KAPITTEL 6 - KAMPEN MOT VEKKELSENS EKSTATISKE FRIHET

Pinsebevegelsens hat og avsky for Maran Ata tør være kjent for dem som skjønner litt. Men det var det samme hat som raste mot pinsebevegelsens første tid. Nå benytter de seg av det samme mot Maran Ata. I skadefro triumf drar de på smilebåndet over Maran Atas kamp, fordi at de som står i ledelsen er aktive vekkelsesbekjennere, men også praktiske vekkelseshatere. De elsker å tale om vekkelse for å døye sin onde samvittighet i kampen mot vekkelsens ekstatiske frihet fra enhver form for diktatur og herskersyke. Disse diktatorer oppfører seg meget broderlig, så sant man følger deres linje. De er med på alt som skjer sømmelig. De er flittige til å starte bønnemøter, hvor de oppfordrer folk til å be og be, bare de ikke får noe. Skulle noen finne på å be og prise Herren i privathus, må alltid pastoren og brødrene underrettes. Skulle det skje at vennene blir møtt av Gud, blir møtene straks stoppet, med den begrunnelse at vi må ha det inn under menighetens kontroll og orden. Det spiller ingen rolle for dem om sjeler blir frelst, eller på en annen måte blir møtt av Herren; - når ikke brødrene er med må det stoppes!opprinnelig35

Men det verste er at medlemmene finner seg i det, - å bli tyrannisert på den måten. Skulle noen våge å sette seg ut over menighetens bestemmelser, som det så troverdig heter, blir disse personer merket og på en djevelsk måte sett ned på som svermere og villfarere. Får du stemplet på deg er det meget vanskelig og trangt for deg etter den dag.

Hvor mange oppriktig troende har ikke gått til grunne av den grunn. Skulle det hende at en i menigheten skulle bli syk, må ingen - uten pastoren eller brødrene - be for ham eller henne. Er vedkommende oppgitt av legene, må familien bøye seg for det, og da ber pastoren gjerne bønnen: "Herre, la ham få en rik inngang i Guds rike." Hvor de har fått dette skriftstedet fra vet de vel knapt selv. Det er bare det at deres store vantro ikke fører verken den syke eller familien til Jesus. Skulle familien sende bud på en som har tro for helbredelse og som ikke tilhører den såkalte menighet (pinsemenighet), blir de overøst med anklager fordi de ikke sendte bud på dem. Dette har jeg ferske bevis for. Først skal familien ha sorg på grunn av den syke, og i tillegg kommer så disse fangevoktere og åndelige tyranner og bringer dem større sjelekvaler.

Ulver, hyener og sjakaler herjer Guds menigheter, og vantroens ugress vokser vilt i det som skulle være Herrens blomstrende have. De er etterkommere av fangevokterne og slavedriverne over Israel i Egypten. Herre, befri din menighet.

Det finnes utallige bevis for disse tyranners hensynsløse ferd mot menighetsmedlemmene, og som av den grunn har kommet i den dypeste fortvilelse, ja endog har mistet forstanden. Slikt kommer aldri for offentligheten. Sjefene over de åndelige konsentrasjonsleirene er fenomenale til å få dysset det ned. Mange tragiske og rystende scener er blitt utspilt bak de religiøse kulisser. Men slavedriverne fortsetter som om intet er hendt. Spør man om hvordan det kunne gå slik med den og den, trekker de bare på skuldrene og svarer med et fromt ansikt: Vi ga dem formaninger og advarsler, men de ville ikke høre på oss. På denne enkle, men så listige måte, bedyrer de sin uskyldighet i de menneskelige tragedier. Det er derfor ikke underlig at noen sprenger seg ut og danner noe for seg selv.