SLIPP JESUS INN

 

DEN FARLIGE ALLIANSEÅNDEN

Onsdag, 13. juli 2022 

Hver sommer oppstår samme fenomen: Det religiøse Norge finner sammen i utallige fellesmøter hvor «kjærligheten» står i fokus.  Alt som kan krype og gå av kirkesamfunn, menigheter og trosretninger forenes i et par hektiske uker.  Oase, «The Send», Pinsebevegelsen, Katolikkere, Sarons Dal, Skjærgårdsfestival, bare for å nevne noen ganske få.

Vi anbefaler på det sterkeste å lese broder Aages artikkel her, der han avslører hvilke uhyggelige krefter som ligger bak alt dette. Red.

DEN FARLIGE ALLIANSEÅNDEN

SOM ÅNDEN OVER SAMSON – SÅ OGSÅ OVER MENIGHETEN

Av Aage Samuelsen 

Klippet fra Vekkeropet – februar 1980 

De årlige alliansemøter som de forskjellige trossamfunn har, er i grunnen en fallitterklæring og en dårlig erstatning for det Jesus talte til sine disipler: «Jeg vil at I alle skal være ett.» 

Et fulltonig evangelium har aldri vært akseptert av åndsmaktene i himmelrommet.  Satans plan er å skape mistro til Gud ved sine gamle kunstgrep, som da han kom til Eva – som den gang var fullkommen, og uten fall – og sa: «Har Gud virkelig sagt?» 

Det er Guds ord som er grunnlaget for en fullkommen frelse.  I disse alliansemøtene er det en overenskomst i broderringen – bestående av de forskjellige samfunn – om ikke å berøre dåpsspørsmålet.  Dermed har Satan fått sin vilje gjennom disse alliansemøter. 

Karisma er et velbrukt ord i disse dager, og eksponenten for denne retningen her i landet – Aril Edvardsen (NB! i 1980, red.anm.) – har latt evangeliet flyte ut i ingenting.  For ham teller ikke det Jesus sa: «Den som tror og blir døpt», eller hva Peter sa på pinsefestens dag: «Omvend eder, og enhver av eder lar sig døpe …», noen ting.

Businessånden er kommet inn, og den katolske lære har full frihet med sin tilbedelse av Jomfru Maria.  Dette er villfarelse i høyeste grad, og får rikt innpass hos åndelige analfabeter.  Les også artikkelen: «AAGE SAMUELSEN OM ARIL EDVARDSENS FRIERIER TIL RELIGIØSE KIRKELEDERE».

Når Satan begynte sitt angrep på mennesket visste han at det ikke nyttet å komme til Adam (Kristus), men han begynte med Eva (Menigheten).  Først ved mistenkeliggjørelsen av Guds ord, polert med falsk kjærlighet, og med det klissete uttrykket: «Du skal elske alle», som menigheten faller for.  Men du skal vite at det er demoniske makter som står bak en slik forkynnelse!  Vi skal elske alle, men IKKE på bekostning av Guds ord. 

Etter omkring 300 år i den første tids menighet dukket det katolske uhyre opp.  Evangeliet ble forflatet, menigheten falt inn i et kjødelig velvære, og Kristus ble avsatt fra menighetens trone.

Men igjen, og igjen og igjen, har evangeliet flammet opp.   Gud har tatt seg ut redskaper som er villig til å ofre sitt liv for evangeliet.  Og jeg roper ut en kraftig advarsel mot den farlige allianseånden.  Det er en forførerisk lære som ingen støtte har i Guds ord.  Aril Edvardsens katolsk-infiltrerte lære er ikke av ny dato, den har operert til alle tider.  Men mer og mer vil det gå opp for dem som lengter etter de apostoliske pinsetoner at det er noe galt ved denne lære.  Derfor var det et ønske at pinsebevegelsens ledende brødre måtte bryte ut fra dem som ikke holder frem en bibelsk lære.  Da behøvde de ikke å be om vekkelse, de ville ha den.

Det koster ære, prestisje og anseelse, men Guds herlighet vil på ny fylle templet.  Da denne lyd kom, strømmet hopen til og sa: «Hva er dette?»  «Dette er det som er talt ved profeten Joel, at I de siste dager vil jeg, Herren, utgyde av min ånd over alt kjød.» Ap. gj. 2, 17.

La dette være et motto for alle våre sammenkomster.  AMEN.

