Faktuell ARENA nr. 4 - 2008
Forord
Fra og med dette bladet går vi nå over til å lage dobbeltnummer som vil komme ut annen hver mnd. Vi håper det vil gi oss litt pusterom mellom slagene. Det er en tøff prosess. Det koster oss mye, på ALLE måter, å trekke denne historien frem i lyset. Helst ønsker vi å glemme alt det vonde, men det er ingen rettferdighet i at overgriperne skal slippe unna med sine onde handlinger, og det er nok mange som helst så at vi lot den forbli ukjent. Vi har merket oss at de som bør ha den dårligste samvittigheten går stillest i dørene.
Når vi omtaler Aages barn i dette bladet, så tegnes det et lite flatterende bilde av dem, men dette bildet har de selv skapt. For vi kan ikke fortelle historien uten nødvendigvis å måtte gå i detaljer om deres dårlige oppførsel. På dette stadium i historien var de på toppen av sin ”karriere” i så måte.
Ikke bare etter Aages bortgang, men også i alle år før han døde ble vi mer eller mindre trakassert av dem når de følte for det. De trodde nok at de kunne behandle oss etter sitt eget forgodtbefinnende, fordi vi mest mulig unngikk å konfrontere dem av hensyn til Aage. Han var, - lik alle andre normale foreldre, - svært glad i barna sine. Det gikk sterkt inn på ham at de oppførte seg så stygt mot oss. Selv trodde de ikke at vi torde motsi dem, - det falt dem ikke i tankene at DE ble spart fordi VI ville spare AAGE. Aage var ikke slik som dem. Han var slett ingen kranglevoren og vanskelig mann selv om han ofte ble fremstilt slik i media. Det vet alle som kjente ham.
Når det gjelder personer i offentlige stillinger som misbruker sin makt i gitte situasjoner, er det både rett og rimelig at det også blir snakket om. Det er påfallende å legge merke til hvordan slike blir spart i de mest graverende tilfeller fordi de bærer titler som politi, dommere, skattefuter, politikere, leger, sykepleiere, osv. De blir gitt en makt og uangripelighet som de ikke fortjener og heller ikke skulle forekomme i et demokrati. Man blir rystet helt inn til margen mange ganger over å se at ”de store” kommer seg unna sitt ansvar med å få litt refs: ”Fy, fy, slikt må dere ikke gjøre!” fra kontrollorganer, der de egentlig burde få streng straff.
For ikke å snakke om journalister – de kan visst tillate seg hva som helst. Svært ofte får vi oppleve dem lik ulver som jager i flokk. De er som blodtørstige lystmordere, og stanser ikke før offeret er nedlagt og drept. Hva med dem? Hvor mange har de ødelagt på sin vei? Hvor lenge skal de få operere under dekke av å være ”samfunnets vaktbikkjer?” Vi snakker ikke om de seriøse journalistene som gjør en ordentlig jobb, og heldigvis finnes det noen av de også, men om de vulgære journalistbøllene som aldri skulle hatt en ”penn i handa”.
Mange spør oss: ”Hvorfor raser Aages barn mot dere? Hva er det som gjør at journalistene kan skrive så mye stygt om dere? Hvorfor hjalp ikke myndighetene? Hva er det dere har gjort?” osv. Ikke underlig at de spør.
Vi svarer: Vi har ikke gjort en eneste en av de ulovlighetene de beskylder oss for å ha begått! Vi gjør det heller ikke i dag.
Og vi spør: ”Hvorfor raste de religiøse, presse, myndigheter m.fl. mot Aage? Hva hadde han gjort dem?” Ingenting! Men han avslørte religiøs vranglære, skinnhellighet, dobbeltmoral, han gjennomskuet sjalusien og hatet som ikke hadde noen årsak. Ikke minst han hadde et fantastisk gledesbudskap å bringe fra vår himmelske far. Ingen andre i dette landet har med så stor glede, hengivenhet og beundring fortalt oss så mye fantastisk om Jesu frelsesverk.
At pressen i alle år hadde ”prentet inn i folks bevissthet” at Aage var en ”holden” mann, satt fremdeles godt inne hos mange. Ikke minst hos hans egne barn, og de, samt mange andre, trodde ham slett ikke når han sa at alle midlene var gått til Hotel Dalen.
Derfor var det først og fremst penger søsknene var ute etter da Aage døde. Da de snart forstod at det virkelig ikke var penger, sporet de helt av. Da gjenstod for dem å få tak i alt annet som de mente og sa tilhørte ”pappa”. Og det var ikke bare privatboligen, - som innbefattet Aage, Synnøve og Iwis private eiendeler, samt felleseie, - men også menigheten og Vekkeropet Dalen A/S’ evt. aktiva (ikke passiva) og arkiver. Vanlig regninger som følger med en husholdning ville de ikke ha.
Hva som hadde skjedd om ”barna” hadde fått tak i arkivene visste vi. Derfor var det blant de tingene vi passet ekstra godt på. Ansvaret for menighetens arkiv påhvilte betrodde i menigheten, ikke Edna, Åge Rudolf, Åse, Kenneth, Tulla eller Werina!
Vi tror også at dersom enhver annen som hadde blitt fortalt at de slett ikke eier sine egne ting, f.eks. klær, stolen de sitter i hjemme, lampen på bordet, bildet etter bestemor, kaffekoppen osv. ville de protestert høylytt. Ikke én ville funnet seg i å bli tilintetgjort på den måten. Det gjorde heller ikke Synnøve og Iwi. På samme måte fant heller ikke menigheten seg i at den var ”pappas”. Selv om Aage ikke lenger var blant oss, så lever vi videre. Han kunne ikke være en menighet alene, slik de kunne arve den. Det sier seg selv.
