PINSEBEVEGELSEN, MARAN ATA OG SLAKTOFFERET
AAGE SAMUELSEN
mote1I 1967 skrev broder Aage boken: Pinsebevegelsen, Maran Ata og slaktofferet Aage Samuelsen. Innholdet i boken kom som en naturlig og nødvendig oppklaring etter en særdeles turbulent tid, hvor Aage hadde gått ut av både Pinsebevegelsen og Maran Ata. Årsaken til det var at sjalu og hatefulle såkalte brødre (som på grunn av sin avindsyke) følte trang til å tvinge Aage til å «modifisere» og lempe på sin uskrømtede og seiersrike måte å forkynne evangeliet på. Men der trådte Aage ALDRI tilbake!
Til sin død holdt han fast ved den unike åpenbaring han hadde fått i Guds ord og den kraft og visdom som Gud hadde gitt ham til å forkynne evangeliet uavkortet for enhver.  Mange kritiserte ham for å skrive boken, men Aage lot seg ikke diktere av hatets apostler, les bare hva han skriver i Vekkeropets mai nr. i 1967:
 

OM Å GÅ AMOK

AV AAGE SAMUELSEN

Klippet fra VEKKEROPET nr. 5, mai 1967 

I samfulle 15 år (1967, red.anm.) har pressen, sammen med religiøse ledere, gått amok mot min person og virksomhet – uten skånsel.  Religiøse hyklere har bedt meg så pent om ikke å ta igjen når de slår meg.  Falske krokodilletårer har flytt på deres lange bedehusansikter i forsikringer om at de elsker meg, mens de hudflettet meg og nikket bifallende når pressen, radio og TV har hånet, spottet og spyttet på meg.

Under sangen: «Kjærlighet fra Gud er det store bud» har de fra prekestoler, offentlig og i menighetsmøter, advart mot meg og Maran Ata.  De har stemplet møtene mine som fra helvete, mens de selv er full av dødningeben.

Har jeg villet forsvare meg i pressen, har som regel mitt forsvar blitt en klump i halsen på dem, og dernest ganske enkelt nektet meg å få det inn.  Når jeg så gir ut en brosjyre, og snart skal gi ut en bok, hvor jeg fritt kan si min mening, da går jeg amok.  Tenk at jeg er så simpel og offentliggjør navn på de såkalte brødre.  Er det ikke grusomt?

Men når disse har hengt mitt navn ut i årevis da heter det ikke amok.  Selv om jeg har begått tusener av tabber, føler jeg meg like god som alle de religiøse «kvakksalvere» jeg dessverre har vært i lag med.  Jeg har ikke smisket med noen for å for å stå høyt i kurs, og har heller ikke mottatt tilbud om hus, bil og penger om jeg bare ville slå av på mitt syn, og være snill gutt.  Jeg har ikke slisket og danset for «biskopen» i pinsebevegelsen for å få et bein i fremtiden.  Jeg har aldri sagt med min tunge at jeg elsker dem, og hatet dem i mitt hjerte, slik som de har gjort mot meg.  Jeg har vist dem klart hva jeg er og hva jeg mener.

Den dag de såkalte brødre blir frelst fra dobbelt-tungen sin vil nok både Gud og mennesker tro dem.

Den pressefrihet som Norge påberoper seg å ha, må jeg benytte meg av i form av brosjyrer og bøker, hvor også jeg kan få anledning til å forsvare meg. 

Det er en befrielse for meg å få ut det som ligger meg på hjertet.  Brosjyren jeg har skrevet er i grunnen ganske moderat i forhold til boken som snart går i trykken, og bærer tittelen: Pinsebevegelsen, Maran Ata og slaktofferet Aage Samuelsen.  

Selv om jeg skulle få politianmeldelse mot meg har jeg i alle fall oppnådd å treffe mine motstandere på rette sted.  Så la meg gå amok blant dem som har gått amok mot meg i så mange år nå.


FORORD

Boken Pinsebevegelsen, Maran Ata og slaktofferet Aage Samuelsen, utgitt i 1967:
Det er befriende for meg å gi ut denne boken som vil belyse mange sider av virksomheten både i Pinsebevegelsen og Maran Ata som aldri har kommet frem før. Den vil nok vekke forargelse og indignasjon hos mange, ja, endog raseri eller anmeldelse. Men etter alle de hemningsløse og råtne angrep på meg gjennom mange år, med de frykteligste overskrifter i avisene som savner sidestykke i Norges historie, er det ikke mer enn rett av meg å sende denne boken ut til folket.
Jeg har aldri fått anledning til å forsvare meg, uten at jeg har blitt syltet ned i de verste beskyldninger igjen. Jeg har prøvd rettsvesenet, men jeg kan bare si: Fy for et rettsvesen! Jeg har henvendt meg til TV, men de står under Kirke- og Undervisningsdepartementet, det forteller alt. Jeg skal ikke på noen måte si meg feilfri, men det er unødvendig og dra frem det, det har sannelig den råtne pressen klart å gjøre gjennom mange år. Det innestengte hat mot all urettferdigheten og humbugen som er i mitt hjerte, vil komme til uttrykk her. Det er nok dem som vil innvende og si: Du skal ikke ta igjen. Men det gjelder også for motparten, som ubønnhørlig har dengt løs på en mann i alle disse år. Men nå skal vi se reaksjon hos hyklerne. Skulle jeg bli anmeldt for injurier, vil vi også få se hvor rettsvesenet står. Pressen tør vel knapt berøre boken, det vil i så fall avsløre dem selv for folket.
 
Jeg hadde tenkt å få inn i boken en del av avisenes råtne overskrifter, men jeg har funnet ut at det ikke er noe å spandere 10-15 sider på disse ulvers fråtseri i en manns liv. Folk kjenner så altfor godt til pressens simple oppførsel omkring min person. Det er nok å nevne at de som åpnet rennet i pressen var to menn som begge to er strebere, hver på sin kant: Dagbladets kriminalreporter Michael Grundt Spang, en kyniker på sitt område, som lik Telemark Arbeiderblad har hudflettet meg for offentligheten gang på gang. Den andre er Pinsebevegelsens allsidige og mangfoldige snurrebasspredikant, redaktør, forfatter, politiker m.m. Martin Ski som angrep meg samtidig i Dagbladet og Vårt Land i 1954, under møtene i pinsebevegelsen i Moss. Michael Gr. Spang må man vel unnskylde, han har jo ikke noe åndelig vett. Men Martin Ski og co. finnes det ingen unnskyldning for.
 
Dere som har samlet på avisenes injurierende skriverier kan ta frem disse og sammenligne med boken. Så får dere se selv hvem som har gått lengst. Boken vil nok bli et sjokk for mange, men befriende for dem som har ønsket et rettferdig oppgjør i all djevelskapen.
mote2
Fra et møte i Festiviteten, Skien

 
KAPITTEL 1 - VEKKELSEN FRA 1907

Pinsevennene i dag er ikke pinsevekkelsen fra 1907. Så langt ifra. Da ånden falt i 1906-07 og metodistpresten T. B. Barratt fikk oppleve åndens dåp med tunger som tegn, var han lederen salvet av Gud, med åndens gaver til hjelp i vekkelsen. Fra alle tilstivnede samfunn gikk de ut i flokker og over i den nye vekkelsen.

Når en leser T. B. Barratts erindringer, ser en akkurat de samme foreteelser i pinsebevegelsen som i Maran Ata. Forskjellen kan være at Maran Ata har ført en mer konsekvent linje i lærespørsmålet om dåp i vann, dåp i ånd, samt helbredelse ved bønn. Men den samme demon som har rast mot Maran Ata, raste mot pinsebevegelsen i de første årene.

Men det tragiske ved enhver vekkelse er det at, av dem som slutter seg til vekkelsen, finnes dem som tror at de må være med å støtte vekkelsen og Guds sak med sine naturlige evner og egenskaper. Og faren ved alle vekkelser er nettopp den at slike folk ofte ikke blir lagt merke til så lenge vekkelsesrusen varer. De er nemlig så aktive og offervillige på så mange måter, at de ubemerket åler seg helt frem i teten og faktisk synes å være ett med vekkelsen. Men den ånd som er i dem har god tid og er fantastisk tålmodig, og slår ikke til før trettheten og sløvhetens ånd har gjort et godt forarbeide i vekkelsen. Dette fikk T. B. Barratt føle så bittert. Rivalene tøt ut fra de døde religiøse samfunn, sendt av Satan for å føre pinsebevegelsen inn i organisasjonens djevelske favntak da han så at pinsebevegelsen ikke ble knust ved utskjelliger og hat både fra pressen og de religiøse ledere som stemplet pinsebevegelsen som fra helvete.
t. b. barrat
 
Det er da de tilsynelatende i vekkelsen aktive brødre og søstre begynner å gjøre seg gjeldende. Først på en broderlig måte med formaninger til Guds vitne om ikke å ta igjen. Gud skal stride for deg, broder. Det er Satans hensikt å trette ut lederen som Gud bruker, og så tvil i rekkene om han virkelig er i Guds ledelse. Alt han sier og alt han skriver blir nøye gransket. T. B. Barratt som var stifteren av Korsets Seier ble til slutt tvunget til å gi bladet over i saklige "forståsegpå-individers" hender.
 
Det er veldig interessant å se hvordan T. B. Barratt som redaktør for bladet holdt vekkelsestonen frem for leserne med aktuelt stoff i tiden, fylt med opplevelser fra både inn og utland. Dåp i vann og ånd, og vitterlige helbredelser satte sitt preg på bladet. T. B. Barratt var også sterkt engasjert i offentlige diskusjoner med leg og lærd. Han hadde en stor rival i stifteren av de frie venner, Erik Nordkvelle, som hadde det forkjærte og ubibelske syn på åndens dåp at en kunne være åndsdøpt uten å tale i tunger, som også mange pinseledere har i dag.
Bilde: T. B. Barratt
 
 
 
 

KAPITTEL 2 - BRYTNINGSTIDEN

Satans neste trekk mot pinsebevegelsens ekstatiske vekkelseslinje var i brytningstiden å skape splittelse, som pinsebevegelsen snart ble karakterisert som, nemlig splittelsesbevegelse.  Ledere som mente om seg selv at de var utvalgt av Gud, skapte forvirring i rekkene.

