KAPITTEL 9 . KRINGKASTING OG TV
 

Norsk Kringkasting og TV skal jo være et slags talerør for norsk kultur.  De skal verne om den åndelige kultur, så det ikke blir noen forsimplet avsporing i de religiøse programmene.  Det gjør intet om radio og TV er tumleplass for dem som ikke kan styre tungen sin i de verdslige programmene, og serverer banning og sverting av verste slag.  Jeg har selv hørt det.  Men i de religiøse programmene skal dette bindes i den forbannede kultur.  Også her har Statskirkens slange krøpet inn, og spyr sin dødelige gift ut til folket.  Morgenandaktens ensformige søvndyssende og monotone klagesang er lik en mann som år etter år spiller i en og samme dur på sitt instrument og ikke kan komme lenger.  Den ene moralteolog etter den andre gulper opp noe som ligner gammelt oppkast.

opprinnelig43Søndag formiddag er fast bevilget Statskirkens klovneopptreden.  I TV har jeg sett biskoper og prester i sine klovnedrakter opptre i noe som skal forestille gudstjeneste.  På kirkespiret sitter Satan og ler seg nesten i hjel av hele sirkuset, mens menigheten, bestående av ugjenfødte mennesker, kommer med et langt og dystert a-----m-e-n.  Man må jo ta vare på kulturen, ikke sant?

Under spesielle kirkelige høytider, hvor også den kongelige familie kan være innbudt, er selvfølgelig pressen tilstede.  I en slik alvorsstund er det om å gjøre å være alvorlig.  Kongen er jo til stede og mottar biskopens velsignelse.  Etter høytiden kommer så avisene med yndige referater og med bilder av, - ja av hva?  Av hele humbugen.  Men, du verden for et verdifullt kulturelt innslag.  Verken den norske kongefamilie eller det norske folk kommer til himmelen på dette.  De må bli født på ny ved sannhets ord som lever og blir, og der er det ingen forskjell på konge eller lasaron.  Men det er Statskirkens falske lære som fører både konge og lasaron til helvete, - om de støtter seg til dens lære.  Det er Statskirken som stenger for den sanne lære og fører folket vill.  Som et plaster på de mange sårede hjerter, som vet og kjenner til noe bedre enn Statskirkens hvitkalkede forkynnelse, blir en såkalt frimenighet sluppet til i radio eller TV.  Men disse er mer eller mindre så influert av de samme former og skikker at når forestillingen er over sitter man bare igjen med en flau smak i munnen.  Hele programmet er jo lagt opp på forhånd, så da så.

Så har vi noe som heter ønskekonsert.  Men her må du legge merke til at skal det spilles religiøse plater, ja da er det de som står for ønskekonserten som ønsker for deg.  De samme platene kommer igjen gang på gang.  Og de samme stive rundtraverne opptrer alltid.  Olav Verner, Fanny Elstad, Karsten Ekornes og andre av samme kaliber er det eneste de har i platearkivet.  Men så er det også kulturen de verner om.  Til helvete med hele kulturen, en bedragersk avgud som hele landet faller for og tilber.  Vekk med disse religiøse kulturgjengangerne.

Men når mitt ”fall” i København kom, var kulturutøverne på plass med sin satansbesatte idé.  Her var det på sin plass med blasfemi og spott i et drepende skudd mot Aage Samuelsen.  Den høye norske kultur viste sitt sanne ansikt.  Slangens gift veltet ut fra TV.  TV's kulturbanditter skjøt sine kuler mot en vergeløs mann.

Tilfeldigvis satt jeg hjemme hos min bror og så hele programmet.  Fra før av var jeg veldig nedfor, og jeg bør her tilstå at hadde jeg da hatt disse karene som gjorde dette foran meg, ville det hendt forferdelige ting med dem.

Det gjorde det ikke bedre at den satansbesatte avisen Telemark Arbeiderblad rettet en anklage mot TV til liksom et forsvar for meg.  Det var frekkhet på frekkhet.  Krokodilletårene fløt over den norske kulturpresse fra religiøse hyklere som før hadde ønsket død over meg.  Stortinget, med kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik i spissen, la sine lange statskirkelige ansikter i brede folder og gråt medlidenhetens falske tårer, som snart forsvant inn i foldene og tørket inn der.

Samfunnsfienden Aage Samuelsen var nå slaktet.  Og der hvor åtslet er, der samles gribbene.  Og gribbene åt og sleiket seg om sin bloddryppende munn med sin kløvede slangetunge.  Henrettelsen var over.  Vær så god neste – om de tør.

Man kan kalle det jeg skriver for et utslag av bitterhet.  Men kan du ikke skille mellom bitterhet og den nakne fakta ut fra kjensgjerninger og erfaringer, har boken ingen verdi for deg.  Jeg tegner et klart billede av den åndelige fattigdom i Norge, som blir begravet i høy kulturtilbedelse.  Jo høyere kulturen blir, dess mer åndelig svikt og umoralsk løssluppenhet.opprinnelig23

Bildet til høyre:  Per Ø. Heradstveit og Aage Samuelsen