Faktuell ARENA nr. 2 - 2007
FORORD
Som leserne mer og mer får innblikk i ble det begått fryktelige handlinger gjennom mange år først og fremst mot Aage. Fra personer i offentlige og private stillinger, massemedia og fra personer som stod ham meget nær måtte han tåle mer enn folk flest.
Rett etter Aages bortgang i 1987 gikk flere av Aages kjødelige barn ut i full offentlighet, detaljert og giftig, med løgnhistorier på løgnhistorier mot Synnøve og Maran Ata vennene, - 12 ganger i de fleste av landets aviser løpet av et par mnd. Avisene brukte de største overskriftene de kunne klare, og presenterte galskapen på førstesidene.
Tross mange oppfordringer til søsknene om å fjerne sitt oppkast og rydde opp i det kaoset de stelte i stand, har de aldri gjort noe med det. I stedet har de sneket seg inn blant de religiøse og "virker der" og presenterer både sin far og oss på en grusom måte. De spiller på at de er Aages barn, og vi vet at folk som aldri traff Aage personlig har blitt villedet til å tro at Aage var slik de er. Men det er en avgrunn mellom deres liv og lære og Aages. De erikke inspirert av Gud - det er helt sikkert! Men vi ser at det er slik det står i 1. Peters brev 5,8: "Vær edrue, våk! Eders motstander djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan opsluke."
Under den aller verste perioden gikk det ikke an å ta til motmæle offentlig. Synnøve forsøkte et par ganger, men da lagde de enda verre historier med løgner og forvrengninger. Det ble veldig tydelig og klart at det passet aviser og blader "å holde det gående".
Senere, når den verste støyen hadde lagt seg, var interessen for å la oss slippe til i media så avgjort ikke like stor.
VI TAR VÅR HISTORIE TILBAKE og DE blir tvunget til å innrømme sin.
Både virksomheten og privatpersoner har lidd en grusom overlast, og som det står i Esaias 42,11: "Men det er et røvet og plyndret folk; de ligger alle sammen bundet i huler og skjult i fangehus: De ble røvet, og ingen reddet dem, de blev plyndret, og ingen sa: GI TILBAKE! Hvem blandt eder vil herefter vende øret til dette, gi akt og høre på det?"
Forts. fra forrige nr.
UTENLANDSLÅNET
I forbindelse med utenlandslånet måtte vi skaffe en låne- og verditakst over hotellet. Takstmann og murmester Bjørn Kikut og byggmester Kjell Larsen kom og besiktiget eiendommen. Etter gjennomgang i mai mnd. 1985 ble eiendommen og hotellets substansverdi satt til kr. 4 238 000,-. Teknisk verdi, dersom eiendommen hadde vært fullt opprustet, ble satt til kr. 17 448 000,-. Taksten ble sendt videre til NIF Finance LTD. A.S.
Aage stolte slett ikke på NIF Finance, men også de fikk sin sjanse til å vise hva de dugde til, det var jo de selv som i første hånd hadde tatt kontakt. Sammen med Roy Skoglund tar likevel Aage kontakt med Oslo politikammer og ber om et møte med representanter fra krimavnittet for å drøfte denne ukjente formen for lånevirksomhet i Norge. Møtet ble holdt på Grand hotell i Oslo, og etter gjennomgang av papirene advarte de to politimennene Aage, og ba ham om å være ytterst forsiktig og ta seg i akt, og ha det i tankene at dette kunne være meget farlige personer å komme ut for. På samme tid oppfordret de Aage til å "spille med", for dersom det viste seg at det var ulovligheter de drev med, ville bevisene bli sterkere mot dem jo mer dokumentasjon som kom opp i dagen. Politiet lovet også å følge nøye med i hva de foretok seg.
7. juni 1985 får vi tilsendt en bekreftelse fra NIF Finance LTD. hvor det står: "Lånetilsagn. Vi bekrefter herved at Vekkeropet Dalen A/S, v/herr Aage Samuelsen har fått innvilget et lån stort US$ 1 500 000,-. Lånet vil bli utbetalt ca. 8. august 1985." Brevet er undertegnet av NIF Finance LTD A/S v/markedssjef A.G. Bengtzon.
