Av Aage Samuelsen

Vekkeropet mai 1979

opprinnelig9

Gud talte til meg at jeg skulle gi det navnet Maran Ata, og at det skulle være et stadig vekkerop: Jesus kommer snart!
Jeg visste jo allerede tidlig i Maran Atas første tid at det var enkelte som hadde tatt mål av seg til å være ledere, og som ganske snart holdt rådsmøter bak min rygg og laget sine egne statutter for å bli en organisert Maran Ata-menighet, midt i den vekkelsen Gud aldri hadde talt til dem om.
Og det har vist seg å stemme med de faktiske forhold i dag. Statuttene og lovene de laget stemmer fullstendig overens, og faller fint inn i andre kirkesamfunns smak. Det hadde vært mer ærlig av dem om de hadde gått inn i et eller annet kirkesamfunn der de egentlig hører hjemme, men en slik kapitulasjon ville være altfor avslørende for dem som kaller seg Maran Ata, forstandere og eldstebrødre, men aldeles ikke er det.

Ingen av dem var til stede da Gud viste meg vekkelsen i nattlige syner og åpenbaringer, under bønn, i kamp og lidelser. Men alle var til stede da bødlene skulle eksekvere meg på korset for hele offentligheten. Om de ikke er nærværende i kjøttet, så var de til stede med sin forrederiske ånd, og sa likesom Pilatus: "Jeg vil ikke ha noe med denne manns død å gjøre."

Da brødrene i Pinsebevegelsen - etter at jeg hadde gått ut og startet Maran Ata - gjentatte ganger tilbød meg å komme tilbake, var Petter Gylver en av dem som sterkest frarådet meg å gjøre det. Og dersom jeg gjorde det ville de fortsatt holde frem som menighet. Jeg stod mellom to fraksjoner og alternativer: Enten å gå tilbake til pinsebevegelsen og bli blokkert i de fleste pinsemenigheter, eller å fortsette i samme spor, vel vitende om at de brødre som hadde steppet inn i Maran Ata, og som skrek høye Hallelujarop, var like falske som de jeg forlot. Jeg har skrevet det før i en artikkel om hvordan det har gått med de fleste av brødrene, så jeg trenger ikke fortelle mer her.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en mann med mine feil og mangler, kanskje flere enn andre, men jeg har aldri sveket det syn Gud gav meg i 1950-årene. Og jeg har aldri slått av på Guds ord for å tekkes kjødelige velorganiserte kirkesamfunn. Jeg har heller aldri tenkt hvert år å markere det Gud viste meg som et "jubileumsår" med disse ordene: "Det var en gang!" Vi skal glemme det som er bak til fordel for det som ligger foran oss. "Lenge nok har I oppholdt eder ved dette sted", sa Gud til Israel. "Stå opp og dra videre."opprinnelig29

I dag har de bygget seg sine velorganiserte menigheter og gjort dem til forretningsbuler. Det eneste de har igjen er navnet. Når Jesus kommer hjelper verken navnet eller gudfryktighetens skinn, når de innvendig er full av baktalelsesslanger, intriger og maktbegjær.
Det som var startsignalet for Israels utgang fra Egypten begynte i en brennende tornebusk, som varsler klart og tydelig utgangen fra denne forbannede jord.

Gud bryr seg ingenting om hva vi kan få i stand, som kan blende i folks øyne. Men da Aabel bar frem offeret, et nyslaktet lam, falt ilden fra den allmektige Gud. Man kan ikke leke Maran Ata: Herren kommer! - i en velorganisert menighet med full anerkjennelse av andre tilstivnede samfunn. Det er et makabert bedrag.

Som Guds menighet ble født inn i verden med ild, med tegn, under og mirakler, og med Guds myndighet over seg slik at av de andre samfunn torde ingen å holde seg nær til dem, således skal Guds menighet - Jesu Kristi brud - fare ut av denne verden, vel plassert og under høye jubelrop - i Guds ildkarrett. Du kan bedra deg selv og andre, det har også jeg til sine tider gjort, likesom Jakob skjulte seg under Esaus lodne kjortel for sin far. Men når du kommer innfor Gud, og Gud spør hva du heter, må du frem med navnet ditt og si hva du heter: Jakob (kjeltring). Og du blir aldri den samme når du da går derfra, det merkes på din holdning og gange.