Tabernaklet Skien, som også bemerkelsesverdig var den første pinsemenighet i landet, ble snart gjenstand for splittelse - ved brødres spill - som stilet mot de øverste seter.  Flere ganger har denne menighet vært utsatt for splittelse. Den siste utbryterflokk var Emmans som hadde sitt tilhold i det samme lokale som utbryterne fra Maran Ata i 1963, men som snart ble oppløst av mangel på Guds velbehag.

Ved disse splittelsestendensene ble T. B. Barratt utsatt for flengende kritikk fra oppadgående pastorspirers side, og da spesielt under de berømmelige pinsevekkelsens sommerstevner, som nå har sitt faste tilholdssted på Hedmarktoppen, Hamar.  De mest aktuelle emner i slike stevner, fremsatt av motstandere av den ekstatiske og impulsive vekkelseslinje som i pinsebevegelsens første tid, er:

Tilbake til utkristendommens kraftkilder.

  • Har pinsebevegelsen forsømt åndsinspirasjon?
  • Er pinsebevegelsen blitt for statisk?  Hvordan bekjempe og hindre splittelse?
  • Kan man vente vekkelse av verdensformat i dag?
  • Osv. Osv.

Slikt gjentar seg år etter år.  T. B. Barratt ble mer og mer skjøvet i bakgrunnen til fordel for de forstandsmessige vekkelseshatere som med sine yndefulle emner kaster blår i øynene på tusener.  I sin tretthet og oppgitthet, med anklager fra mennesker og djevler, men med et håp om at det må lykkes enda en gang, men som allikevel mislykkes ved menneskers spill og intriger, med hensyn her og hensyn der, gir man opp mer og mer terreng.

Til slutt tar så organiseringsdjevelen fatt på sitt arbeide gjennom organisasjonsfylte pratepastorer.

Mellom møtene i et stort stevne som pinsemenigheten Betel, Trondheim, holdt for mange år siden, hvor blant andre T. B. Barratt var taler sammen med et par unge forstanderspirer, sa en av de unge til Barratt: "Du trenger en ny salvelse, broder!" Hvortil Barratt svarte:  "Jeg er salvet jeg, gutten min."

Dette beviser i grunnen at T. B. Barratt var gjenstand for alminnelig kritikk om hvorvidt han var salvet av Gud eller ikke.  En meget lav og simpel form for sjalusi som Satan bruker mot Guds salvede.  Det er slike flåsete uttalelser, i fristelser og prøvelser, at et Herrens vitne blir ett opp innvendig, og kjemper for å gjenvinne en tapt posisjon, - og som pralende organisasjonselementer utnytter på det beste til sin fordel.

T. B. Barratt ble tilslutt bare en gallionsfigur foran "pinseskutan", som nå har seilt inn i stille farvann ved siden av alle andre religiøse skuter.


KAPITTEL 3 - OVER I ORGANISATORISKE FORMER

I dag er pinsebevegelsen et velorganisert samfunn med sitt eget politibyråkrati, som dekker seg bak navnet "brødrerådet". De har som oppgave å se etter at alt går sømmelig for seg med alle andre, - uten dem selv. Når ikke den Hellige Ånd får sin vei, baner slike brødre seg frem som dommere som mener seg mer kompetente til å behandle saker og ting enn den Hellige Ånds veiledelse. Og en skal legge merke til at slike brødre liten eller ingen fremgang har i spørsmålet vekkelse. De er nesten alltid de fremste i debatter om hvordan alt skal og bør være. De er lik en bil uten støtdempere. Det er i krisetid at deres åndelige fattigdom kommer til syne, men de mener seg sendt av Gud til å sette tingene på rett plass. Men i Ruts bok, kap. 1, står det at på den tid, da dommerne regjerte, ble det hungersnød i Betlehem (som betyr "brødhuset"). Men da disse forsvant, kom Gud igjen med brød.

I menighetens første tid ble alle vanskeligheter løst ved bønn og faste. I dag henger de skittentøyet ut for offentlighetens øyne. Slikt åpenbarer bare den store mangel på åndelig skjønnsomhet og visdom. Skal dette bli Maran Atas skjebne? Burde ikke slike brødre spørre seg selv: Hva er jeg, og hva har jeg gjort for Gud? Er jeg kompetent til å dømme andre med et utilgivelig sinn, uten tanke på at en kaster barnet ut med vaskevannet?

opprinnelig34Maran Ata kunne vært en sterk bevegelse om de brødre som vil være først i rekken hadde hatt åndelig innsikt og forståelse. Men heldigvis skal Gud, som den siste, stå frem på støvet og dømme også dem som er så hastig til å dømme andre. De som har løsermakt kaster ikke demonbesatte ut, men demonene. De slår ikke synderen i hjel, men løser ham. Som de rettferdige og sterke som det de vil være, er de blinde for at den sterke er skyldig til å bære den svakes skrøpeligheter. I sin egen kraft er de svakere enn de svake. Men selv om disse brødre svikter, vil Guds sak gå ufortrødent frem.

 


KAPITTEL 4 - MANGEL PÅ ÅNDENS ENHET

De kriser Maran Ata har gått gjennom har åpenbart dens store mangel på åndens enhet i fredens samband. Når den ikke kan få plass i menigheten, kommer adamittiske vesens sammensveisingsevner til sin rett ved et fantastisk organisasjonsapparats utfoldelse i barnegrupper, ungdomsforeninger, musikkforeninger, sang og musikkgrupper i alle fasonger og variasjoner; - ved utlærte pastorer og evangelister som til sammen danner et bilde av den fattige erstatningsform for den spontane og ekstatiske vekkelseslinje og åndsåpenbarelse fra Gud.
Gavene, som Gud ikke angrer på, bindes og kontrolleres av menneskelig skjønnsomhet og orden, for utadtil å vise at vi har det, det er orden i sakene her.opprinnelig25

En vekkelsesbevegelse har tre alternativer:

1. Holde frem i åndens spor i bønn, faste og tilsigelse til Gud
2. Å bindes inn i et organisert samfunn
3. Sakte, men sikkert dø i sløvhet av mangel på videre åndsåpenbarelse.

De kan selv velge ett av disse. Hva velger Maran Ata? Maran Ata ble, likesom pinsebevegelsen, startet på åndsfrihetens linje; menighetsdannelsen med ledersyke elementer er i ferd med å ta livet av den. Disse må ubarmhjertig vekk, dersom de ikke bøyer seg i ydmykhet for Gud i erkjennelsen av sin fattigdom og mangel på hyrdesinn. Det er bedre å begynne på ny, enn å gå videre i et virvar av meninger, hat og intriger. I bønn og faste innfor Gud, vil den Maran Ata som startet med åndsåpenbarelse, avslutte med åndsåpenbarelse av Jesus i skyen.

I erkjennelsen av tapet av den åndelige kraft vil Gud fylle menigheten og den enkelte igjen. Tillys bønn og faste over hele linjen. Rop til Gud, og han vil igjen vise seg herlig i vår midte. Tilgi hverandre, likesom Kristus har tilgitt oss. Da vil ikke en makt - verken på jorden eller i helvete - få makt over oss.

 

 


KAPITTEL 5 - TOLERANSENS SØTE NARKOSEDUFT

Nå er det ikke slik at man i første omgang bør frykte organisasjon i Maran Ata. Da bør man heller se opp for forsiktighets- og hensynslinjen, som kan være like farlig som organiseringslinjen. Hensyn i øst og vest binder menigheten inn i frykt, og frykt er ikke fra Gud. Redselen for å miste ansikt, renommé og ære bringer menigheten ut av den åndelige balanse, og blir til slutt den dirigerende maktfaktor. Toleransens søte narkoseduft bedøver lemmene i menigheten, så hele menigheten ender som toleransenarkomaner. Kommer så en troens forløsende forkynnelse, som ikke går på akkord med toleranse eller hensyn, protesterer toleransedemonene i menigheten rasende og høylydt, fordi den ser sin dominerende stilling truet og må forlate sitt kjære oppholdssted.

Denne demon er meget religiøst interessert. Den nekter ingen å tale i tunger, bare det ikke blir for mye, og bare det skjer sømmelig. Selvfølgelig så bør det ikke skje for eksempel i fellesmøter eller når andre tenkende kristne personligheter er til stede. Da må man være viselig. Altså ved et slik argument må nødvendigvis Gud, som har gitt tungetale, være mer uviselig enn menigheten som har fått den. De vet ikke at det er en demon som får dem til å ta hensyn.

Så må man ikke støte noen, heter det. Denne demon tillater også "halleluja", bare det skjer med måte og uten å vekke anstøt. Bønn for syke tillates også, bare en ikke fornærmer legene eller sier noe ondt om dem, og for all del må man vite hva som er Guds vilje, når en ber for syke. Men til det vil jeg si: Vet man ikke Guds vilje før man ber for syke, er bønnen kraftløs.opprinnelig8

Det er toleranse og hensynsdjevelen som herjer menighetene ved en slik vantroforkynnelse. Vitner som forkynner dette er sendt av Satan og ikke av Gud. Denne demon spiller nå førstefiolin i pinsebevegelsen, som er blitt dens operasjonsbase mot den frie trosforkynnelse som til en tid preget Maran Ata, men som mer og mer blir skjøvet til side fordi det er så ytterst få som står for en slik forkynnelse. Men om det også finnes forsvarere av toleranse i Maran Ata er det ikke mindre løgn at Gud bruker leger og medisin. Da er det på høy tid å overlate levningene av Maran Ata til slike hensynsfulle og tolerante brødre, og starte enda en gang - utenfor - uten hensyn til protester og trusler. T. B. Barratt sa en gang til sin hustru, ikke så lenge før han døde: "Jeg tror, Laura, at vi må begynne på nytt, for pinsebevegelsen er stivnet til."