Dagen etter mottok vi imidlertid et brev fra låneformidleren i Athen, hvor han på vegne av et selskap som het "Demo Bahamas Int. Group of Companies" bekrefter at hovedbanken i USA ville overføre det omsøkte beløp via NIF Finance i løpet av seks måneder. For oss betydde dette en forsinkelse på fire måneder, siden vi allerede var lovet at pengene skulle være på vår konto innen 8. august 1985. På telefon med Bengtzon forsikret han likevel at lånesummen ville være oss i hende i august som avtalt.
For ytterligere å stadfeste troverdigheten av sine utsagn, og fordi Aage presiserte overfor Bengtzon hvor viktig det var at arbeidene ikke stoppet opp ved hotellet i påvente av utenlandslånet, gikk NIF Finance LTD v/Finn Austvik inn og forskutterte et lån på kr. 100 000,-. Dette ordnet Bengtzon etter først å ha forsøkt å få til en mellomfinansiering i Tokke-Vinje Sparebank uten å lykkes i det. For å få dette lånet måtte Aage undertegne en veksel pålydende samme beløp, men vi fikk bare utbetalt kr. 80 000,- av disse pengene.
NIF Finance skulle altså ha 20 000 kroner i renter og gebyrer til seg.
(...)
ATHENEUM - IGJEN
Ragnar Aamodt skriver 23. mai 1985 brev til Alf R. Bjerke, Ingvald Godal og seg selv som medlemmer i "Dalen-Kampanjen", og til Aage Samuelsen, med kopi til direktør Thor Haabet:
"Etter mange måneder med hardt slit er vår felles venn Aage Samuelsen i ferd med å lykkes i å redde Hotel Dalen. På tross av mangt og mye fra kommunale og fylkeskommunale instanser, som har oppholdt Samuelsen med snakk og faktisk motarbeidet ham, er det skaffet finansiering i utlandet. Det dreier seg om 12. mill. kroner. Det reduserer imidlertid ikke behovet for en PR-aksjon/innsamlingsaksjon som må komme i gang i forkant av sommeren. Det betyr i realiteten STRAKS! ...".
Men nå var det for alvor over og ut med Atheneum. Det var ikke så mye som et fnugg av tillit fra Aages side igjen.
10. juni 1985 skriver Aage på vegne av Vekkeropet Dalen A/S et krast brev til Atheneum Kommunikasjon, hvor han rett og slett markerer slutten på den tragiske "innsamlingsaksjonen". Etter å ha vist til avtalens bestemte hensikter og lovnader, - og Atheneums brev til Plan- og næringsetaten i Telemark fylke hvor de overfor dem uttrykkelig fastholder innsamlingsmålet på 2,5 mill., skriver Aage:
"... Da kontrakten for lengst er brutt anser vi videre samarbeide med Dem som totalt uinteressesant. På grunnlag av den økonomiske belastning Deres firma har påført oss ved bl.a. tapt arbeidsfortjeneste, bil- og reiseutgifter, utgifter til kontorhjelp, telefonutgifter og avbestilling av andre arrangementer, er vi nå innstilt på å gå til advokat med vårt erstatningskrav.
Innsamlingsaksjonen skulle også danne grunnlaget for egenkapitalen i søknad til Distriktenes Utbygningsfond, Tokke kommune, samt statlige instanser, og når disse pengene aldri har kommet oss i hende har dette forårsaket avslag i samtlige instanser.
Når det gjelder meg personlig og min virksomhet for øvrig, har dette medført en voldsom økonomisk belastning. Ikke minst har min troverdighet blitt dratt i tvil på flere områder, ikke bare blant mine venner, men vil uten tvil også få økonomiske konsekvenser for fremtiden.
Det ble bestemt at vår regnskapsfører, Anne Marie Honerød, skulle føre regnskapet for Dalen-kampanjen. Vi ba for en tid tilbake om å få utlevert bilag som kunne dokumentere hva startkapitalen på kr. 90 000,- ble brukt til. Vi fikk en lite overbevisende liste fra Dem hvor det bl.a. stod at herr K. Remmem har mottatt kr. 70 680,- for utført arbeide, hvilket herr Remmem selv bestemt nekter for. Ovennevnte kr. 90 000,- er samlet inn av venner som flere har tatt opp private korttidslån, og selv har kommet i en vanskelig situasjon. Pengene ble lovet tilbakebetalt så snart en tilsvarende sum ble oppnådd i innsamlingsaksjonen.
Vi forlanger innen 8 - åtte - dager å få tilbakebetalt kr. 90 000,- som er lagt ut til innsamlingsaksjonens oppstarting.