Les også artikkelen: RELIGIØS KANNIBALISME. 

UTSKRIFT FRA VEKKEROPET, JANUAR 1980:

DE RELIGIØSE MESTERKOKKERS ALLIANSERS KJØTTSERVERING

Det synes som om alle samfunn er grepet av alliansetanken, uten hensyn til læren.  Det er en plan som Satan har satt i verk for å fjerne selve fundamentet for den kristnes tro på Guds ord.  Og det ord han benytter seg mest av, som for den uinnvidde og uvitende synes så tilforlatelig, er: At vi skal elske alle – på bekostning av læren.  Det er en farlig åndsretning, og minner mye om fallet i Edens have.  Der begynte Satan med en kvinne (Menigheten).  Aage Samuelsen.

AAGE SAMUELSEN OM ARIL EDVARDSENS FRIERIER TIL RELIGIØSE KIRKELEDERE

Onsdag, 13. juli 2022

Kommentar av Aage Samuelsen til artikkel i Vårt Land, 21.07.1980:

«Edvardsen vil møte Kornmo og Aarflot – Nå må Sarons Dal aksepteres av kirkeledere»

Faksimile fra Vårt Land

Klippet fra Vekkeropet, august 1980

Av Aage Samuelsen 

Det forundrer meg ikke det minste at Aril Edvardsen (stifter og leder av «Troens Bevis», død 06.09.2008, red.anm.) nu forsøker å blande seg inn i møtet mellom Kornmo og Aarflot.

Gjennom hele hans virksomhet har det alltid vært et opplegg basert på å få anerkjennelse fra alle kanter, uansett om det skal gå på bekostning av den bibelske lære. 

Det er heller ikke den minste tvil om at han anser seg selv for mye større enn det han i virkeligheten er, målt etter apostolisk mønster, og at hans syn på de bibelske sannheter er temmelig snevert.

Og jeg tror også at de fleste av de eldre pinsepredikanter, som igjen har vært fostret opp av pinsebevegelsens første tids grundige bibelske forkynnelse og lære, også ser Edvardsen og hans virksomhet som langt utenfor det de i sin tid har opplevd og lært. 

Når nå Aril Edvardsen håper på anerkjennelse fra prester og predikanter, bare beviser det at det må være noe fundamentalt feil.  Det finnes ikke én, hverken i det Gamle Testamentet eller i det Nye Testamentet, av de hellige som kjempet for å få anerkjennelse av datidens vantro kirkeledere.  Som oftest ble de pint og plaget og drept som forførere.  Søker jeg å tekkes mennesker er jeg ikke Guds tjener.

Det er heller intet tegn på bibelsk ekthet at alle anerkjenner meg.  Tvert imot!  Og det er heller intet tegn på åndelig kvalitet at mennesker fra alle trosretninger anerkjenner virksomheten.  Aril Edvardsens samarbeid med de forskjellige kirkesamfunn, til og med katolikkere, under mottoet: «Vi skal elske alle», er en temmelig tynn og vitaminfattig suppe, som før eller siden vil gi seg utslag i forskjellige sjels-sykdommer og åndelig skjørbuk. 

At det er en forvirringens tid på alle felt, men mest på det åndelige, har aldri blitt så klart avtegnet som i dag.  For meg synes det som om skjøgens innbydelse til historiens største drikkegilde er i full gang.  Joh.Åp. 17, 1-6.  Og at det er et kappløp om å få hennes anerkjennelse, uansett hva det skal koste. 

Den kjærlighet som det skrikes høyest om, er som nattens dugg som dunster bort når solens varme stråler faller over de mange fargerike duggdråper.  Det er derfor å håpe at pinseledere, som vet og kjenner mere til Bibelens dybder og dens klare lære, holder sine får borte fra ifra villfarelsens mange og farlige veier. 

HVORFOR ØDELA GUD VERDEN PÅ NOAHS TID?

Fredag, 17. juni 2022

Av AAGE SAMUELSEN

Klippet fra Vekkeropet, september 1981. 

At de kristne befatter seg med hvordan det skal gå med denne verden, eller forsøker å forbedre den med moralteologi, skyldes at deres øyne er lukket og deres sinn er sløvet ved innflytelse fra Satans åndehær i himmelrommet.  De som skulle være en advarsel om den kommende dom over verden har sovnet hen i sløvhetens og likegyldighetens favntak.