I dag er lederen og eksponenten borte. Alt som er igjen er navnet: Pinsebevegelse. Mon om ikke T. B. Barratt så for sitt indre det som måtte komme, nemlig Maran Ata? Skal diktatorsystemet i pinsebevegelsen bli Maran Atas skjebne, eller skal den dø i redsel for fienden, eller skal de fortære hverandre i hat?


KAPITTEL 6 - KAMPEN MOT VEKKELSENS EKSTATISKE FRIHET

Pinsebevegelsens hat og avsky for Maran Ata tør være kjent for dem som skjønner litt. Men det var det samme hat som raste mot pinsebevegelsens første tid. Nå benytter de seg av det samme mot Maran Ata. I skadefro triumf drar de på smilebåndet over Maran Atas kamp, fordi at de som står i ledelsen er aktive vekkelsesbekjennere, men også praktiske vekkelseshatere. De elsker å tale om vekkelse for å døye sin onde samvittighet i kampen mot vekkelsens ekstatiske frihet fra enhver form for diktatur og herskersyke. Disse diktatorer oppfører seg meget broderlig, så sant man følger deres linje. De er med på alt som skjer sømmelig. De er flittige til å starte bønnemøter, hvor de oppfordrer folk til å be og be, bare de ikke får noe. Skulle noen finne på å be og prise Herren i privathus, må alltid pastoren og brødrene underrettes. Skulle det skje at vennene blir møtt av Gud, blir møtene straks stoppet, med den begrunnelse at vi må ha det inn under menighetens kontroll og orden. Det spiller ingen rolle for dem om sjeler blir frelst, eller på en annen måte blir møtt av Herren; - når ikke brødrene er med må det stoppes!opprinnelig35

Men det verste er at medlemmene finner seg i det, - å bli tyrannisert på den måten. Skulle noen våge å sette seg ut over menighetens bestemmelser, som det så troverdig heter, blir disse personer merket og på en djevelsk måte sett ned på som svermere og villfarere. Får du stemplet på deg er det meget vanskelig og trangt for deg etter den dag.

Hvor mange oppriktig troende har ikke gått til grunne av den grunn. Skulle det hende at en i menigheten skulle bli syk, må ingen - uten pastoren eller brødrene - be for ham eller henne. Er vedkommende oppgitt av legene, må familien bøye seg for det, og da ber pastoren gjerne bønnen: "Herre, la ham få en rik inngang i Guds rike." Hvor de har fått dette skriftstedet fra vet de vel knapt selv. Det er bare det at deres store vantro ikke fører verken den syke eller familien til Jesus. Skulle familien sende bud på en som har tro for helbredelse og som ikke tilhører den såkalte menighet (pinsemenighet), blir de overøst med anklager fordi de ikke sendte bud på dem. Dette har jeg ferske bevis for. Først skal familien ha sorg på grunn av den syke, og i tillegg kommer så disse fangevoktere og åndelige tyranner og bringer dem større sjelekvaler.

Ulver, hyener og sjakaler herjer Guds menigheter, og vantroens ugress vokser vilt i det som skulle være Herrens blomstrende have. De er etterkommere av fangevokterne og slavedriverne over Israel i Egypten. Herre, befri din menighet.

Det finnes utallige bevis for disse tyranners hensynsløse ferd mot menighetsmedlemmene, og som av den grunn har kommet i den dypeste fortvilelse, ja endog har mistet forstanden. Slikt kommer aldri for offentligheten. Sjefene over de åndelige konsentrasjonsleirene er fenomenale til å få dysset det ned. Mange tragiske og rystende scener er blitt utspilt bak de religiøse kulisser. Men slavedriverne fortsetter som om intet er hendt. Spør man om hvordan det kunne gå slik med den og den, trekker de bare på skuldrene og svarer med et fromt ansikt: Vi ga dem formaninger og advarsler, men de ville ikke høre på oss. På denne enkle, men så listige måte, bedyrer de sin uskyldighet i de menneskelige tragedier. Det er derfor ikke underlig at noen sprenger seg ut og danner noe for seg selv.


KAPITTEL 7 - UTBRYTERE

Pinsebevegelsen, som i sin helhet består av utbrytere, – som da de brøt ut fra de forskjellige andre samfunn som igjen består av utbrytere, og ikke hadde noe annet valg etter den spesielle opplevelse Gud gav dem i 1907, – har lidt samme skjebne som de andre samfunn.

Noen har brutt ut av dem av forskjellige grunner. En av de vesentligste årsaker ligger i at pinsebevegelsen er blitt et tilstivnet organisasjonssamfunn.  Man kan dog spørre: Hvorfor er pinsebevegelsen så aktiv på alle områder, både i inn- og utemisjon, og til dels har mange tilhengere?  Medlemstallet skal på papiret være omkring 30 000 (i 1967, red.anm.).

Til det kan man henvise til andre organiserte kirkesamfunn, så som katolikker, metodister, baptister osv.  Men en behøver ikke å ha noen åndelig innsikt eller bedømmelse for å tilhøre et organisert kirkesamfunn.  Det er nemlig derfor det blir et tilstivnet samfunn, fordi så mange av dem slutter seg til menigheten på forstandslinjen.  Det kommer klart til syne når åndens vær blåser over landet og menighetene, - om da ånden får komme til.  Som regel har Satan gardert seg ganske godt i enhver religiøs menighet mot noe så farlig som vekkelse (svermeri). 

De som våger å gå inn i det blir ganske enkelt stemplet som utbryter og villfarere m.m. Å få et slikt stempel på seg, betyr det samme som å være en åndelig forbryter.  Et bibelsted som alltid blir benyttet mot slike utbrytere er: ”Du skal ikke forlate din egen forsamling som noen har for skikk.”

Hvis denne oversettelse hadde vært rett, ville alle pinsevenner, som kun består av utbrytere, allerede vært dømt.  Men den rette tekst er: ”Dere skal ikke unnlate å komme sammen i menighetssamlingene som noen har for vane.”

Utbrytelse er fullt berettiget dersom ikke ånden får virke fritt i menigheten, med åndens rike gaver til oppbyggelse for menigheten.  Hvis disse gaver blir fortrengt til fordel for menneskelige anordninger, er menigheten allerede moden for masseutbrytning.  Derfor var det, og er det fremdeles, aktuelt med utbrytning fra pinsebevegelsen, – fordi det ikke lenger representerer et apostolisk eller åndelig samfunn.  Dog har det eksistensberettigelse som et kultivert kirkesamfunn på linje med andre lignende samfunn.  Jeg skal senere bevise denne min påstand i spørsmålsform.

Nå kan man jo protestere mot disse påstander og si: ”Det finnes da mange oppriktige og ærlige mennesker i pinsebevegelsen, Samuelsen?” Det er det ingen tvil om.  Jeg har heller aldri sagt noe annet.  Men det er ikke det vi behandler her.  Kjernen jeg etterlyser er den apostoliske åndelighet.  Skallet, som kjernen ligger i, er ikke noe bevis for åndelighet.

Og som det har gått med pinsebevegelsen, så også med Maran Ata.  Kommer det ingen ny åndelig tilførsel til Maran Ata vil også de snart på oppleve dette triste: Det var engang.opprinnelig4

Pinsebevegelsen har på en måte reddet ansiktet utad for de ufrelste og uvitende mennesker som ikke forstår at det gigantiske organisasjonsapparat som driver pinsebevegelsen bare er en billig erstatningsform for åndens frihet. 

Så sier du: ”Men de taler i tunger og tyder, og de ber for syke i pinsebevegelsen? Og de forkynner det hele evangelium, hva er så galt da?”

Da vil jeg svare med pinsepredikantenes egne ord og argumenter mot Maran Ata: ”Det er ikke tungetale, tegn og under som teller her”.  Det er bare det at mens pinsebevegelsen har dette for å vise andre at de har bevart opplevelsen fra 1907, har Jesus sagt: ”Disse tegn skal følge den som tror.” Mens ånden og de ni nådegaver skal dirigere menigheten er det nå omvendt, fordi de ikke har tillit til åndens ledelse.  Resultatet må bli forvirring i menneskelig byggverk.  Men ånden baner seg nye veier ved utbrytere.  Skulle disse utbrytere bli knekket av hetsen og kampen og gå tilbake der hvor de kom fra, sier straks lederen: ”Der ser du, de kom tilbake, vi hadde rett.” Men de er ikke oppmerksomme på at det var de som var årsaken til utbrudd.  Jeg skal her i boken gi tydelige eksempler på disse sadisters åndelige spill.


KAPITTEL 8 - PRESSENS SINNSYKE

Den samlede presse i landet har i sin helhet vært enige om å drepe meg, uten hensyn.  De mest hårreisende artikler av løgn og djevelskap har figurert, som regel på førstesidene. Aage Samuelsen skulle slaktes, dermed basta.  Ingen medlidenhet har blitt vist, sterkere og sterkere er ropet blitt: Bort med Aage Samuelsen.  Hatets ild fra helvete har tent hele landets hjerte i brann. Oslo Dagblads sjelelig avstumpede og hjerteløse ånd, anført av Michael Grundt Spang, en såkalt kriminalreporter, har på en djevelsk måte spilt opp med sine pøbel- og løgnartikler, injurierende i hele sitt opplegg.  Men for dem spiller det ingen rolle om mennesker går til grunne; opplaget må økes, mer penger i kassen.opprinnelig42
Som en god nummer to kommer så Telemark Arbeiderblad.  Hovedfiguren Arthur M., et like sjelelig avstumpet kadaver, uttalte til en annen journalist etter mitt "fall" i København: "Endelig har jeg fått klem på ham".  Man behøver ikke gå til helvete for å finne Satan, dere finner ham hos disse aviser og hos slike råtne personer.  Men det verste er at de får hjelp av satansfylte falske brødre.
Det finnes ikke sterke nok ord på norsk som kan karakterisere slike brutale bødler og sadister som disse karene.  Selv er de full av synd og alskens uhumskhet, og helvete ligger åpen for dem.  Der skal ikke ilden slukke.  De skal skrike i evighet om tilgivelse, men ikke få den.  Deres dom sover ikke. Den ånd som det norske presse har åpenbart mot meg, kalles i Norge for "høy kultur".  Jeg kaller det journalistisk sinnsyke, dirigert av antikristens ånd.  Landet Norge er blitt hovmodig, og er moden for en hårdere straff enn de fem år under nazitiden, og den kommer - like sikkert som jeg heter Aage Samuelsen.  Når du leser dette, og du ser at landet med by og bygd ødelegges av fremmede tropper og tusener av mennesker skal slaktes ned, da skal du vite at jeg har sagt det forut.