Erstatningskravet vil vi komme tilbake til, men vi kan vurdere et eventuelt utspill fra Dem.
Aage Samuelsen".
Seks dager senere skrev Aamodt tilbake bl.a.: "... Vi tar oppsigelsen til etterretning. (...) Vi forstår at De har finansiert hotellet i utlandet, og ønsker Dem lykke til med prosjektet videre."
Så skriver han at "... alt produsert materiell..." og "... fullstendig sluttavregning når det gjelder økonomi..." ville bli sendt i egen sending samme dag. Det omtalte "materiellet" bestod av andelsbevis og innbydelser som var til overs fra SAS-festen, og den "fullstendige sluttregningen" var en skamløs og utrolig frekk regning stilet til Aage personlig med en "sluttsum" på kr. 133 023,35 -, og det ETTER at kr. 90 000,- i innsamlede midler og en kreditnota på kr. 75 000,- for selve SAS-festen var fratrukket det opprinnelige beløpet.
Vi spør: Har noen, noen gang opplevd noe frekkere??
Dette var slutten på og resultatet av den bedrøvelige innsamlingsaksjonen til "seriøse" Atheneum Kommunikasjon A/S - firmaet som alle de andre (Tokke kommune, Tokke-Vinje Sparebank, Riksantikvaren, DU, fylkeskommunen m.fl.) "seriøse" hadde slik nesegrus og uforbeholden tiltro til. Aage gikk rett til advokat med hele saken.
(...)
24. juni 1985 gikk ordfører Marie Sund ut i TA med en meget stygg og løgnaktig artikkel som hadde overskriften: "Mafiapenger sprøytes inn i Hotell Dalen."
Årsaken til det var en flåsete og dårlig skrevet artikkel som stod i SE og Hør 14. mai samme år, omtalt i forrige nr. av faktuell ARENA, på side 10.
Vi tør påstå at de fleste som leser SE og Hør har et forbehold mot å tro alt som bladet kan få seg til å trykke, men for Marie Sund betydde sannheten ingenting, artikkelen var akkurat det hun trengte, - "knaggen til å henge tingene på". Hun sa bl.a.: "... jeg føler behov for å kommentere en del av det som står i artikkelen...". Men det hun kalte "kommentarer" var ikke annet enn nye stygge beskyldninger og usanne påstander mot Aage.
Aage kommenterte de løgnaktige uttalelsene hennes både i avisene og i Vekkeropet nr. 6-juni/juli 1985, i artikkelen:
"RENKESPILLET OMKRING HOTEL DALEN".
"Jeg må korrigere ordfører Marie Sund i Tokke kommene, ang. hennes uttalelser i TA 24/6-85, og fortelle litt om sannheten omkring Hotel Dalen. Helt fra begynnelsen, da jeg overtok hotellet, ble jeg møtt med motvilje og direkte uhøfligheter fra enkelte personer innen Tokke kommune. Marie Sund er en av dem som hele tiden har stått imot. De få gangene vi har hatt møter med kommunen har hennes holdning mot min person vært preget av antipati og dårlig skjult hat. Det er ikke nødvendig å gå i detaljer, men enkelte personer i kommunen mener også at hun har gått for langt.
Jeg har aldri sagt at jeg har mottatt en sjekk på kr. 100 000,- fra Tokke kommune, verken til aviser eller ukeblader, men at vi har fått løfte om en sum på kr. 100 000,- når hotellet er ferdig. Jeg har også sagt at når hotellet er ferdig trenger vi ikke fem øre av kommunen. Når det gjelder søknad til Tokke kommune om 1 million som ble sendt i februar mnd. d.å., ble jeg ringt opp av rådmann D. Midtbø og bedt om å trekke søknaden tilbake. Jeg sa nei, fordi jeg visste at dersom jeg gjorde det ville de komme til å bruke det imot meg senere. Jeg har ikke trukket søknaden tilbake! Tvert imot var det Tokke kommune som skrev brev til oss hvor de "bekrefter" at jeg har trukket søknaden tilbake.
