KAPITTEL 3 - OVER I ORGANISATORISKE FORMER

I dag er pinsebevegelsen et velorganisert samfunn med sitt eget politibyråkrati, som dekker seg bak navnet "brødrerådet". De har som oppgave å se etter at alt går sømmelig for seg med alle andre, - uten dem selv. Når ikke den Hellige Ånd får sin vei, baner slike brødre seg frem som dommere som mener seg mer kompetente til å behandle saker og ting enn den Hellige Ånds veiledelse. Og en skal legge merke til at slike brødre liten eller ingen fremgang har i spørsmålet vekkelse. De er nesten alltid de fremste i debatter om hvordan alt skal og bør være. De er lik en bil uten støtdempere. Det er i krisetid at deres åndelige fattigdom kommer til syne, men de mener seg sendt av Gud til å sette tingene på rett plass. Men i Ruts bok, kap. 1, står det at på den tid, da dommerne regjerte, ble det hungersnød i Betlehem (som betyr "brødhuset"). Men da disse forsvant, kom Gud igjen med brød.

I menighetens første tid ble alle vanskeligheter løst ved bønn og faste. I dag henger de skittentøyet ut for offentlighetens øyne. Slikt åpenbarer bare den store mangel på åndelig skjønnsomhet og visdom. Skal dette bli Maran Atas skjebne? Burde ikke slike brødre spørre seg selv: Hva er jeg, og hva har jeg gjort for Gud? Er jeg kompetent til å dømme andre med et utilgivelig sinn, uten tanke på at en kaster barnet ut med vaskevannet?

Maran Ata kunne vært en sterk bevegelse om de brødre som vil være først i rekken hadde hatt åndelig innsikt og forståelse. Men heldigvis skal Gud, som den siste, stå frem på støvet og dømme også dem som er så hastig til å dømme andre. De som har løsermakt kaster ikke demonbesatte ut, men demonene. De slår ikke synderen i hjel, men løser ham. Som de rettferdige og sterke som det de vil være, er de blinde for at den sterke er skyldig til å bære den svakes skrøpeligheter. I sin egen kraft er de svakere enn de svake. Men selv om disse brødre svikter, vil Guds sak gå ufortrødent frem.