Evangeliet er blitt forkynt i ånds og krafts bevis, med tegn, under og mirakler; - redsel og gru skal følge fordi de ikke så sin besøkelsestid.  Prester, predikanter, pastorer, forstandere og ledere som inspirerte pressen til å gå imot det fulle evangelium skal også, med dem, stå utenfor himmelens port og forgjeves rope: "Lukk meg inn!"  Men Han der inne skal svare: "Jeg kjenner dere ikke!"  Kulturlandet Norge har underskrevet sin egen dom.

Pressens voldshandlinger mot meg savner sidestykke i historien, og dette ser ikke Gud på uten å straffe. Etter slike gestapometoder mot meg i flere år med utskjelling, løgn og sjelelig hudfletting, har landet vist at naziånden lever i beste velgående.  Jeg er torturert og pint og plaget av Norges bøddelpresse, mens den ugudelige hopen, sammen med religiøse bekengler, har stått rundt og hylt lik ulver.  De har ropt i sitt hjerte: "DREP HAM!"

Jeg er blitt utskjelt på gaten, jeg er blitt truet på livet, jeg er blitt slått ned og endog mine klær er revet i stykker.  Som følge av dette er jeg blitt oppfaren og hissig, og dette har igjen gått ut over min familie som har vendt seg bort fra Gud.  Mine barn har blitt hånet på skolen, de har som følge av det ikke villet gå på skole, og dette har igjen gått ut over meg. Man skriker opp om USAs rasepolitikk her i landet.  Norge ligger på samme linje.  Kulturlandet Norge - lukk munnen og fei for egen dør.  Rydd opp i sadistpressen.  Fjern hatet selv før dere bryr dere om andre! (...)


KAPITTEL 9 . KRINGKASTING OG TV
 

Norsk Kringkasting og TV skal jo være et slags talerør for norsk kultur.  De skal verne om den åndelige kultur, så det ikke blir noen forsimplet avsporing i de religiøse programmene.  Det gjør intet om radio og TV er tumleplass for dem som ikke kan styre tungen sin i de verdslige programmene, og serverer banning og sverting av verste slag.  Jeg har selv hørt det.  Men i de religiøse programmene skal dette bindes i den forbannede kultur.  Også her har Statskirkens slange krøpet inn, og spyr sin dødelige gift ut til folket.  Morgenandaktens ensformige søvndyssende og monotone klagesang er lik en mann som år etter år spiller i en og samme dur på sitt instrument og ikke kan komme lenger.  Den ene moralteolog etter den andre gulper opp noe som ligner gammelt oppkast.

opprinnelig43Søndag formiddag er fast bevilget Statskirkens klovneopptreden.  I TV har jeg sett biskoper og prester i sine klovnedrakter opptre i noe som skal forestille gudstjeneste.  På kirkespiret sitter Satan og ler seg nesten i hjel av hele sirkuset, mens menigheten, bestående av ugjenfødte mennesker, kommer med et langt og dystert a-----m-e-n.  Man må jo ta vare på kulturen, ikke sant?

Under spesielle kirkelige høytider, hvor også den kongelige familie kan være innbudt, er selvfølgelig pressen tilstede.  I en slik alvorsstund er det om å gjøre å være alvorlig.  Kongen er jo til stede og mottar biskopens velsignelse.  Etter høytiden kommer så avisene med yndige referater og med bilder av, - ja av hva?  Av hele humbugen.  Men, du verden for et verdifullt kulturelt innslag.  Verken den norske kongefamilie eller det norske folk kommer til himmelen på dette.  De må bli født på ny ved sannhets ord som lever og blir, og der er det ingen forskjell på konge eller lasaron.  Men det er Statskirkens falske lære som fører både konge og lasaron til helvete, - om de støtter seg til dens lære.  Det er Statskirken som stenger for den sanne lære og fører folket vill.  Som et plaster på de mange sårede hjerter, som vet og kjenner til noe bedre enn Statskirkens hvitkalkede forkynnelse, blir en såkalt frimenighet sluppet til i radio eller TV.  Men disse er mer eller mindre så influert av de samme former og skikker at når forestillingen er over sitter man bare igjen med en flau smak i munnen.  Hele programmet er jo lagt opp på forhånd, så da så.

Så har vi noe som heter ønskekonsert.  Men her må du legge merke til at skal det spilles religiøse plater, ja da er det de som står for ønskekonserten som ønsker for deg.  De samme platene kommer igjen gang på gang.  Og de samme stive rundtraverne opptrer alltid.  Olav Verner, Fanny Elstad, Karsten Ekornes og andre av samme kaliber er det eneste de har i platearkivet.  Men så er det også kulturen de verner om.  Til helvete med hele kulturen, en bedragersk avgud som hele landet faller for og tilber.  Vekk med disse religiøse kulturgjengangerne.

Men når mitt ”fall” i København kom, var kulturutøverne på plass med sin satansbesatte idé.  Her var det på sin plass med blasfemi og spott i et drepende skuddopprinnelig23 mot Aage Samuelsen.  Den høye norske kultur viste sitt sanne ansikt.  Slangens gift veltet ut fra TV.  TV's kulturbanditter skjøt sine kuler mot en vergeløs mann.

Tilfeldigvis satt jeg hjemme hos min bror og så hele programmet.  Fra før av var jeg veldig nedfor, og jeg bør her tilstå at hadde jeg da hatt disse karene som gjorde dette foran meg, ville det hendt forferdelige ting med dem.

Det gjorde det ikke bedre at den satansbesatte avisen Telemark Arbeiderblad rettet en anklage mot TV til liksom et forsvar for meg.  Det var frekkhet på frekkhet.  Krokodilletårene fløt over den norske kulturpresse fra religiøse hyklere som før hadde ønsket død over meg.  Stortinget, med kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik i spissen, la sine lange statskirkelige ansikter i brede folder og gråt medlidenhetens falske tårer, som snart forsvant inn i foldene og tørket inn der.

Samfunnsfienden Aage Samuelsen var nå slaktet.  Og der hvor åtslet er, der samles gribbene.  Og gribbene åt og sleiket seg om sin bloddryppende munn med sin kløvede slangetunge.  Henrettelsen var over.  Vær så god neste – om de tør.

Man kan kalle det jeg skriver for et utslag av bitterhet.  Men kan du ikke skille mellom bitterhet og den nakne fakta ut fra kjensgjerninger og erfaringer, har boken ingen verdi for deg.  Jeg tegner et klart billede av den åndelige fattigdom i Norge, som blir begravet i høy kulturtilbedelse.  Jo høyere kulturen blir, dess mer åndelig svikt og umoralsk løssluppenhet.

 


KAPITTEL 10 - SPØRSMÅL OM LÆREN
 

Hva er det som frelser et menneske til himmelen?

Svaret de aller fleste gir er: Ved troen på Jesus.

Men, hvilken Jesus?

Svaret de aller fleste gir er: Han som døde på korset, og oppstod igjen og for opp til himmelen. 

Jeg vil spørre: Var det Jesus som måtte bli frelst?

Nei, det var oss. 

Hva må vi gjøre for å bli frelst?  Er det nok at en bøyer sine knær og slutter seg til et kirkesamfunn?

Nei, det holder ikke. 

Vi har anvisningen i Guds ord.  Jesus sier i Mark. 16, 14-16:  ”Den som tror og blir døpt skal bli frelst.” Den som ikke tror, og da selvfølgelig ikke døpt, er allerede dømt.  Dåpen er en akt i frelsen.  Da menes det ikke barnebestenkelsen.  Den er fra Satan.  Derfor blir ingen som forfekter denne falske lære frelst, - uansett hvor oppriktige de er. 

opprinnelig20Så spør alle disse: ”Har du noen rett til å dømme andre, Samuelsen?”

Nei, for all del, det behøver jeg ikke.  De er allerede dømt, sier Jesus. 

”Mener du virkelig, Samuelsen, at alle de som har holdt seg til Statskirkens falske lære går til helvete i evig pine?”

Svaret er: ”Ja, skriften sier så.” Rom. 6,3: ”Vet I ikke at de som blev døpt til Kristus, blev døpt til hans død.” Når barnebestenkelsen ikke er en bibelsk dåp, hvordan kan da disse være døpt til hans død?  Hvordan kan de så være oppstått med ham?  Og når de ikke er oppstått med ham, hvordan kan de så ha liv i ham, hvordan kan de så vente å innta de levendes land og møte ham som gav sin befaling om omvendelse og dåp i vann?  Les Rom. 6, 3-4.

I Gal. 3,27 står det: ”Så mange som er døpt til Kristus, har iklædd seg Kristus.”

Hva da med alle dem som ikke er døpt til Kristus? 

Svaret må du gi selv. 

Hvor mange i Pinsebevegelsen og i Maran Ata tør forkynne dette?

Når forkynnelsen er så konsekvent, hvordan våger så noen å tolerere eller alliere seg med lærer utenom Kristi lære?