Jeg kjøpte hotellet fordi jeg så de veldige muligheter som i det lå åpent for hele Telemark, og fordi Berit Aas i kvinnesaksforeningen skulle gjøre det vakre hotellet til et universitet - en utklekningssentral for venstrevridde. Derfor ble også Marie Sund rasende da det ikke lykkes dem. Under våre få samtaler med kommunen var det ikke mulig å komme på talefot med dem. Og for oss som var til stede så det ut som om de stengte alle kanaler for hjelp. De håpet av hele sitt hjerte at jeg ikke skulle klare det. Og de håper fremdeles. I fjor hadde vi et samtalemøte med kommunen på hotellet hvor Marie Sund også var til stede. Vi drøftet fremtidig samarbeid når det gjaldt markedsføring av Dalen og Hotel Dalen, og det var vi som tok initiativ til dette møtet. Igjen var ordføreren svært uhøflig og da sprakk det for meg. Jeg skal her gjenta hva jeg sa til henne: "Du har ikke større hjerne enn en tuppe, og jeg sitter ikke her for å høre mer dritt av deg. Der er døren, forsvinn ut og sett aldri dine ben innenfor hotellet mer," Det er helt i orden at en har sine egne meninger, som en også bør gi til kjenne, men når en direkte fornærmer folk, gang på gang, må også vedkommende finne seg i å bli satt på plass - selv om det er ordføreren aldri så mye.
Mine motiver og planer for hotellet var helt igjennom ærlige, og jeg trodde virkelig at kommunen ville bli glad over at noen satt i gang positive tiltak for Telemarken. Men når hetsen fra Arbeiderpartiet går så langt mot kristendommen at de gjør alt hva de kan for å stenge veien, da må også vi ta til motmæle og la dem forstå at vi ikke er noen dåsemikler som de kan gjøre med hva de vil. Det er personer som Marie Sund som har gjort at Arbeiderpartiet får så mange imot seg. Ingen sann kristen kan stemme på et parti som i sin ideologi vil hindre den levende kristendommen i å arbeide fritt ut ifra de bibelske sannheter. For min del har det aldri vært på tale å smyge for et eneste menneske - uansett hvem de er eller hva de kaller seg. Jeg kjemper for den tro jeg har og driver ikke med hykleri. Når jeg har sagt og skrevet at jeg har vært foregangsmann for å skaffe midler både til Hjelle-bryggen og Bandak-kanalen så er det ingen løgn! Men hva har politikerne i Telemark gjort - uansett parti? De har bare latt det forfalle. På grunn av slendrian har både Hjelle-bryggen og Bandak-kanalen blitt fordyret med mangfoldige tusener.
I dag snakkes det om Hotel Dalen over hele kontinentet og Tokke kommune har blitt spart for millioner av kroner på reklame. Dette er ingen løgn! Det vet de om selv, og det har en mann i kommunen bekreftet overfor meg personlig. Med den holdning Marie Sund har i denne saken er hun ikke skikket til å sitte som ordfører - så langt ifra!
Jeg er også svært skuffet over Høyres representanter som ikke har løftet en finger til hjelp. Men på Stortinget vil de, for å bruke kjeften. Kristelig Folkeparti regner jeg ikke med, og har heller aldri gjort det. Dette er litt av spillet omkring Hotell Dalen, resten kommer i boken til høsten. (Dessverre fikk Aage aldri tid til å skrive boken, red.anm.) PS: Flåseriet fra TA om mafiaen gidder jeg ikke le av engang."
Aage Samuelsen.
(...)
KIOSKEN OG UTEKAFEEN
Sommersesongen var i gang og turistene strømmet til hotellet. Daglig hadde vi besøk av ett eller flere busselskap fylt med mennesker fra inn- og utland. Bilturister - med eller uten campingvogn -, i bobiler og på motorsykler kom i hopetall for å se på "Aages hotell". Vi måtte gjøre noe for å ta vare på alle menneskene som ikke fant andre bevertningssteder på Dalen enn Bandak hotell, (som svært mange fant både møkkete og lite tiltalende), samt et lite gatekjøkken litt lengre oppover i bygda. Løsningen ble å sette opp en provisorisk kiosk ute på plassen foran hotellet. Byggeleder Arne kom med smarte løsningsforslag og satte folk i gang med å sette den opp. Aage leide en kranbil for å kjøre stabburet som stod hjemme i Otto Løvenskioldsgt. fra Skien og opp til Dalen. Stabburet hadde han vunnet ett års tid tidligere på et lodd han hadde kjøpt til inntekt for veldedige formål. Synnøve kjørte foran i ledebil fordi lasten kom under betegnelsen "bred last". Stabburet ble deretter plassert i tilknytning til kiosken, og fungerte som varelager.