Det som har foregått i de såkalte Maran Ata-menigheter rundt i landet har ved bevisst sladder og baktalelse vært en djevelsk undergraving av tilliten til min gjerning for Gud. Og så djevelske er de - for å døyve på sin svarte samvittighet - at de med alvorlige ansikter forsikrer hverandre: "Vi elsker broder Aage og ber for ham." Og jeg ber: "Fader! Forlat dem ikke, for de vet hva de gjør!" Sverdet henger over dem, og vil ramme enhver som står den Hellige Ånd i mot. Ved utspekulert og djevelsk fremgangsmåte, på den ene eller den andre måte, har de selv falt i den grav de så mange ganger har gravd for meg.

Min hensikt med den gjerning Gud har gitt meg har aldri vært å få et anerkjent og klingende navn i denne verden. Gud alene vet at hele mitt hjerte lengter etter å se sjeler bli frelst, og Guds ild falle igjen og igjen. For meg betyr ikke vakre Gudshus det fnugg. Når Jesus kommer vil disse vakre Gudshus fremdeles være fylt av selvbedratte mennesker. Derfor har jeg bedt i mitt hjerte til Gud: "La min gullharpe være stemt til de himmelske toner, og la sangen bruse frem fra min sjel, som trenger Guds nåde hver eneste dag, og la hans banner over meg være kjærlighet."

Om noen ikke elsker Herren kan han heller ikke elske sine brødre, han være forbannet! Herren kommer!


torgmote

Til visse tider har Guds Ånd fått slippe til i vårt land og enkelte byer synes å være privilegert av Gud. Ikke fordi Gud gjør forskjell på folk, men han har sine kontaktpunkter som ber til Gud og vitterlig får svar. Skien er en av de byer som har blitt gjestet og som har fått oppleve et Åndens vær. Da Rein Seehuus var pastor i pinsebevegelsens første tid, brøt vekkelsen løs fordi de slapp den Hellige Ånd til. Alle menighetene i byen ble berørt. Mange ble frelst og den bibelske dåp i vann ble praktisert. Metodistene, frelsesarmeen og baptistene ble mektig berørt, mens deres pastorer ble bitre motstandere. Presten Lammers brøt med statskirken og praktiserte troendes dåp, og hadde sin første dåpshandling i Børsesjø nær Skien. Dessverre ble han ikke døpt i den Hellige Ånd og ild med tunger som tegn, ellers hadde han aldri gått tilbake til statskirken.


I begynnelsen av 1930-årene ble Skien igjen grepet av en vekkelsesbølge som vil stå som et evig minnesmerke. Guds ild brant over hele distriktet. En ung ildsjel ved navn Thor Sørlie var den gang Guds redskap. Drankere, horer og horkarler, kvinner og menn, barn og ungdom kom til troen og hele fotballag gikk i oppløsning. Ofte hørte vi ungdommene synge i gatene: "Sørlie har sagt at du skal komme, syndig og syk som du er." Jeg var ikke stort mer enn 15-16 år gammel, men også jeg ble grepet av vekkelsen. Slike opplevelser glemmer en aldri. Senere da jeg begynte å spille til dans, talte Gud igjen og igjen til meg, men jeg var ung og Satan lokket med sitt bedrageri. Da krigen kom ble jeg kastet fra den ene side til den andre, og kom opp i vanskeligheter og trøbbel. Alkoholen grep meg for alvor og jeg kunne finne på de mest utrolige ting for å skaffe meg brennevin. Uken før jeg ble omvendt drømte jeg at jeg stod inne i en sykesal og sang: "Hvilken venn vi har i Jesus". Jeg hadde solgt gitaren min for en halv flaske brennevin, og Satan sa til meg: "Du har ingenting å leve for." Alt syntes å være ødelagt. Uken etter det nattlige syn bestemte jeg meg for å prøve Jesus ennu en gang, - om han kunne hjelpe meg.
Jeg gikk på møte, så nedbrutt, loslitt og elendig som jeg var. Det var sommeren 1944. Jeg var bestemt, derfor tok jeg også skrittet. Det begynte å brenne i mitt hjerte med en gang, og måtte på en eller annen måte bevise for folk at mitt liv var totalt forandret. Jeg lånte en gitar og gikk ut på Telemark sykehus. Jeg hadde aldri vært der før, og visste ingenting om besøkelsestider eller reglementer, så jeg bare durte rett inn og trodde at nå skulle folk bli begeistret over å høre den nye Aage. Jeg spurte ikke om lov til å gå inn på sykesalen, hadde ikke greie på at det ikke var tillatt. Plutselig stod jeg i den salen jeg hadde sett i drømme noen uker tidligere. Da sang jeg: "Hvilken venn vi har i Jesus." Jeg sang med gjenlukkede øyne og så verken pasienter, leger eller sykepleiersker som samlet seg rundt meg. Da jeg åpnet øynene lå pasientene og gråt og ropte: "Be til Jesus for oss."Flere av legene ble sinte på meg, men jeg ba for pasientene og gikk til neste sal.