Hva er så disse som tolererer og allierer seg med fremmede lærdommer?  Les 1. Tim. 4, 13-16.  6, 1-3. 2. Joh. 9-10.  Allianse med andre lærdommer er hor.  Derfor blir det også mange bastarder i menighetene, og disse blir det verste hinder for bibelsk vekkelse.  Her må de ledende ta det fulle ansvar for menighetens avsporing fra Kristi lære.  Og de som fører til denne avsporing er forførere og blir dømt sammen med falsklærere.

Hvor nødvendig er så åndsdåpen, og hvilken åndsdåp?  Svaret er: Så nødvendig som Jesus har lært oss.  Mark. 16: ”I mitt navn skal I kaste ut onde ånder, og I skal tale i tunger.” Jesus sa ikke: ”Og noen av dere skal tale i tunger.”opprinnelig5

Læren om at alle som tror på Jesus har fått ånden er helt ubibelsk, og Satan utnytter folks uvitenhet i Guds ord.  I 1. Kor. 10,13 står det at vi alle har fått en ånd å drikke.   Legg merke til at Paulus sier VI. Hvem vi?  Jo, alle de som tok imot det Paulus forkynte.  Og hvilken forkynnelse?  Jo, den samme som han forkynte i Rom. 6, 3-4. Om omvendelse, dåp i vann og åndsdåp med tunger som tegn. 

Ap.gj. 19, 3-6 forteller oss at Paulus var meget nøye med omvendelse, dåp i vann og åndsdåp med tunger som tegn.  Det er denne lære som er årsak til splittelse.  Det er så lett å skylde på ekstreme predikanter for å fri seg selv fra ansvaret for splittelsene og årsaken til at det oppstår utbrytere.

Den som står for en slik konsekvent forkynnelse blir alltid gjenstand for Satans raseri gjennom lunkne, skakk-kjørte, sneversynte, uåndelige, bløtaktige og tolerante individer.  Satan søker alltid å få fjernet dem som er en fare for ham.  Og det er etter en grundig erfaring jeg også kan skrive om dette. 

Både i pinsebevegelsen og i Maran Ata har Satan hatt sine utvalgte tropper som har stått parat for å få fjernet meg.  Men verken i pinsebevegelsen eller i Maran Ata har de våget å peke på min forkynnelse som falsk.  I pinsebevegelsen brukte de et påskudd til å rettferdiggjøre sitt frafall fra troen.  I Maran Ata fikk de et påskudd til å få fjernet meg ved mitt moralske fall.


KAPITTEL 11 - FALL OG FALL

Jeg vil nå spørre: Hvilket fall er mest alvorlig innfor Gud, - frafall i moral eller frafall i troen?  Jesus sier i Luk 19: ”Mon om jeg finner troen når jeg kommer igjen.”  I 1. Tim, 1,19 sier Paulus: ”Noen har lidd skipbrudd på sin tro.”  Det åndelige frafall er det endelige frafall fra Gud, derfor sa Paulus: ”Eder som jeg atter føder med smerte.” Gal. 4,19.  De begynte atter å skulle tjene Gud med loviske gjerninger.  Du skal ikke, du må ikke …

Hele menigheten hadde under Paulus’ forkynnelse opplevd herlig frihet i Kristus, men falske brødre lurte seg inn i menigheten og slo til, og bandt hele menigheten i trelldom.  Det samme skjer i dag.  Falske brødre sniker seg inn i menighetene og binder dem.

Dette erfarte jeg i Pinsebevegelsen, hvor jeg kunne ha møter som samlet tusener.  Sjeler ble frelst. Skarer ble døpt i vann og ånd, og mange ble helbredet.  Men det hele ble tråkket ned av frafalne pinsepredikanter som var fulle av misunnelse og hat.  Mange av forstanderne, predikanter og evangelister i Pinsebevegelsen, har foretatt saker og ting i sitt liv som offentligheten ikke har kjennskap til, men det er ikke mindre råttent for det.  Dog er deres moralske fall, så råttent det enn er, ikke å regne for mot den synd det er å føre menighetene til åndelig frafall.  De samme falske brødre, som under og etter krigen drev svartebørs i stor stil, var de samme som gang på gang spredte falske rykter om vekkelsen som Gud brukte meg til.  Jeg skal komme tilbake til det senere i boken.

opprinnelig31Når jeg så gikk ut av Pinsebevegelsen for å starte Maran Ata, var det med en god samvittighet, og et lettet sinn jeg begynte møtene.  Og Gud var med.  Skarer ble frelst, døpt i vann og ånd, og skarer av syke ble helbredet.  Men jeg var dessverre ikke våken nok.  Falske brødre snek seg inn også her, og har sannelig gjort seg bemerket.  Flere av disse brødre er forhenværende inntørkede pinsevenner, som så sin anledning til å gjøre seg bemerket på min bekostning.   I pinsemenighetene kom disse ingen vei, men i Maran Ata banet de seg frem.  Ikke på grunn av åndelig kapasitet, det er de blottet for.  De er like tomme og innholdsløse i dag som da de var i Pinsebevegelsen.  Men, med en god porsjon frekkhet og menneskelige egenskaper er de der de er.  I konferanser har de alltid vært pratsomme og initiativrike.  Men de har absolutt ingen sjanse til å gjøre seg gjeldende i det åndelige.  De har liten eller ingen innsikt i Guds ord.

Det er derfor de er så snare til å ta livet av et salvet vitne, når han i kamper, i baktalelse, sladder og intriger skulle falle.  Det bare beviser hvor lite de regner med Gud.  Det kan innvendes mot dette ved å si: ”Men, var ikke disse brødre med deg hele tiden, Samuelsen?  Var de ikke med når striden var hårdest?” 

Det er to måter å være med på.  Man kan være med i kjøttet, men ikke i ånden.  Er man med i ånden forstår man også å bruke åndelig visdom når kampene og krisene er verst.  De var nok med og ropte og skrek, hoppet og danset og ropte halleluja, talte i tunger, tydet og profeterte.  Så, når den virkelige krisen kommer, åpenbares det hva de hele tiden har vært.  Når de så tror at de klarer seg uten det redskap som Gud har brukt til vekkelse, får man også se deres åndelige fattigdom.  Guds rike består ikke i ord, men i kraft. 

Legg merke til deres anstrengelser for å få til noe.  Hør på deres ofte sentimentale følelsesutbrudd, for i neste omgang å skifte over til domsforkynnelse over alle andre, foruten seg selv.  Selvfølgelig drysser de om seg med løfter om at det skal komme en herlig vekkelse.  Da skal alle slags syke bli helbredet.  Men de kan bare ikke si når denne vekkelsen kommer, - så de syke må bare vente.opprinnelig15 

Men alle de som lider i sin ånd, sjel og sitt legeme trenger ikke en fremtidsvekkelse, men en NÅ-vekkelse.  Hør ikke på deres tomme og innholdsløse løfter og fraser.  Du trenger brød, og du trenger det nå.  Helbredelse til ånd, sjel og legeme er barnas brød.  Jesus er nåtidens Jesus. En vekkelse uten nåtidens Jesus, uten syner og åpenbaringer, er ingen vekkelse.  Det som smelter hjertene og fyller det med tilgivelsens ånd, er åpenbaringens ånd til kunnskap om Kristus.  Da legger man ikke råd opp om å ta livet av hverandre, men løfter hverandre opp.  Man roper ikke død over en såret og slagen broder. Man henger ham ikke ut i ugudelige aviser, det gjør bare den som ikke er rett for Gud, – som gjemmer på hat i sitt hjerte til sin bror.

Her vil mange straks innvende og si: ”Men du da Aage?  Du henger jo ut dine brødre i denne boken?”

Da vil jeg si deg: Tror du virkelig at disse brødre regner meg for en virkelig bror?  Nei, og atter nei.  Heller ikke jeg regner dem for å være brødre.  Derfor har jeg heller ingen dårlig samvittighet når jeg omtaler dem på denne måte.  Den som har Kristi sinnelag gråter med den gråtende, gleder seg med de glade.  Mens jeg var i Pinsebevegelsen raste pinsepredikantene når sjeler ble frelst, døpt i vann og ånd, og syke ble helbredet i hopetall.  E. Strøm, Sv. Kornmo, Th. Sørlie, Ø. Fragell, M. Ski, R. Simonsen, O. Deila, Oddvar Tegnander, V. Rudolf og mange flere av disse spesialistene i baktalelse, sladder og løgn, spydde ut sin gift mot møtene mine. 

Dette er verre enn den verste synd, de har hånet den Hellige Ånd.  Sverre Kornmo sto på talerstolen i Salem, Oslo, i en predikantkonferanse og stemplet mine møter som fra helvete innfor 300 predikanter.  Han kan reise rundt i Norge og preke om Jesu gjenkomst så mye han vil, han skal aldri få se himmelen.  Han har syndet mot den Hellige Ånd, som det aldri finnes tilgivelse for.  Det er ikke meg, Aage Samuelsen, han har angrepet, men det Gud har virket gjennom meg.


KAPITTEL 12 - HYKLERI  

I de årene jeg har stått for Maran Ata har jeg kjempet for Guds sak, for å komme elendige mennesker til hjelp. Når aviser, med alle sine løgnartikler, har rast som verst har jeg stillet meg foran bevegelsen og tatt i mot de verste støytene. De såkalte brødre - som har vært fulle av store ord på konferansene - har lite eller ingenting sagt i mot i avisene. De har ikke løftet én finger til hjelp for meg. Jeg har måttet ordne opp med aviser, myndigheter og anklager fra alle hold. Etterpå har skrythalsene stått frem på møtene og ropt høye hallelujarop og breiet seg på min bekostning. I sitt hjerte har de gjemt på avindsyke og misunnelse fordi de ikke selv eier kvalifikasjoner til å gjøre det som Herren har brukt meg til. Skjønt de har tatt mål av seg selv til å gjøre seg selv til ledere, faller de pladask gjennom i sine forkrøplede forsøk.opprinnelig45

Da jeg så i kamp, fristelser og prøvelser falt overende av alle slagene og de dype sår som bødler av alle slag tildelte meg, fikk de sin anledning til å henge meg ut i ugudelige aviser. Det mest latterlige skjer. Fem brødre, - et såkalt brødreråd, - avskjediger meg som leder og evangelist for Maran Ata. Hvor de har fått denne fullmakten fra kan ikke være fra noen annen plass enn fra helvete, - der deres ånd er ifra. Overalt hvor de kommer spyr de ut edder og galde. De flyr rundt i husene med løgn, sladder og baktalelse. Etterpå står de på møtene og ber med gråtkvalt stemme, for i neste nå å svinge over til pris skje Gud, han er god, han tilgir all synd, - vel og merke: Bare deres egen synd. Men det står i Bibelen at deres synd skal finne dem.

