Det opprinnelige Maran Ata og Vekkeropets historie - FALL OG FALL

KAPITTEL 11 - FALL OG FALL

Jeg vil nå spørre: Hvilket fall er mest alvorlig innfor Gud, - frafall i moral eller frafall i troen?  Jesus sier i Luk 19: ”Mon om jeg finner troen når jeg kommer igjen.”  I 1. Tim, 1,19 sier Paulus: ”Noen har lidd skipbrudd på sin tro.”  Det åndelige frafall er det endelige frafall fra Gud, derfor sa Paulus: ”Eder som jeg atter føder med smerte.” Gal. 4,19.  De begynte atter å skulle tjene Gud med loviske gjerninger.  Du skal ikke, du må ikke …

Hele menigheten hadde under Paulus’ forkynnelse opplevd herlig frihet i Kristus, men falske brødre lurte seg inn i menigheten og slo til, og bandt hele menigheten i trelldom.  Det samme skjer i dag.  Falske brødre sniker seg inn i menighetene og binder dem.

Dette erfarte jeg i Pinsebevegelsen, hvor jeg kunne ha møter som samlet tusener.  Sjeler ble frelst. Skarer ble døpt i vann og ånd, og mange ble helbredet.  Men det hele ble tråkket ned av frafalne pinsepredikanter som var fulle av misunnelse og hat.  Mange av forstanderne, predikanter og evangelister i Pinsebevegelsen, har foretatt saker og ting i sitt liv som offentligheten ikke har kjennskap til, men det er ikke mindre råttent for det.  Dog er deres moralske fall, så råttent det enn er, ikke å regne for mot den synd det er å føre menighetene til åndelig frafall.  De samme falske brødre, som under og etter krigen drev svartebørs i stor stil, var de samme som gang på gang spredte falske rykter om vekkelsen som Gud brukte meg til.  Jeg skal komme tilbake til det senere i boken.

Når jeg så gikk ut av Pinsebevegelsen for å starte Maran Ata, var det med en god samvittighet, og et lettet sinn jeg begynte møtene.  Og Gud var med.  Skarer ble frelst, døpt i vann og ånd, og skarer av syke ble helbredet.  Men jeg var dessverre ikke våken nok.  Falske brødre snek seg inn også her, og har sannelig gjort seg bemerket.  Flere av disse brødre er forhenværende inntørkede pinsevenner, som så sin anledning til å gjøre seg bemerket på min bekostning.   I pinsemenighetene kom disse ingen vei, men i Maran Ata banet de seg frem.  Ikke på grunn av åndelig kapasitet, det er de blottet for.  De er like tomme og innholdsløse i dag som da de var i Pinsebevegelsen.  Men, med en god porsjon frekkhet og menneskelige egenskaper er de der de er.  I konferanser har de alltid vært pratsomme og initiativrike.  Men de har absolutt ingen sjanse til å gjøre seg gjeldende i det åndelige.  De har liten eller ingen innsikt i Guds ord.

Det er derfor de er så snare til å ta livet av et salvet vitne, når han i kamper, i baktalelse, sladder og intriger skulle falle.  Det bare beviser hvor lite de regner med Gud.  Det kan innvendes mot dette ved å si: ”Men, var ikke disse brødre med deg hele tiden, Samuelsen?  Var de ikke med når striden var hårdest?” 

Det er to måter å være med på.  Man kan være med i kjøttet, men ikke i ånden.  Er man med i ånden forstår man også å bruke åndelig visdom når kampene og krisene er verst.  De var nok med og ropte og skrek, hoppet og danset og ropte halleluja, talte i tunger, tydet og profeterte.  Så, når den virkelige krisen kommer, åpenbares det hva de hele tiden har vært.  Når de så tror at de klarer seg uten det redskap som Gud har brukt til vekkelse, får man også se deres åndelige fattigdom.  Guds rike består ikke i ord, men i kraft. 

Legg merke til deres anstrengelser for å få til noe.  Hør på deres ofte sentimentale følelsesutbrudd, for i neste omgang å skifte over til domsforkynnelse over alle andre, foruten seg selv.  Selvfølgelig drysser de om seg med løfter om at det skal komme en herlig vekkelse.  Da skal alle slags syke bli helbredet.  Men de kan bare ikke si når denne vekkelsen kommer, - så de syke må bare vente. 

Men alle de som lider i sin ånd, sjel og sitt legeme trenger ikke en fremtidsvekkelse, men en NÅ-vekkelse.  Hør ikke på deres tomme og innholdsløse løfter og fraser.  Du trenger brød, og du trenger det nå.  Helbredelse til ånd, sjel og legeme er barnas brød.  Jesus er nåtidens Jesus. En vekkelse uten nåtidens Jesus, uten syner og åpenbaringer, er ingen vekkelse.  Det som smelter hjertene og fyller det med tilgivelsens ånd, er åpenbaringens ånd til kunnskap om Kristus.  Da legger man ikke råd opp om å ta livet av hverandre, men løfter hverandre opp.  Man roper ikke død over en såret og slagen broder. Man henger ham ikke ut i ugudelige aviser, det gjør bare den som ikke er rett for Gud, – som gjemmer på hat i sitt hjerte til sin bror.

Her vil mange straks innvende og si: ”Men du da Aage?  Du henger jo ut dine brødre i denne boken?”

Da vil jeg si deg: Tror du virkelig at disse brødre regner meg for en virkelig bror?  Nei, og atter nei.  Heller ikke jeg regner dem for å være brødre.  Derfor har jeg heller ingen dårlig samvittighet når jeg omtaler dem på denne måte.  Den som har Kristi sinnelag gråter med den gråtende, gleder seg med de glade.  Mens jeg var i Pinsebevegelsen raste pinsepredikantene når sjeler ble frelst, døpt i vann og ånd, og syke ble helbredet i hopetall.  E. Strøm, Sv. Kornmo, Th. Sørlie, Ø. Fragell, M. Ski, R. Simonsen, O. Deila, Oddvar Tegnander, V. Rudolf og mange flere av disse spesialistene i baktalelse, sladder og løgn, spydde ut sin gift mot møtene mine. 

Dette er verre enn den verste synd, de har hånet den Hellige Ånd.  Sverre Kornmo sto på talerstolen i Salem, Oslo, i en predikantkonferanse og stemplet mine møter som fra helvete innfor 300 predikanter.  Han kan reise rundt i Norge og preke om Jesu gjenkomst så mye han vil, han skal aldri få se himmelen.  Han har syndet mot den Hellige Ånd, som det aldri finnes tilgivelse for.  Det er ikke meg, Aage Samuelsen, han har angrepet, men det Gud har virket gjennom meg.