KAPITTEL 7 - UTBRYTERE
Pinsebevegelsen, som i sin helhet består av utbrytere, – som da de brøt ut fra de forskjellige andre samfunn som igjen består av utbrytere, og ikke hadde noe annet valg etter den spesielle opplevelse Gud gav dem i 1907, – har lidt samme skjebne som de andre samfunn.
Noen har brutt ut av dem av forskjellige grunner. En av de vesentligste årsaker ligger i at pinsebevegelsen er blitt et tilstivnet organisasjonssamfunn. Man kan dog spørre: Hvorfor er pinsebevegelsen så aktiv på alle områder, både i inn- og utemisjon, og til dels har mange tilhengere? Medlemstallet skal på papiret være omkring 30 000 (i 1967, red.anm.).
Til det kan man henvise til andre organiserte kirkesamfunn, så som katolikker, metodister, baptister osv. Men en behøver ikke å ha noen åndelig innsikt eller bedømmelse for å tilhøre et organisert kirkesamfunn. Det er nemlig derfor det blir et tilstivnet samfunn, fordi så mange av dem slutter seg til menigheten på forstandslinjen. Det kommer klart til syne når åndens vær blåser over landet og menighetene, - om da ånden får komme til. Som regel har Satan gardert seg ganske godt i enhver religiøs menighet mot noe så farlig som vekkelse (svermeri).
De som våger å gå inn i det blir ganske enkelt stemplet som utbryter og villfarere m.m. Å få et slikt stempel på seg, betyr det samme som å være en åndelig forbryter. Et bibelsted som alltid blir benyttet mot slike utbrytere er: ”Du skal ikke forlate din egen forsamling som noen har for skikk.”
Hvis denne oversettelse hadde vært rett, ville alle pinsevenner, som kun består av utbrytere, allerede vært dømt. Men den rette tekst er: ”Dere skal ikke unnlate å komme sammen i menighetssamlingene som noen har for vane.”
Utbrytelse er fullt berettiget dersom ikke ånden får virke fritt i menigheten, med åndens rike gaver til oppbyggelse for menigheten. Hvis disse gaver blir fortrengt til fordel for menneskelige anordninger, er menigheten allerede moden for masseutbrytning. Derfor var det, og er det fremdeles, aktuelt med utbrytning fra pinsebevegelsen, – fordi det ikke lenger representerer et apostolisk eller åndelig samfunn. Dog har det eksistensberettigelse som et kultivert kirkesamfunn på linje med andre lignende samfunn. Jeg skal senere bevise denne min påstand i spørsmålsform.
Nå kan man jo protestere mot disse påstander og si: ”Det finnes da mange oppriktige og ærlige mennesker i pinsebevegelsen, Samuelsen?” Det er det ingen tvil om. Jeg har heller aldri sagt noe annet. Men det er ikke det vi behandler her. Kjernen jeg etterlyser er den apostoliske åndelighet. Skallet, som kjernen ligger i, er ikke noe bevis for åndelighet.
Og som det har gått med pinsebevegelsen, så også med Maran Ata. Kommer det ingen ny åndelig tilførsel til Maran Ata vil også de snart på oppleve dette triste: Det var engang.
Pinsebevegelsen har på en måte reddet ansiktet utad for de ufrelste og uvitende mennesker som ikke forstår at det gigantiske organisasjonsapparat som driver pinsebevegelsen bare er en billig erstatningsform for åndens frihet.
Så sier du: ”Men de taler i tunger og tyder, og de ber for syke i pinsebevegelsen? Og de forkynner det hele evangelium, hva er så galt da?”
Da vil jeg svare med pinsepredikantenes egne ord og argumenter mot Maran Ata: ”Det er ikke tungetale, tegn og under som teller her”. Det er bare det at mens pinsebevegelsen har dette for å vise andre at de har bevart opplevelsen fra 1907, har Jesus sagt: ”Disse tegn skal følge den som tror.” Mens ånden og de ni nådegaver skal dirigere menigheten er det nå omvendt, fordi de ikke har tillit til åndens ledelse. Resultatet må bli forvirring i menneskelig byggverk. Men ånden baner seg nye veier ved utbrytere. Skulle disse utbrytere bli knekket av hetsen og kampen og gå tilbake der hvor de kom fra, sier straks lederen: ”Der ser du, de kom tilbake, vi hadde rett.” Men de er ikke oppmerksomme på at det var de som var årsaken til utbrudd. Jeg skal her i boken gi tydelige eksempler på disse sadisters åndelige spill.
