Av Aage Samuelsen

Vekkeropet mai 1979

opprinnelig9

Gud talte til meg at jeg skulle gi det navnet Maran Ata, og at det skulle være et stadig vekkerop: Jesus kommer snart!
Jeg visste jo allerede tidlig i Maran Atas første tid at det var enkelte som hadde tatt mål av seg til å være ledere, og som ganske snart holdt rådsmøter bak min rygg og laget sine egne statutter for å bli en organisert Maran Ata-menighet, midt i den vekkelsen Gud aldri hadde talt til dem om.
Og det har vist seg å stemme med de faktiske forhold i dag. Statuttene og lovene de laget stemmer fullstendig overens, og faller fint inn i andre kirkesamfunns smak. Det hadde vært mer ærlig av dem om de hadde gått inn i et eller annet kirkesamfunn der de egentlig hører hjemme, men en slik kapitulasjon ville være altfor avslørende for dem som kaller seg Maran Ata, forstandere og eldstebrødre, men aldeles ikke er det.

Ingen av dem var til stede da Gud viste meg vekkelsen i nattlige syner og åpenbaringer, under bønn, i kamp og lidelser. Men alle var til stede da bødlene skulle eksekvere meg på korset for hele offentligheten. Om de ikke er nærværende i kjøttet, så var de til stede med sin forrederiske ånd, og sa likesom Pilatus: "Jeg vil ikke ha noe med denne manns død å gjøre."

Da brødrene i Pinsebevegelsen - etter at jeg hadde gått ut og startet Maran Ata - gjentatte ganger tilbød meg å komme tilbake, var Petter Gylver en av dem som sterkest frarådet meg å gjøre det. Og dersom jeg gjorde det ville de fortsatt holde frem som menighet. Jeg stod mellom to fraksjoner og alternativer: Enten å gå tilbake til pinsebevegelsen og bli blokkert i de fleste pinsemenigheter, eller å fortsette i samme spor, vel vitende om at de brødre som hadde steppet inn i Maran Ata, og som skrek høye Hallelujarop, var like falske som de jeg forlot. Jeg har skrevet det før i en artikkel om hvordan det har gått med de fleste av brødrene, så jeg trenger ikke fortelle mer her.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er en mann med mine feil og mangler, kanskje flere enn andre, men jeg har aldri sveket det syn Gud gav meg i 1950-årene. Og jeg har aldri slått av på Guds ord for å tekkes kjødelige velorganiserte kirkesamfunn. Jeg har heller aldri tenkt hvert år å markere det Gud viste meg som et "jubileumsår" med disse ordene: "Det var en gang!" Vi skal glemme det som er bak til fordel for det som ligger foran oss. "Lenge nok har I oppholdt eder ved dette sted", sa Gud til Israel. "Stå opp og dra videre."opprinnelig29

I dag har de bygget seg sine velorganiserte menigheter og gjort dem til forretningsbuler. Det eneste de har igjen er navnet. Når Jesus kommer hjelper verken navnet eller gudfryktighetens skinn, når de innvendig er full av baktalelsesslanger, intriger og maktbegjær.
Det som var startsignalet for Israels utgang fra Egypten begynte i en brennende tornebusk, som varsler klart og tydelig utgangen fra denne forbannede jord.

Gud bryr seg ingenting om hva vi kan få i stand, som kan blende i folks øyne. Men da Aabel bar frem offeret, et nyslaktet lam, falt ilden fra den allmektige Gud. Man kan ikke leke Maran Ata: Herren kommer! - i en velorganisert menighet med full anerkjennelse av andre tilstivnede samfunn. Det er et makabert bedrag.

Som Guds menighet ble født inn i verden med ild, med tegn, under og mirakler, og med Guds myndighet over seg slik at av de andre samfunn torde ingen å holde seg nær til dem, således skal Guds menighet - Jesu Kristi brud - fare ut av denne verden, vel plassert og under høye jubelrop - i Guds ildkarrett. Du kan bedra deg selv og andre, det har også jeg til sine tider gjort, likesom Jakob skjulte seg under Esaus lodne kjortel for sin far. Men når du kommer innfor Gud, og Gud spør hva du heter, må du frem med navnet ditt og si hva du heter: Jakob (kjeltring). Og du blir aldri den samme når du da går derfra, det merkes på din holdning og gange.

Det som har foregått i de såkalte Maran Ata-menigheter rundt i landet har ved bevisst sladder og baktalelse vært en djevelsk undergraving av tilliten til min gjerning for Gud. Og så djevelske er de - for å døyve på sin svarte samvittighet - at de med alvorlige ansikter forsikrer hverandre: "Vi elsker broder Aage og ber for ham." Og jeg ber: "Fader! Forlat dem ikke, for de vet hva de gjør!" Sverdet henger over dem, og vil ramme enhver som står den Hellige Ånd i mot. Ved utspekulert og djevelsk fremgangsmåte, på den ene eller den andre måte, har de selv falt i den grav de så mange ganger har gravd for meg.

Min hensikt med den gjerning Gud har gitt meg har aldri vært å få et anerkjent og klingende navn i denne verden. Gud alene vet at hele mitt hjerte lengter etter å se sjeler bli frelst, og Guds ild falle igjen og igjen. For meg betyr ikke vakre Gudshus det fnugg. Når Jesus kommer vil disse vakre Gudshus fremdeles være fylt av selvbedratte mennesker. Derfor har jeg bedt i mitt hjerte til Gud: "La min gullharpe være stemt til de himmelske toner, og la sangen bruse frem fra min sjel, som trenger Guds nåde hver eneste dag, og la hans banner over meg være kjærlighet."

Om noen ikke elsker Herren kan han heller ikke elske sine brødre, han være forbannet! Herren kommer!