Dette såkalte brødreråd i Maran Ata har de opprettet selv. Menighetene kjenner ingen ting til dette. Deres slibrige foretagende mot meg er verre enn den verste synd. Jeg startet Maran Ata på fritt grunnlag, og skal avslutte slik, - uten disse brødre som ved sin banditthandling har satt seg selv utenfor. De representerer ikke Maran Ata, og har heller aldri gjort det. De er overløpere fra pinsebevegelsen. Flere av dem har gått tilbake der de hører hjemme. Derved har de også bevist og avslørt sitt sanne jeg.

En av mine nærmeste medarbeidere fra den første tiden, som Herren viste meg i flere syn at var en forræder, - en som forsøkte å få tilrevet seg makten ved løgn, sladder og fanteri, - ble avslørt som den han var. Han strever seg nesten i hjel for å få tillit i pinsebevegelsen ved sin sleske fremgangsmåte. Han forsøker så godt han kan å virke som en slags predikant - med uoppgjorte saker. Thor Sørlie, Oslo, er blitt et slags smutthull for slike individer og forrædere. Men han er vel, lik mange andre, puttet så full av "alle mine synder" (mest av dem jeg ikke har gjort) at han liksom har fått et plaster for sin dårlige fremgangsmåte overfor meg mens jeg stod i pinsebevegelsen, hvor han direkte hånet meg flere ganger.

Det er ufattelig at en mann som Sørlie, som selv har blitt gjenstand for hån og forakt av de ledende i pinsebevegelsen gjennom mange år, kan bli så forblindet som han er nå. En av spissene i pinsebevegelsen sa til meg personlig: "Vi lar Sørlie holde på, for han er så gammel at vi ikke regner med ham leder." For en kynisme. Men det er pinseledernes ånd. De hykler med hverandre, men forakter hverandre bak ryggen. De sloss om de største taburettene. Når en menighet er blitt lei sin forstander, ser de seg om etter en av spissene, hvis det er en stor menighet. De ledende i menigheten tilkaller da sitt ideal av en forstander, som så kommer og holder møter på prøve. Denne velger så ut noen av sine fineste søtsuppepredikener som selvfølgelig faller i den tiltenkte jord; - hos overklassen i menigheten - de som har "noe å si".

Menigheten er på forhånd blitt kraftig bearbeidet mot deres nåværende forstander med at "han ikke har mer å bringe". Dette foregår som regel på vei hjem fra møtene, eller i lørdagsselskapene i hjemmene, mens den alminnelige stand i menigheten av de bedende har bønnemøter i lokalet.
Når så antipatien har vokst seg stor nok slår brødrene til mot forstanderen som i fortvilelse kjemper mot falskheten. Går han ikke godvillig, settes han på svartelisten av hovedstaben i Oslo. Han blir til slutt tvunget til å gå. Men pinselederne er fenomenale til å få det til. For å glatte over humbugen tillyses avskjedsmøte for den avholdte forstander. Der sitter forstanderen med sin hustru og sine barn og hører på den djevelske rosen fra brødrene som nærmest har drept ham, uten å våge si imot, av frykt for pinsebødlene som vil stenge for ham overalt. Som regel har han ikke noe arbeide og gå tilbake til, og hva da med familien?
I avskjedsmøtet får han så en bukett blomster, mange vakre ord, og et kjærlighetsoffer på toppen. Ferdig med det! Vær så god neste! For et djevelsk skuespill. Dette har jeg mange bevis på som jeg kan dra frem når som helst.

Forstander E. Strøm, Ingolf Kolshus, Sverre Kornmo, M. Kornmo, Heggelund, Nysether m.fl. er klanen av profesjonelle taburettrøvere. Hvor meget sorg, fortvilelse og sjelepine disse karer har forvoldt er det bare Gud som vet. Jeg har selv, mens jeg var i pinsebevegelsen, sett og hørt deres bedrageriske spill. De kunne sitte og vitse og holde narr av en predikant som de ikke synes om. Men om vedkommende predikant uventet skulle komme inn der hvor de satt, lyste deres hykleriske ansikter opp og de utbrøt; "Pris skje Gud, broder, det var godt å se deg, sett deg her!" Dette er ikke oppspinn, det er sannhet. Gud er mitt vitne.
Selv har disse karer drevet med ting som ikke egner seg på trykk. Det ville bli en stor skandale om det kom for offentligheten. Men det er en som dømmer en rettferdig dom over oss alle. Den dagen skal verken de eller jeg komme unna, men det er bedre å be Gud om tilgivelse for hele offentligheten for sin synd enn å bli dømt fortapt på dommens dag. Deres drepende tunge - som spydde gift om sine offer - skal råtne i deres munn, både dem i pinsebevegelsen og Maran Ata.

Det kan ikke nektes at det har vært meget å sette fingeren på i mitt liv. Men hva er årsaken til at jeg har segnet i kampen? Alle de forblindede, forkrøplede og hatefulle brodermordere skal en dag svare for den slangegiften de spydde ut overalt hvor de gikk.
De går under navnet frelst, men er langt verre enn dem som skulle begå en moralsk feil. De vet ikke at de er et rede for Satans demoner som gjør alt for å ødelegge et Herrens vitne. År etter år har jeg stått i møte etter møte og bedt for skarer av ufrelste, og syke av alle slag er blitt helbredet. Tusener på tusener har mottatt åndens dåp med tunger som tegn. Dersom alle de som har blitt løst og fri på mine møter skulle stå frem i en rekke på fire ved siden av hverandre ville det bli en rekke på kilometer på kilometer. Men de som har forsøkt å drepe meg har lik den lille fisken som spiser av maten på hvalens tenner løpt etter meg for siden i samlet tropp å angripe meg når de ikke får viljen sin. De har smisket med meg, de har sagt: "Pris skje Gud, broder Aage, det er herlig å se hva Gud gjør. Du er et salvet vitne." Men hvor meget har de trodd på det? Da ville de neppe forsøkt å drepe et salvet vitne. Det viser hvor lite de forstår Bibelen, hvor lite de frykter Gud. Hele deres indre er full av avindsyke, misunnelse, kritikk, hat og manndrapertanker. Uten tanke på at Satan og verden ler av det hele, henger de et salvet vitne ut i avisene.

Pinsebevegelsen hang meg ut i 1957. Det oppstyltede brødreråd i Maran Ata i 1966. Jo - sannelig, det er fine brødre. Men deres åndelige kvalitet er lik 0,0 og gjerne under det. De er fullstendig uskikket til det de selv har satt seg til, nemlig - legg merke til dette ord - LEDER.


KAPITTEL 13 - HVA VAR ÅRSAKEN TIL SPLITTELSEN I PINSEBEVEGELSEN? 

I 1955, mens jeg ennå stod i pinsebevegelsen, hadde jeg et syn midt under vekkelsen i Tabernaklet. Jeg så forstander William Bjerke stå på talerstolen og si: "Aage Samuelsen ønsker å gå ut av menigheten, og de som ønsker å følge ham kan reise seg og forlate lokalet." Jeg så hvem som reiste seg og gikk ut sammen med meg. Det var omkring ett år før skillet kom. Hva var så årsaken til skillet? Alt hva de store, - men så lave herrer i pinsebevegelsen kunne anklage meg for, - var at møtene mine var for "ekstreme". Når sjeler blir frelst i hopetall, døpt i vann og ånd og syke av alle slag blir løst - utenfor pinsebevegelsens program da er det "ubibelsk og usundt."opprinnelig31

Så - omtrent ett år senere - under pinsebevegelsens sommerstevne, mens jeg stod i en herlig vekkelse i Sarpsborg som var den største vekkelsen i byens historie, hadde pinsebevegelsens Ku Klux Klan en konferanse om å støte meg ut. En av brødrene kontaktet meg på mitt hotell i Sarpsborg og spurte om jeg var villig til å komme opp til Hedmarkstoppen for å ordne saken. Det sa jeg meg villig til og tok morgentoget oppover. I Oslo, hvor jeg måtte bytte tog, kjøpte jeg en avis. Stor ble min forskrekkelse da jeg på første side i avisen leste: "Pinsebevegelsen tar avstand fra Aage Samuelsen." Dette skulle være en gyldig grunn for meg til ikke å reise dit opp. Likevel reiste jeg, - for å undersøke saken.

Da jeg kom dit fikk jeg høre at Ingolf Kolshus, mot flere brødres ønske, hadde sendt ut over NTB en avstandtagen fra meg. Hva var grunnen til at nettopp han gjorde dette? Jo, hans fetter - som var en av de ledende i pinsebevegelsen i Sarpsborg - var full av sjalusi fordi møtene jeg hadde der var mine første møter i en ikke-pinsemenighet, som disse tvang meg til ved blokade. Han rapporterte dette til Ingolf Kolshus som derved hang meg ut over NTB.

Hva slags kar er så I. Kolshus, som våget å gjøre dette mot et Herrens vitne? Han er en mann som både under og etter krigen drev svartebørs i stor stil. Like etter krigen var det den rene sport for flere av de fremste pinsepredikanter å reise over til Sverige for å ha møter, og så reise tilbake over grensen med smuglervarer og omsette dem i Norge til store priser. Der var I. Kolshus med i stor stil, og var også nære på å komme i heisen om ikke hans medhjelper, som selv har fortalt meg dette, hadde tatt all skyld på seg. Han reiste senere over til USA. Smuglingen pågikk lenge. Det var også ubegrenset hva disse karer kunne ha med seg av svenske penger de fikk for møtene. Men det fikset de fint. De la sedlene enten mellom bibelbladene eller mellom papirhåndkledene på togets toalett. - Eller de åpnet fóret i jakken sin og dyttet sedlene opp mot skuldrende til de var kommet over grensen til Norge.

