KAPITTEL 4 - MANGEL PÅ ÅNDENS ENHET
De kriser Maran Ata har gått gjennom har åpenbart dens store mangel på åndens enhet i fredens samband. Når den ikke kan få plass i menigheten, kommer adamittiske vesens sammensveisingsevner til sin rett ved et fantastisk organisasjonsapparats utfoldelse i barnegrupper, ungdomsforeninger, musikkforeninger, sang og musikkgrupper i alle fasonger og variasjoner; - ved utlærte pastorer og evangelister som til sammen danner et bilde av den fattige erstatningsform for den spontane og ekstatiske vekkelseslinje og åndsåpenbarelse fra Gud.
Gavene, som Gud ikke angrer på, bindes og kontrolleres av menneskelig skjønnsomhet og orden, for utadtil å vise at vi har det, det er orden i sakene her.
En vekkelsesbevegelse har tre alternativer:
1. Holde frem i åndens spor i bønn, faste og tilsigelse til Gud
2. Å bindes inn i et organisert samfunn
3. Sakte, men sikkert dø i sløvhet av mangel på videre åndsåpenbarelse.
De kan selv velge ett av disse. Hva velger Maran Ata? Maran Ata ble, likesom pinsebevegelsen, startet på åndsfrihetens linje; menighetsdannelsen med ledersyke elementer er i ferd med å ta livet av den. Disse må ubarmhjertig vekk, dersom de ikke bøyer seg i ydmykhet for Gud i erkjennelsen av sin fattigdom og mangel på hyrdesinn. Det er bedre å begynne på ny, enn å gå videre i et virvar av meninger, hat og intriger. I bønn og faste innfor Gud, vil den Maran Ata som startet med åndsåpenbarelse, avslutte med åndsåpenbarelse av Jesus i skyen.
I erkjennelsen av tapet av den åndelige kraft vil Gud fylle menigheten og den enkelte igjen. Tillys bønn og faste over hele linjen. Rop til Gud, og han vil igjen vise seg herlig i vår midte. Tilgi hverandre, likesom Kristus har tilgitt oss. Da vil ikke en makt - verken på jorden eller i helvete - få makt over oss.