I kiosken og utekafeen, hvor det var satt opp bord, stoler og parasoller, serverte vi varme pølser, brus, is, nydelige vafler, hjemmebakte kaker, rundstykker og varme "toasts", sjokolade m.m., - og Aages sangkassetter. Vi brukte pappservice og plastbestikk i serveringen.
På bestilling tok vi også imot gjester inne i spisesalen, hvor de kunne få kjøpt enkel middag eller andre varmretter. Alt dette arbeidet ble utført på dugnad, og med så mange besøkende hver eneste dag var det virkelig mye arbeid. Den som for det meste stod for gjennomføringen og organiseringen av alt dette var Synnøve. Gjennom hele sommeren jobbet hun dag og natt for å ta imot og servere strømmen av folk som kom. Det var flere som vekslet på å stå i kiosken, bl.a. Ruth Johnsen, Iwi Christin (Aage og Synnøves datter), David Nordheim, Clary Nielsen m.fl. Åse Rissmann jobbet også en liten periode i kiosken utpå sensommeren.
(...)
SOMMERSTEVNE JULI 1985
13. og 14. juli var det sommerstevne på Hotel Dalen. Alle rommene som kunne brukes var fylt opp av venner fra Nord-Norge og fra mange andre steder i landet. Det var flere hundre personer innom hotellet i løpet av helgen, og akkurat som under country-festivalen var kiosken og utekafeen flittig i bruk.
Denne helgen var Aages ekskone Elisabeth, datteren Anna Elisabeth (kalt Tulla) og hennes sønn Mads, samt Åse og Kenneth også til stede på hotellet. Søndag ettermiddag var det møte på plassen foran resepsjonen Broder Aage og musikken spilte opp, og det var en masse folk der.
Synnøve ble litt heftet fordi hun måtte en tur opp på rommet for å ordne noe før hun gikk på møtet. Men da hun kom opp i gangen i 2. etg. ble hun huket tak i av en person og gjort oppmerksom på at Kenneth, Tulla, deres mor og Tullas den gang 14 år gamle sønn drev og lempet møbler og diverse andre saker og ting ut av vinduet fra ett av rommene i 2. etg. De brukte stillaset som klatrestativ. Alt ble stablet inn i Tullas bil som de hadde kjørt inn bak på nordsiden av hotellet. Synnøve - som fra før av kjente til hva de var i stand til og kunne finne på - gikk etter å ha sett med egne øyne hva som foregikk (de oppdaget ikke henne) ned i 1. etg. og ut av hotellet gjennom en annen utgang, slik at hun kunne se hva som foregikk fra en annen kant.
Og der var de alle sammen - med bilen stuet full av stjålne ting som tilhørte hotellet - i ferd med å sette seg inn i bilen og kjøre derfra.
Dette var det ikke bare Synnøve og personen i 2. etg. som med egne øyne fikk se, flere andre var vitner til denne stygge hendelsen.
Før de kjørte av gårde (Tulla bodde på den tiden på Hov i Land) gikk hun frem ved hjørnet av vestfløyen og ropte samtidig som hun vinket til Aage: "Ha det pappa, nå kjører vi!" Aage ropte tilbake fra talerstolen: "Ha det bra jenta mi, og kjør forsiktig."
Han var helt intetanende om det tyveriraidet de nettopp hadde foretatt.
Synnøve fortalte denne utrolig frekke handlingen til Åse noen dager senere, hvor hennes mor, broren Kenneth - og søsteren Tulla med sin 14 år gamle sønn, var på tyveritokt på Hotel Dalen, mens Aage med venner - som hadde lagt tusener på tusener av kroner i hotellet - både i kontante penger, flotte gjenstander og dugnadsarbeider, hadde evangelisk møte. Tidspunktet var valgt på utspekulert vis for at ikke Aage selv, og helst ingen andre av oss heller, skulle oppdage dem. Åse ble nesten stum av forskrekkelse (og det skal noe til før hun blir stum). Hun fortalte senere Synnøve - fremdeles like sjokkert - at hun hadde snakket med sin mor om dette, som straks innrømmet det, men mente at dette hadde de "full rett til å gjøre", fordi "Tulla var så glad i gamle ting."
En makeløs frekkhet!!
For Aage var dette meget, meget pinlig og som et slag midt i ansiktet enda en gang.
(...)
Forts. neste nr.