En dag kom en mann opp langgangen på hvalkokeriet "Pelagos" mens båten lå til kai ved bryggen i Fredrikstad. Mannen bar på en stor koffert. Da han var vel ombord åpnet han kofferten og falbød varene til salgs. Jeg kan ikke si med sikkerhet om det var smuglervarer, men det var nettopp i de dager smuglingen fra Sverige pågikk for fullt, - like etter krigen. En venn av meg, som den gang ikke var frelst, var 3. styrmann ombord. Han synes å dra kjensel på mannen og spurte: "Har du en bror i Halden, som er pastor og heter Ingolf Kolshus?"  I. Kolshus måtte tilstå at han var mannen, hvorpå han pakket kofferten og forsvant.
Denne mann, hvis rulleblad er nokså sort, hang meg ut på en kynisk og brutal måte. Jeg sitter inne med et nokså eksplosivt stoff om flere av dem som tråkket på det Gud gjorde gjennom meg. Jeg torde ikke skrive dette hvis det ikke var sant.

Det merkelige ved konferansen på Hedmarkstoppen var at forstander William Bjerke var den som ivret mest for å ta avstand fra meg. De varte heller ikke så lenge før de samme herrer i pinsebevegelsen sparket ham som forstander i Tabernaklet i Skien. Den som graver en grav for andre faller selv i den! Synet mitt var gått i oppfyllelse, Sverre Kornmo, som ble vraket som forstander i Tabernaklet - til fordel for William Bjerke - fikk en fin revansj. Etter fem år i Skien var ledelsen i Tabernaklet enige om å styrte Bjerke. Sverre Kornmo kom til Skien for å sette William Bjerke på porten. Dette lyktes også, og sønnen, Morgan Kornmo, ble innsatt. Et deilig plaster på såret for Sverre Kornmo.

Da jeg ikke ville bøye meg for diktatorenes krav om å moderere forkynnelsen og møtenes form, valgte jeg å gå ut. Uten moralske synder på samvittigheten, ivrig for Guds sak, og blåøyd gikk jeg i gang med møter overalt. Og Herren var med og stadfestet Ordet med tegn og under. Pinselederne raste, skjelte meg ut fra talerstolene og rakket ned på meg i Korsets Seier. To kjente værhaner i pinsebevegelsen, Martin Ski og Øivind Fragell, raste mot den form for helbredelsesmøter som jeg hadde. De stemplet det som ekstase, svermeri og falskneri i avisene. Begge disse har blåst inn i Kristelig Folkepart hvor de i grunnen passer best.


KAPITTEL 14 - HVOR ER DE ØVERSTE MYNDIGHETER?

Hvor har så regjering, Storting og myndigheter stått i dette makabre skuespill? Stortingsmann Finn Gustavsen (SP), en fordekt kommunist og USA-hater, samt en hårdkokt kristendomshater, interpellerte til Stortinget en artikkel i Maran Ata-bladet skrevet av meg, om legenes humbugmakeri som resulterte i Stortingsdebatt på bred basis. Jeg var selv til stede under debatten. Stortingsrepresentant Rakel Severin (AP) stod frem med et vrøvl som jeg karakteriserer som en dårlig sladreskrøne. Debatten var bare noe tøv det hele. Jeg satt og tenkte: Er det dette som skal styre landet og verne om kristendomsfriheten? Da er det ikke underlig at pressen har fritt spillerom i sine sadistiske handlinger mot meg. Ikke noe merkelig da at antikristens ånd raser som den gjør mot den åndelige frihet vi har i Kristus.

Resultatet av debatten var at de ingenting kunne gjøre mot meg. Dermed er det ikke sagt at de ikke ville gjøre noe, men de kunne ikke - uten også å røre ved grunnlovens paragraf om religionsfrihet.
Hva har de gjort for å dempe pressens opphisselsespolitikk mot meg? Absolutt intet. De har samtykket stilletiende - i håp om at jeg til slutt skulle bukke under for hetsen. Regjering og Storting verner om Statskirkens falsklære som har ført millioner av sjeler til helvete. I grunnen er dette ikke så underlig for verden elsker jo sitt eget. Statskirken er kun en religiøs forkledd ugudelig hop, dirigert og ledet av staten. Det er derfor ikke så underlig at staten bevilget millioner på millioner av kroner til bygging av moderne kirker og kapeller som delvis står tomme året rundt. Like mange millioner av kroner blir bevilget til utdannelse av prester - som sprøyter det norske folk full av religiøst vrøvl - som likesom skal forestille åndelig prediken, men som kun er stener for brød.

Storting, regjering og det norske folk for øvrig vet at Statskirken er en avleder fra den sanne Gud og at den fører folket bak lyset, - at den intet har med Gud å gjøre. Den er verre enn Jehovas Vitners lære, fordi den er så godt forkledd, og ligger så godt an for det naturlige menneske at minst 70 prosent av det norske folk godtar den. Blir så det sanne evangelium forkynt - med tegn og under, med Åndens frihet - tror folk at det er villfarelse og vranglære. Derfor kommer også den sterke reaksjonen mot den frie forkynnelse. Men, - avskaff Statskirken, avskaff utklekningssentralen til prestene, la folket tenke og handle fritt i spørsmålet tro på Gud. Vern ikke om slangen som slynger seg om hele Norge. Slangen lever av støv, og støvet er vi.

Satans taktikk og fremgangsmåte mot vekkelse er velkjent for dem som ser litt lenger enn til seg selv. Mens menigheten er sterkt hengiven i alt som skjer, legger Satan sine planer om fremstøt. Han engasjerer pressen og religiøse ledere og bombarderer vekkelsen med hetsen, forakten, tvilen og vantroens brannpiler. Etter hvert som tiden går i diskusjonens høye bølger, utsettes Guds redskap for kritikk først utenfra, så eter kritikken seg lik en larve (husbokk) inn i vekkelsen, og da selvfølgelig mot det redskap som Gud har salvet. 


KAPITTEL 15 - RETTSVESENET 

Vi har i de norske lovparagrafer noe som heter beskyttelse mot blasfemi og ærekrenkelser.  Det er også på papiret en paragraf som beskytter religiøse møter mot forstyrrelser.  Disse paragrafer har jeg enda til gode å se i kraft.  Den som forstyrrer et religiøst møte kan få en straff på fra seks måneder til tre år.  Skulle det være sant for mine møters vedkommende, ville mange journalister sittet inne.  Deres frekkhet og pøbelopptreden kjenner ingen grenser. 

Ved sine provoserende artikler har de oppviglet folk til brutale forstyrrelser og handlinger.  Protester til politiet har prellet av som vann på gåsa.  Jeg og Maran Ata har fått skylden.  De som forstyrrer skal bare "ta vare på kulturen".  Under det berømte torvmøtet i Drammen for ca. 3-4 år siden (1963-64 red.anm.), hvor tusener av mennesker var til stede, var omkring 150 ungdommer bestemt på å slå meg ned og kaste meg i Drammenselva.  De klippet av ledningene til høytaleranlegget og begikk på annen måte hærverk.  Ikke ett eneste politi var til stede for å stoppe pøbelen. 

Vi måtte snart etter avbryte møtet, og jeg sto ganske stille for meg selv med min gitar.  Ungdommene som skulle ta meg ble slått med blindhet, og løp forbi meg mens de ropte: "Hvor er Aage, vi skal ta ham!"  Jeg hadde bare Herren til å bevare meg.

Straks etterpå oppsøkte jeg, sammen med en annen kar, politimesteren.  Vi la frem vår klage over politiets ansvarsløshet og likegyldighet.  Det hele kunne utviklet seg til en blodig katastrofe om vi ikke hadde stoppet møtet.  Men det var som å snakke til veggen.  Loven gjaldt bare mot meg og ikke for meg, fikk jeg inntrykk av, så det var bare å gå med uforrettet sak. Så kom avisene i landet igjen med løgnhistorier om at jeg flyktet i redsel fra torget.

En tid etter dette hadde Maran Ata stevne i Nittedal.  I salen var omkring 100 ungdommer ankommet bare for å ødelegge møtet.  Lederen for A.H.F., Oslo, var anføreren ble det sagt meg.  Gang på gang ble jeg avbrutt av deres pøbeloppførsel.  Da så noen av brødrene forsøkte å stoppe dem, ble de regelrett slått ned.  Jeg hoppet ned av plattformen for å snakke pent med dem.  I siste øyeblikk fikk jeg dukket for et svingslag fra en kar, og i neste nu ble min nye dressjakke revet i filler.  Den ene broderen etter den andre ble slått ned, og en ung pike ropte: "Der er Aage, drep ham!"  Langt om lenge kom så politiet.  Etter norsk lov skulle fredsforstyrrerne blitt fengslet, men, neida! Jeg forlangte erstatning for min ødelagte dress.  Svaret fra politiet kom i avisene.  Saken henlegges av mangel på bevis.  Jeg så forklaringen til fredsforstyrrerne, det var loddrett løgn.  Men den norske lov er mot meg og ikke for meg.

Så kom slaget i Festiviteten, Skien for omkring 2 år siden (1965, red.anm.).  Flere hundre skoleungdommer fra 13 til 20 år laget de rene opptøyer, med stenkasting og knuste ruter.  Dette ble bifalt offentlig i avisene av fylkeslege Kjønn.  Selvfølgelig ble ungdommene inspirert av dette til å gå på enda mer.  Lærerne i byen, som synes det var skam for dem selv, måtte ta avstand fra ungdommens pøbelstreker i avisene.  Ble ungdommene satt under tiltale og straffet?  Nei!  Loven er ikke for Aage, bare imot.  Stakkars ungdom, de hadde jo ikke drept noen ...!