Les teksten til sangen: DU, NOAH HVORFOR BYGGER DU EN BÅT HER INNE PÅ LAND? 

JEG TOK IMOT GUDS EVANGELIUM

JEG TOK IMOT GUDS EVANGELIUM

Denne sangen ble gitt ut på SK/LP: «STEM I EN SANG» av Emi Norsk AS i 1980.

FREDRIK WISLØFF: JEG SMÅSNAKKER MED MEG SELV

Mandag, 6. juni 2022 

KLIPPET FRA VEKKEROPET NOV/DES. 1981 

JEG SMÅSNAKKER MED MEG SELV 

Fredrik Wisløffs bok med ovennevnte tittel inneholder et kapittel som omhandler Aage Samuelsen, og som gjengis her:

FORORD

Det er ikke dypsindige samfunnsspørsmål jeg behandler i denne boken.  Heller ikke er det prekener eller andakter.  Jeg går ganske stille og småsnakker med meg selv om det som faller meg inn i øyeblikket.  Noen indre sammenheng mellom de enkelte kapitlene er det ikke.  Jeg lar tanken veksle fritt fra det ene til det andre.

Er det noen som vil lytte til denne småpratingen min, er de velkommen til det.

Oslo, våren 1981

Fredrik Wisløff

-------------------------------------------------------- 

AAGE SAMUELSEN

David og Goliat 

Jeg hadde talt på et møte i Fredrikstad en lørdag kveld.  Søndag ettermiddag skulle jeg så tale på Betel.  Om formiddagen var jeg fri og gikk til gudstjeneste i Glemmen kirke.  Glemmen hadde vært min første virkeplass etter at jeg var blitt ordinert til prest, og jeg hadde mange rike minner fra den tiden.

I «Fredriksstad Blad» hadde jeg sett at Aage Samuelsen var i byen og skulle tale i et eller annet lokale søndag formiddag.

Gudstjenesten i Glemmen var slutt.  Mon Samuelsens møte holdt på ennå?

Jeg ville prøve.

Nysgjerrigheten drev meg. 

Det tok litt tid før jeg fant lokalet.  Men møtet var ikke slutt.  Samuelsen stod på talerstolen og prekte.  Det er forresten ikke helt riktig å si at han stod på talerstolen.  Han gikk – gikk frem og tilbake over hele plattformen.  Det virket slett ikke forstyrrende og urolig.  For ham var det nok helt naturlig og for forsamlingen likeså.  Kroppens bevegelser, armslagene, ansiktsuttrykkene, alt hørte med og understrekte det han sa.  Prekenen ville visst ikke vært den samme om han hadde vært bundet til en talerstol.

Skjønt hvem vet?  Han ville visst også maktet det. 

Det første som møtte meg idet jeg åpnet døren var en rungende latter.  Frisk, naturlig og hjertelig fylte den rommet.  Jeg hadde visst hatt en liten forutanelse om at jeg ville møte en åndelig overopphetet atmosfære, men den hjertelige latteren fortalte meg at det ikke var tilfelle.

Snart kom en ny lattersalve.

Og enda flere.

Ikke slik at latteren vekket den åndelige kraften på møtet.  Den renset bare luften for overspenthet og svermeri.  At den slags overåndelighet kan forekomme på Samuelsen møter, har jeg ikke noe kjennskap til.  Jeg snakker bare om det møtet jeg selv var til stede ved.  Ved de karismatiske møtene pleier man jo ellers å be forsamlingen reise seg, strekke armene i været mens de ber.  Det skal visst være et uttrykk for åndelighet og åndsfylde.  Men noe slikt forekom ikke på dette møtet. 

Lokalet var lite.  Det var ikke mange tilhørere.  Neppe så mange som hundre.  Jeg fant en plass bakerst.  Jeg tror ikke noen så meg.  Heller ikke Samuelsen.  Alle var så opptatt av prekenen at de ikke lot seg forstyrre.

Forresten var det forstyrrelser nok i forsamlingen.  Stadig var det tilrop, bønner, sukk eller latter.  «Pris skje Gud!», «AMEN!», «Halleluja!»  Ingen holdt sine følelser tilbake.  Alle var med, med kropp og sjel. 

Det var beretningen om David og Goliat som var Samuelsens tekst.  Aldri har jeg hørt denne tildragelsen skildret så levende.  Vi så det hele for oss, mer virkelig enn noen film kunne fremstille det.

