE MED NYE TUNGER.”

Den læren, om at de kan være åndsdøpt uten å tale i tunger, har skapt mye fortvilelse og åndelig usikkerhet.  Derfor er det også mange av dem som tar anstøt av tungetale som føler seg tilfreds i denne vranglæren.

Den forkynnelse som i dag preger mange av predikantene er en meget rund forkynnelse når det gjelder åndsdåp med tunger som tegn.  For ikke å støte noen runder de så fint av ved å si: ”Det vesentlige er jo ikke å tale med tunger, men å ha kraften.”  Men ingen kan ha kraften uten å tale i tunger!  Det kan gjøre seg gjeldende på så mange felt; du kan høre og se på en bil og et fly at det er kraft i dem.  Vi vet jo at det ikke er lyden vi hører som er drivkraften, men drivkraften som brukes både høres og synes.  Vi vet også en annen ting, - at det er kraften som fører oss inn i dybdene i Gud, - nemlig inn i Guds ord som er stabilisatoren i våre liv.

Dersom de nyfrelste ikke får den rette forkynnelsen – og ernærer seg ved ordet – så oppstår det et tomrom som bare den Hellige Ånd kan fylle ved åndens åpenbaring til kunnskap om Kristus.  Og når Jesus sier om den Hellige Ånd at han skal ta av mitt og gi til eder, så ernærer den Hellige Ånd den troende med den åndelige næring (Guds ord) for at det ikke skal oppstå det tomrom i hjertet som Satan venter på å innta.  Men det er jo klart at man ikke blir så ”gammel-frelst” og ”bibelsprengt” at man unnlater å tale i tunger, for Paulus sier: ”JEG TALER MER I TUNGER ENN ALLE ANDRE”, fordi han visste at han derved talte hemmeligheter med Gud i ånden.  Hvordan blir det da med dem som aldri taler i tunger?  Kan de tale hemmeligheter med Gud i ånden på sitt eget språk?  Nei, - dertil er vårt eget morsmål utenfor disse hemmeligheter.

Derfor blir også mange predikanter fattige i sitt ordspråk når det gjelder å tolke Guds ord, - fordi det tolkes ut fra deres egen forstand, - av dem som aldri har fått oppleve åndens dåp med tunger som tegn, og virkningen av deres tale og arbeide for Gud i åndelig forstand ofte blir lik null.

Opplevelsen av det Jesus har lovet: ”I SKAL FÅ KRAFT … OG I SKAL TALE MED NYE TUNGER” spenner seg over store områder i Guds rike og griper ikke bare seg selv, men også dem som hører, enten de er motstandere eller medstandere.

Det fører med seg en myndighet som ikke er av denne verden, og som denne verdens fyrste mer enn alt frykter.  Den Hellige Ånds kraft må derfor ikke bare være en engangsopplevelse, men som det står: ”OG DE BLE ATTER FYLT MED DEN HELLIGE ÅND.” Ap. gj. 13, 52.

Den Hellige Ånd gjør deg aldri vis i egne øyne, den dekorerer deg aldri med noe annet enn dyp ærbødighet og respekt for de himmelske sannheter.  Den henger ikke på deg innholdsløse og verdiløse titler, og innbiller deg aldri at du har noe mer enn alle andre, for det du har det har du fordi du intet har i deg selv, og overhodet intet er uten det ene, - en synder frelst av nåde.

Jeg tenker alltid på hva som hindret David i å innta kongekronen: Det var Saul, - han som var et hode høyere enn alt folket.  Men da han døde og mistet hodet inntok David tronen. Og om disiplene hetes det: Rådsherrene visste at de var lege og ulærde menn. Det fremsetter så meget mer Kristus som dominansen i våre liv, - han den første og den siste, - og intet imellom der.  Så får også den Hellige Ånds kraft den mening og den oppgave som den skal ha i den enkeltes liv.

---------------------------------------------------------------------------------------------------  

Den Hellige Ånds blomst

En merkelig blomst, som kun vokser på Panamaeidet, mellom Nord- og Syd-Amerika, kalles den Helligånds blomst.  Der trives den i lavtliggende sumpige egne, og folder sin yndefulle prakt ut fra forråtnende trerester eller klipperevner med karrig jordsmonn.  Bladene er vidunderlig blekgrønne, i smukk overensstemmelse med blomstens skjære alabasthvithet.  Midt i blomsterkronens hjerte hviler er skjønt – til fullkommenhet skapt – bilde av en due.  I de snehvite kronbladers leie synes den å ligge og ruge i rolig fred, skjermet av støvdragerne.  De smukt foldede vinger er praktfullt farget, mens duens gylne hode er bøyet lett nedad, så det smale røde nebb hviler mot dens snehvite bryst.