KAPITTEL 15 - RETTSVESENET
Vi har i de norske lovparagrafer noe som heter beskyttelse mot blasfemi og ærekrenkelser. Det er også på papiret en paragraf som beskytter religiøse møter mot forstyrrelser. Disse paragrafer har jeg enda til gode å se i kraft. Den som forstyrrer et religiøst møte kan få en straff på fra seks måneder til tre år. Skulle det være sant for mine møters vedkommende, ville mange journalister sittet inne. Deres frekkhet og pøbelopptreden kjenner ingen grenser.
Ved sine provoserende artikler har de oppviglet folk til brutale forstyrrelser og handlinger. Protester til politiet har prellet av som vann på gåsa. Jeg og Maran Ata har fått skylden. De som forstyrrer skal bare "ta vare på kulturen". Under det berømte torvmøtet i Drammen for ca. 3-4 år siden (1963-64 red.anm.), hvor tusener av mennesker var til stede, var omkring 150 ungdommer bestemt på å slå meg ned og kaste meg i Drammenselva. De klippet av ledningene til høytaleranlegget og begikk på annen måte hærverk. Ikke ett eneste politi var til stede for å stoppe pøbelen.
Vi måtte snart etter avbryte møtet, og jeg sto ganske stille for meg selv med min gitar. Ungdommene som skulle ta meg ble slått med blindhet, og løp forbi meg mens de ropte: "Hvor er Aage, vi skal ta ham!" Jeg hadde bare Herren til å bevare meg.
Straks etterpå oppsøkte jeg, sammen med en annen kar, politimesteren. Vi la frem vår klage over politiets ansvarsløshet og likegyldighet. Det hele kunne utviklet seg til en blodig katastrofe om vi ikke hadde stoppet møtet. Men det var som å snakke til veggen. Loven gjaldt bare mot meg og ikke for meg, fikk jeg inntrykk av, så det var bare å gå med uforrettet sak. Så kom avisene i landet igjen med løgnhistorier om at jeg flyktet i redsel fra torget.
En tid etter dette hadde Maran Ata stevne i Nittedal. I salen var omkring 100 ungdommer ankommet bare for å ødelegge møtet. Lederen for A.H.F., Oslo, var anføreren ble det sagt meg. Gang på gang ble jeg avbrutt av deres pøbleoppførsel. Da så noen av brødrene forsøkte å stoppe dem, ble de regelrett slått ned. Jeg hoppet ned av plattformen for å snakke pent med dem. I siste øyeblikk fikk jeg dukket for et svingslag fra en kar, og i neste nu ble min nye dressjakke revet i filler. Den ene broderen etter den andre ble slått ned, og en ung pike ropte: "Der er Aage, drep ham!" Langt om lenge kom så politiet. Etter norsk lov skulle fredsforstyrrerne blitt fengslet, men, neida! Jeg forlangte erstatning for min ødelagte dress. Svaret fra politiet kom i avisene. Saken henlegges av mangel på bevis. Jeg så forklaringen til fredsforstyrrerne, det var loddrett løgn. Men den norske lov er mot meg og ikke for meg.
Så kom slaget i Festiviteten, Skien for omkring 2 år siden (1965, red.anm.). Flere hundre skoleungdommer fra 13 til 20 år laget de rene opptøyer, med stenkasting og knuste ruter. Dette ble bifalt offentlig i avisene av fylkeslege Kjønn. Selvfølgelig ble ungdommene inspirert av dette til å gå på enda mer. Lærerne i byen, som synes det var skam for dem selv, måtte ta avstand fra ungdommens pøbelstreker i avisene. Ble ungdommene satt under tiltale og straffet? Nei! Loven er ikke for Aage, bare imot. Stakkars ungdom, de hadde jo ikke drept noen ...!
Utallige ganger er møtene blitt forstyrret, men det norske rettsvesen sover, og kraften er slått av de paragrafer som skal beskytte meg. Politiet vet utmerket godt at jeg har vært utsatt for diskriminering og injurierende behandling.
I Arendal, for et par år siden (1965, red.amn.), drepte en sinnsyk flere av sin familie. Jeg fikk skylden for å være en medvirkende årsak til disse mordene. Avisen i Arendal hadde undersøkt på rommet hos den sinnsyke, og funnet noen grammofonplater av meg som de mente måtte ha forstyrret mannen. Faktum var at han hadde vært syk i mange år før Maran Ata oppstod. Av erfaring visste jeg at det ikke nyttet å protestere mot en slik beskyldning. Pressebødlene har pressefrihet.
Etter mitt "fall" i København kom Bergens Arbeiderblad med store overskrifter: "Åge Samuelsen full på hotell i Bergen". Lederen for Maran Ata i Bergen, Dagfin Hollevik, kunne "bekrefte at det var sant". Dog måtte han medgi overfor meg at det var ting som ikke stemte i den falske beskyldningen. Det var loddrett løgn og i høyeste grad injurierende beskyldninger. Jeg ringte til Bergen Arbeiderblad og spurte om de, som så gjerne ville ha sensasjonsstoff, også ville ha noe om pinsepredikanter. Jeg sa: "Dette er ikke løgn, slik dere har skrevet om meg, men sannhet! Og jeg skal stå for hvilken som helst rett i Norge for det jeg her sier:" Så gav jeg ham opplysninger, rystende saker blant fremtredende priseforstandere og ba ham ringe til forstander Ingolf Kolshus i Bergen. Det gjorde han, men da Kolshus fikk høre hva det gjaldt, la han røret på. Straks etter pakket han kofferten og reiste til USA hvor jeg traff ham 14 dager etterpå.
Jeg la inn sak til politiet mot tre aviser og hotellet i Bergen. Jeg sa meg villig til å bli forhørt av politiet i Bergen, sammen med pressen og hotellets nattportier. Saken ble henlagt da "bevisene gikk imot meg", sa politiet. Jeg kan si både for Gud og mennesker at personene på hotellet er løgnere. Men den norske lov er ikke for Aage Samuelsen, bare imot.
Etter dette ble jeg mer og mer nedfor, og igjen grep jeg i fortvilelse til flasken. Det oppstod krangel i hjemmet og jeg ba min hustru forlate huset. En nevø av min hustru som er sjømannsprest kom sammen med sin hustru, og da han så meg sa han i en spottende tone: "Jasså, det er predikanten?" Uten å ha fornærmet ham ringte han til politiet som gladelig kom. Her lå en anledning til å figurere med en arrestasjon av Aage Samuelsen. Jeg løp av sted for å hindre dem i denne triumfen, også med tanke på avisene. Men de gav seg ikke. Da de fant meg ut på natten spurte en av dem som jeg alltid hadde respektert som en grei kar, - og som jeg hadde arbeidet sammen med under krigen, - om jeg ville gå inn i bilen først, hvortil jeg svarte: "Nei, gå først, så kommer jeg etter." Det ville han ikke, og sa: "Hvis du ikke går godvillig, tar vi deg med makt", hvorpå han hoppet bakpå meg og brøt armen min så den er ødelagt den dag i dag. Jeg respekterer ham ikke lenger etter hans simple opptreden.
En journalist ringte til politiet og spurte dem om de ikke kunne hjelpe meg, hvortil vedkommende politi svarte i en overlegen tone: "Vi er ikke interessert i å hjelpe Samuelsen!" Det har de bevist så ettertrykkelig, og jeg ønsker heller ikke noen hjelp av dem.