turnhallen2

Det gikk ikke så lang tid før jeg fortsatte min virksomhet. Mange var veldig skeptiske overfor meg, og det kan jeg godt forstå. Men ettersom årene gikk viste Gud meg steder, bygder og byer hvor jeg skulle gå. Overalt brøt vekkelsen løs. Tusener av sjeler ble frelst. Noen predikanter og forstandere priste Gud for det som skjedde, andre var fulle av sjalusi og direkte hatet meg. Vekkelsen brøt igjen løs i Tabernaklet i Skien. Jeg skal ikke her gå i detaljer, men maken til åpenbar sjalusi hadde jeg aldri trodd var mulig. Det ble holdt rådsmøter midt under det at vekkelsen bølget frem for å søke å få meg fjernet. Hele pinsebevegelsens predikantstab med såkalte toppfigurer i spissen, samt pastorer og prester i byen gav tydelig uttrykk for sitt hat. De skrev i avisene at den slags vekkelse ikke var fra Gud. Dette rammet de nyfrelste og de etterlot seg en slagmark av frafalne som hadde opplevd å møte Jesus og blitt herlig løst. Det disse avindsyke og prekesjuke predikanter spredte av edder og galde grep selvfølgelig by etter by. De forgiftet hele landet. Hvor mange nyfrelste de har drept med sitt hjerte og sin tunge har vi ikke tall på. Den demon som Kain var besatt av da han drepte sin bror Abel raste også i deres hjerter. Jeg kaller dem religiøse fangevokter som sperrer medlemmene sine inne bak religiøse piggtrådgjerder. De sultefôrer fangene sine med religiøst sludder og vas, og svinger pisken over disse stakkars menneskene som sitter på benkeradene og lengter etter himmelens manna og Åndens herlige frihet.

Gud talte til meg, - igjen og igjen og igjen, - og jeg valgte å gå ut i friheten. Da fikk fangevokterne igjen påskudd til å forgifte hele landet med sitt spy. Fromme forstandere som man aldri ville tro kunne vise seg så råtne, og så simpelt, og eldstebrødre som satt som menighetens valgte, men som var helt ukjent med den Hellige Ånds kraft og virksomhet, satt med formørkede ansikter og gikk hjem i fullt sinne. Men barn, ungdom og eldre med fikk oppleve Guds kraft. Jeg kunne skrive mange bøker om deres Judasånd og Kainhat som kom til syne overalt. De gav håndslag til den ugudelige presse og gikk arm i arm med motstanderne av sannhetens evangelium - fordi Guds redskap het Aage Samuelsen.

Den umenneskelige motstanden, hånen, forakten og hatet ble til sine tider for mye for meg. Ofte ønsket jeg at jeg aldri hadde lært Gud å kjenne. Falskheten, hykleriet og slibrigheten blant såkalte brødre kjente ingen grenser. De tok ikke hensyn til at tusener på tusener ble frelst, døpt i vann og åndsdøpt. Helbredelser skjedde på løpende bånd. De kalte det bare humbug og bedrageri. De har hånet den Hellige Ånds verk og kan aldri få tilgivelse. Men se på pinsebevegelsen i dag, de har fine kirker og bibelskoler, de har misjonærer som aldri skulle vært ute, de har evangelister som flyr rundt som noen andre spradebasser og blir lært opp i å bli pastorer. De burde heller ta seg et ordentlig arbeide. De har gått bibelskoler som er like tørre og tomme som bibellærerne er - de lærer dem opp til pastormanerer som ingen betydning har for Guds rike. Det er likeså viktig for pinsebevegelsen i dag, ja heller viktigere, å hylle legevitenskapen enn å ha tro for at Guds kraft kan fjerne både sykdommer og demoner. Dette kaller de overspenthet og vet ikke at de allerede har domfelt seg selv. De henviser medlemmene sine til leger og praktiserer medisin og tabletter som ikke tar hensyn til at leger og apoteker tjener seg grunnrike.