Først nevnte han David og siterte Bibelens ord om ham.  David var «ung, rødkinnet og fager og se til».  Samuelsen strøk seg selv over kinnene for å vise oss den fagre gutten med friske, røde kinn.  Vel var Samuelsen verken ung eller rødkinnet, men det var likevel som han ble forvandlet til den vakre, unge gjetergutten.

I neste øyeblikk ble han med ett forvandlet til en veldig kjempe.  Samuelsen er ikke høy av vekst, og ingen gigant å se til.  Likevel var det som vi i ham så den veldige Goliat.  «Han var seks alen høy.  På hodet hadde han en kobberhjelm og var kledd i en brynje som veide fem tusen sekel kobber», leste han. 

Spenningen i forsamlingen øker.  Samuelsen senker stemmen for å vise hvor kritisk situasjonen er.  Det er som ingen vet hva utfallet blir.

Hva kan en liten, ubevæpnet gjetergutt gjøre mot en slik kjempe?

Kjempen er hoven, han nærmer seg David og håner ham.  «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?»

Dette sies i en tone som får det til å reise seg inni oss av forargelse.  En kunne kjenne trang til å rope ut skjellsord til den hovne bleien. (Uttrykket «den hovne bleien» ville i alle fall passe godt i Samuelsens munn.)

Dess frommere lyder den vakre unge Davids svar: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd, men jeg kommer mot deg i Herren, hærskarenes Guds navn, han som du har hånet!» «Halleluja!» lyder det stille fra en i forsamlingen. 

Spenningen er på bristepunktet.  Samuelsen har forsamlingen i sin hule hånd.  Forts. neste side ....

DEN MODERNE TIDS BILEAM

Mandag, 30. mai 2022 

Av AAGE SAMUELSEN

Fra Vekkeropet nr. 6 – juni/juli 1982 

At vi nærmer oss tiden for Antikrists komme viser hele den politiske situasjonen klart og tydelig.  Profeten Sakarias 12, 2. og 3. vers: «Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring; også over Juda skal det gå ut når Jerusalem blir kringsatt.  Og det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en sten å løfte på for alle folkene; alle som løfter på den, skal såre sig selv.  Ja, alle jordens hedningefolk skal samle sig mot det.» 

Fra evighet av var det Guds besluttede råd å skape jorden for Israels skyld.  Det finnes kun to slags folk i verden av alle verdens nasjoner – uansett hudfarge – det ene er Israel, det andre er hedningene.  Israel har fått hele Kanaans land, det som i dag kalles «Palestina».  Det finnes nemlig ikke noe som heter «Palestina», det heter Kanaan – som Israel fra evighet av har fått til odel og eie.  Og de har EN konge, nemlig Jesus Kristus, som for snart 2 000 år siden kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham. 

Men det som skjer nu i det politiske spillet er en eneste stor forberedelse til Antikrists komme, som Israel vil ta imot med åpne armer.  Det er det som Jesus taler om til Israels folk om Antikrist i Joh. 10, 10: «Tyven kommer for å stjele, myrde og ødelegge.» Det var nemlig ikke Satan han talte om der, slik mange tror, for han var allerede kommet.  Men han sa: Tyven KOMMER, og han skal sette seg i Guds tempel og gi seg ut for å være Gud. 

Når vi ser hva som hender nede i «Palestina» i dag, er det noe som er forutsagt av Gud for tusener av år siden, gjennom sine profeter.  Det er ingen som kan forandre på det.  Israels folk er blitt til på en overnaturlig måte etter Guds besluttede råd.  Når de nu har tatt det lovede land i eie er det helt naturlig at de med alle mulige midler vil forsvare sin eiendom.   Hvert eneste land har satt opp sitt forsvarsberedskap for at ikke fienden skal trenge inn og tilintetgjøre dem.  Når araberne har besluttet å radere ut Israel, og det har de jo vitterlig innrømmet for offentligheten, hvorfor skriker så folk opp om det «forferdelige» som Israel gjør?  Er det ikke et hvert normalt menneskes innstilling, og selvfølge, å forsvare seg mot mordere som kun har en eneste hensikt; å ødelegge den de hater?   Les mer på neste side ...