Rundt om i landets pinsemenigheter sitter det lengtende sjeler som ber i sitt hjerte om at Gud må løse dem ut fra fangeleirene og hensynsløse fangevoktere (pastorer og såkalte forstandere). De lengter etter at ilden igjen skal falle og at helbredelsens nådegaver må fjerne både leger og giftige medisiner, at ungdommer blir fylt med den Hellige Ånd og taler i tunger etter bibelsk oppskrift, så syner og åpenbaringer må komme til sin rett. Da vil spekulative bibellærere og hovmodige forstandere avgå ved en brå død. De dekker seg bak en fin fasade, og for syns skyld ber de lange bønner. Menighetslokalene er prydet med bibelske navn og det tradisjonelle korset over inngangsdøren. Men de hater korsets evangelium og sjonglerer med sitt blandingsbudskap og smører over med klissen kjærlighet. De gråter krokodilletårer over den syke, for de har ikke tro for at det er full helbredelse ved Jesu sår. Jeg sa på et møte i Festiviteten i Skien i 1960: "Fordi de ikke tar imot vekkelsen her i byen, skal de ta imot narkotika, alkohol og kriminalitet." Hva har skjedd? Ungdommer fra 10-12 år og oppover sjangler fulle i gatene, kriminaliteten herjer distriktet. Bare spør politiet så får du klar beskjed. Noen sier at dette er "tidsånden", nei så lett er det ikke å si fra seg ansvaret. Det hatet de har sådd her i byen fra de som kaller seg kristne får de høste fruktene av nå. For å dekke seg riktig godt koker de sammen de heslige "to-ganger-i-året-møtene" som de kaller alliansemøter. Et sammensurium og virvar av falske læresetninger, under påskudd av at de skal elske hverandre. Satan har ingen vanskeligheter med dette. Han har fred i sine pauluner ved slike møter.

mote-ibsenhusetDemonene sover i kirker og bedehus og våkner kun ved hjerterop fra lengtende sjeler som roper til den levende Gud: "Hjelp oss Herre, fri oss ut fra konsentrasjonsleirene, ut fra fangevokternes piskeslag og piggtrådsperringer. Vi er jo hjertets skjulte jøder!" Materialismens demon har grepet hele kristenheten. De ser ikke at hver time nærmer seg da anskriket lyder: "Se, brudgommen kommer, gå ham i møte." Presten Arons gullkalv kommer igjen til syne. Profeten Jonas har atter sovnet på bunnen. Uværet bryter løs over hele jorden. Antikrist er i ferd med å tre frem for offentligheten - tyrannen over alle tyranner - mens sløve, lunkne og likegyldige kristne synger: "Så ta da mine hender og før meg frem" uten at de gjør det minste tegn til å våkne opp og stå opp fra de døde. Et Fadervår om morgenen, en bordbønn ved middagstid og en aftenbønn før sengetid kan ikke redde millioner som innbiller seg en falsk frelse fra et evig helvete. Tusener på tusener stuper døde hver dag, og dødsriket har åpnet sin munn og tar imot fortapte sjeler mens kirkeklokkene kimer og menigheten synger: "Kirken den er et gammelt hus", står selv om hele Satans hær og helvete skjelver i frykt for de som skal komme over jorderiket. Det skal ikke levnes nogen tvil i noget land når Jesus har kommet. Det vil bli historiens største sjokk som rammer jordboerne når de oppdager at det Jesus sa: "Jeg vil komme igjen og ta alle mine hjem til meg" har gått i oppfyllelse. Han henter de hjem til den bolig som Gud er byggmester og skaper til, og som aldri i evighet går til grunne.

Jeg har aldri tatt kristendommen min som en forsikring, men som en opplevelse av de himmelske krefter og Guds beskyttende hånd i denne satansbesatte verden. Det er for meg en realistisk opplevelse. Det jeg har opplevd av hån og spott, forakt og forfølgelse har utløst Guds velsignelse over mitt liv gang på gang. Satan og hans håndlangere har slått meg overende utallige ganger, men den rettferdige faller syv ganger, men Herren reiser ham opp igjen. Hatet og misunnelsens tornekrone har blitt lagt på mitt hode. Jeg er regnet som slaktefår under hele mitt kristne liv. De har hånet meg, de har spottet meg, de har spyttet på meg, ja, jeg er i sannhet blitt gjort lik med ham i hans død. Men igjen og igjen har jeg kjent oppstandelseskraften fra Kristus fylle hele min tilværelse. Jeg søker ikke rikdom, ære og berømmelse. Smiger har gjestet min dør utallige ganger, men alt dette kan ikke hjelpe meg i vanskeligheter, da er det bare en som kan hjelpe, og det er han som sa til meg: "Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig, og jeg" (sier Herren) "vil være en ildmur omkring dig. Hold dig nær til mig, så vil jeg holde mig nær til dig."

Artikkelen er skrevet 4/9-1986.