VERDEN PÅ AVGRUNNENS RAND

Onsdag, 27. april 2022 

AV AAGE SAMUELSEN

Klippet fra Vekkeropet nr. 1-1986

Det sikreste utgangspunkt for en vurdering og analyse av fremtiden for jordens befolkning, og deres håp om fred, er å se det ut fra Guds eget ord, som for tusener av år siden ble nøyaktig nedskrevet ved syner og åpenbaringer av Guds profeter. 

Vi har så lett for å begi oss ut på ønsketenkninger og falske forhåpninger, men det holder nok ikke.  I november i fjor (1985, red.anm.) var fredsforhandlingene mellom øst og vest i gang, og håpet om fred steg hos begge parter, men menneskenes endelighet har mere enn noensinne kommet klart til syne ved utviklingen av de tilintetgjørende kjernefysiske våpnene.  Vi vet at dette ikke er et forbigående skremmebilde, menneskene har gått for langt. 

Vitenskapen på alle mulige felt, som er blitt hyllet av menneskeheten verden over, er redskaper for demoniske krefter som til alle tider har operert mot det mål å tilintetgjøre Guds ypperste skapning – mennesket – likesom ondskapens makter tilintetgjorde mennesket i vannflommen på Noas tid.  Mange spør seg da: Kan ikke Gud redde verden fra undergang?  Men da vil jeg spørre: Kan de forlange at den Gud som de ikke vil ha noe med å gjøre, og ikke tror på, skal redde verden?  Og hvorfor skal han gjøre det?  Skal han redde verden for at de fremdeles skal leve i ugudelighet, og i hat slakte hverandre ned generasjon etter generasjon?  Men Gud har gjennom sine profeter selv talt at det onde skal utslettes og falskhet skal forsvinne.  Trofasthet skal blomstre og fordervelsen skal forgå, og sannheten som i lange tider var uten frukt, skal komme for en dag. 

I Luk. 21, 25 forutsier Jesus nettopp det som skjer like for våre øyne i dag: «Folkene skal engstes i fortvilelse når hav og brenninger bruser.»  Og i Joh. Åp. 6, 3-4 står det: «Og da det åpnet det annet segl, hørte jeg det annet livsvesen si: Kom! Og det kom ut en annen hest som var rød, og ham som satt på den, blev det gitt å ta freden fra jorden, og at de skulde slakte hverandre, og det blev gitt ham et stort sverd.» 

Fredsforhandlinger og inderlige ønsker om fred kan aldri gi fred så lenge de ikke vil ha med ham å gjøre hvis navn er FREDSFYRSTE OG EVIG GUD.  Menneskene har valgt sin egen vei, og Gud kan intet gjøre.  Han har skapt mennesket med egen fri vilje til selv å bestemme hva de vil velge.  Den store by Ninive er et eksempel på at Gud kan redde en by eller verden dersom de omvender seg til ham som kan skape fred.

Det er ikke Gud som ødelegger verden, men menneskene som trosser Guds advarsler og marsjerer mot en evig undergang.  Uansett hvilket politisk system som skapes på jorden vil alltid disse ord følge dem: «Det finnes ingen fred for den ugudelige!» Es. 48, 22. 

Når vi ser hva som skjer ute i verden er det akkurat slik som Gud har talt gjennom sine profeter, Jesus og disiplene.  Fredsforhandlingene i Genève var et initiativ bygget på frykt for det som truer verden i dag – med utslettelse av menneskeheten. De vet selv at denne tilstanden før eller siden når sitt klimaks.  Alle fredsdemonstrasjoner – enten de er i øst eller vest – er velmenende, men ikke gagnlige så lenge formålet og initiativet er basert på en maktdemonstrasjon fra de forskjellige politiske system.  Krig, og rykter om krig, hungersnød, oversvømmelser, forurensning av luften, elvene og skogene, og alt det andre som ryster verden i dag er for lengst utsagt i Guds eget ord.  Det går bokstavelig talt i oppfyllelse alt sammen.  Hatet blant menneskene vil tilta mer og mer, og ovenpå dette vil menneskene forsøke å skape fred, men det finnes ingen fred så lenge de ikke vil ta med ham på råd som kan skape en evig fred.  FN har for lengst utspilt sin rolle, det er kun et arnested for politiske intrigespill. 

Hva kan redde verden?  Bare et rop til den levende Gud: FRELS OSS HERRE FOR DEN KOMMENDE VREDE OG EN EVIG UNDERGANG!