Utallige ganger er møtene blitt forstyrret, men det norske rettsvesen sover, og kraften er slått av de paragrafer som skal beskytte meg.  Politiet vet utmerket godt at jeg har vært utsatt for diskriminering og injurierende behandling.

I Arendal, for et par år siden (1965, red.amn.), drepte en sinnsyk flere av sin familie.  Jeg fikk skylden for å være en medvirkende årsak til disse mordene.  Avisen i Arendal hadde undersøkt på rommet hos den sinnsyke, og funnet noen grammofonplater av meg som de mente måtte ha forstyrret mannen.  Faktum var at han hadde vært syk i mange år før Maran Ata oppstod.  Av erfaring visste jeg at det ikke nyttet å protestere mot en slik beskyldning. Pressebødlene har pressefrihet.

Etter mitt "fall" i København kom Bergens Arbeiderblad med store overskrifter: "Åge Samuelsen full på hotell i Bergen".  Lederen for Maran Ata i Bergen, Dagfin Hollevik, kunne "bekrefte at det var sant".  Dog måtte han medgi overfor meg at det var ting som ikke stemte i den falske beskyldningen.  Det var loddrett løgn og i høyeste grad injurierende beskyldninger.  Jeg ringte til Bergen Arbeiderblad og spurte om de, som så gjerne ville ha sensasjonsstoff, også ville ha noe om pinsepredikanter.  Jeg sa: "Dette er ikke løgn, slik dere har skrevet om meg, men sannhet! Og jeg skal stå for hvilken som helst rett i Norge for det jeg her sier:" Så gav jeg ham opplysninger, rystende saker blant fremtredende priseforstandere og ba ham ringe til forstander Ingolf Kolshus i Bergen.  Det gjorde han, men da Kolshus fikk høre hva det gjaldt, la han røret på.  Straks etter pakket han kofferten og reiste til USA hvor jeg traff ham 14 dager etterpå.

Jeg la inn sak til politiet mot tre aviser og hotellet i Bergen. Jeg sa meg villig til å bli forhørt av politiet i Bergen, sammen med pressen og hotellets nattportier.  Saken ble henlagt da "bevisene gikk imot meg", sa politiet.  Jeg kan si både for Gud og mennesker at personene på hotellet er løgnere.  Men den norske lov er ikke for Aage Samuelsen, bare imot.

Etter dette ble jeg mer og mer nedfor, og igjen grep jeg i fortvilelse til flasken.  Det oppstod krangel i hjemmet og jeg ba min hustru forlate huset.  En nevø av min hustru som er sjømannsprest kom sammen med sin hustru, og da han så meg sa han i en spottende tone: "Jasså, det er predikanten?"  Uten å ha fornærmet ham ringte han til politiet som gladelig kom.  Her lå en anledning til å figurere med en arrestasjon av Aage Samuelsen.  Jeg løp av sted for å hindre dem i denne triumfen, også med tanke på avisene.  Men de gav seg ikke.  Da de fant meg ut på natten spurte en av dem som jeg alltid hadde respektert som en grei kar, - og som jeg hadde arbeidet sammen med under krigen, - om jeg ville gå inn i bilen først, hvortil jeg svarte: "Nei, gå først, så kommer jeg etter."  Det ville han ikke, og sa: "Hvis du ikke går godvillig, tar vi deg med makt", hvorpå han hoppet bakpå meg og brøt armen min så den er ødelagt den dag i dag.  Jeg respekterer ham ikke lenger etter hans simple opptreden.

En journalist ringte til politiet og spurte dem om de ikke kunne hjelpe meg, hvortil vedkommende politi svarte i en overlegen tone: "Vi er ikke interessert i å hjelpe Samuelsen!"  Det har de bevist så ettertrykkelig, og jeg ønsker heller ikke noen hjelp av dem.


KAPITTEL 16 - BRØDRENE I SKIEN ANMELDER SAMUELSEN

Straks etter at jeg kom hjem fra USA-reisen siste gang (1965/66, red.anm.), som jeg var tvunget til å avbryte på grunn av Birger og Aimar Arnesen, Olaf Hellum, Arne Fjellvard og Arvid Uppstrøms drepende uthenging av meg over NTB, var det samlet til menighetsmøte i Skien. Jeg var ikke til stede selv, men med unntagelse av fire brødre og noen få blanke lapper ble det besluttet at jeg skulle ha møter i Skien igjen.  Tre av disse brødrene, en mann ved navn Normann Jensen (med et skittent rulleblad), som for tre år siden laget spetakkel i menigheten sammen med Leif Carlsen, som nå opererer i Gilead, laget igjen spetakkel sammen med Andreas Henriksen og sønnen Leif.  Da annonsen for møtet med meg som taler ble sendt inn til Varden gikk disse bak menighetens rygg, tok navnet mitt bort og satte inn en annen persons navn - Karl Pedersen - en meget falsk broder.  Men Gud hjalp meg å stoppe ham, og jeg håper for alltid.

Da jeg i fjor (1966, red.anm.) opprettet en misjon for Polen ble det samlet inn ca. kr. 3 000,-. Under min depresjonstid i vinter, så som før jul og etter jul - med økonomiske vanskeligheter som jeg ikke kan nevne her - brukte jeg disse pengene med den hensikt å betale dem tilbake så snart som mulig.  Normann Jensen, som avløste en annen broder som kasserer, så sin anledning til å få hengt meg ut for underslag, og truet sammen med Henriksen og sønn med anmeldelse.  Selv hadde han - sammen med Leif Carlsen - for ca. tre år siden (1964, red.anm.) forlatt menigheten for å starte med egne møter utenfor og tok da med seg omkring kr. 10 000,- fra kassen.  Jeg vet ikke hva slikt kalles etter den norske lov?  Intet av det er betalt tilbake.  Av de pengene som jeg betraktet som et midlertidig lån har jeg i skrivende stund betalt tilbake kr. 2 200,-, med skriftlig bevis, - og med Norman Jensens underskrift på - før skillet kom - at dersom det ble skille skulle giverne ha pengene tilbake.  Restbeløpet skulle betales tilbake innen 1. juli av meg.

I mellomtiden startet jeg møter i Folkets Hus i Skien, og omtrent hele menigheten fulgte meg.  Dette var utenom disse brødres beregning, og alle deres møter har vært en eneste stor fiasko.  De har derfor lagt meg for hat, og truet venner som fulgte meg i telefonterror av verste slag.  En søster ble spådd at hun ville bli enke dersom hun gikk på mine møter.  Når ikke dette lyktes for dem, reiste to av dem - Norman Jensen og Leif Henriksen, ned til en søster i Porsgrunn som vi har bønnemøter hos, og brukte en så grov munn at hun ble helt nedbrutt.  Dagen etter anmeldte de meg til politiet for underslag - i bare raseri og hat.  De skulle stoppe møtene i folkets Hus - under enhver omstendighet - sa de.

Et slikt hat er det nå disse brødrene opererer med, sammen med de fem andre karene som hengte meg ut over NTB.

I Drammen har 90 prosent av menigheten forlatt B. Arnesen og slutter opp om mine møter.  På Notodden står A. Uppstrøm nesten alene, likeså Aimar Arnesen i Mjøndalen.  Hellum har ingen igjen.  A. Fjellvard ble støtt ut av Maran Ata i Oslo av grunner som jeg ikke vil nevne her.  Han er jo ikke annet enn en ubrukelig pinsepredikant.

Haman i Esters bok gjorde en galge ferdig for Mordekai, men havnet der selv for sitt hat og ondskaps skyld.

Jeg skal om Gud vil og jeg lever, snart til Bergen og holde møter utenom den Maran Ata som nå er for å få fjernet lederen, Hollevik, som er med i dette koblet av falske brødre.  Gud skal hjelpe meg som han har gjort i denne grusomme tiden.


KAPITTEL 17 - HELBREDELSE AV ALLE SLAG TAR PLASS I MØTENE

Overalt, i Pinsebevegelsen mens jeg enda var der og i Maran Ata, ble syke av alle slag helbredet.  Kreftbyller forsvant, eksem, som ingen lege eller medisin kunne hjelpe forsvant.  Døve, lamme, halte, blodsyke, håpløse, hjertesyke, svulster, øyesyke, betennelser, magesår, hudsykdommer, skjeløyde og utallige andre syke ble herlig helbredet og er friske den dag i dag.  Dagbladet og Telemark Arbeiderblad hånet dette og stemplet det som løgn.  Pinsepredikanter hylte med avisene og fordømte sammenkomstene.  Var jeg en løgner?  Slettes ikke!  Avisene forlangte legeerklæring på helbredelsene.  Legene, de påståtte Guds redskaper har aldri erkjent at Jesus helbreder, i alle fall ikke offentlig.  De ser slike møter som en stor fare for pasientene, sa Helsedirektoratet.  Men hvor mange liv har legene på samvittigheten?  Hvor mange pasienter er blitt krøplinger for livstid ved legenes brutale og hensynsløse feilbehandling?  Hvor mange nervevrak finnes det ikke i Norge i dag på grunn av den forbannede giftige medisinen, tabletter og piller?  Leger, farmasøyter, apoteker og sykehus subber inn millioner på millioner i året.  De lever i gullalderen.  Men det tragiske er: Jo flere leger, sykehus og medisiner, jo flere syke.  Sykehusene utvider og sykekassene - som soper inn penger på tvungen syketrygd, og nødig betaler ut - gnir seg i hendene.  Alt dette har fritt spillerom i Norge, men helbredelse i Jesu navn skal tråkkes ned. Så er også velferdslandet Norge et opplyst land, som ikke tror på "mørkemenns" fanatiske tro på Gud.

Hvorfor tør ikke avisene skrive om vitterlige helbredelser som jeg her har nevnt, og som kan fastslås?  Fordi pressen er et av Satans beste våpen mot helbredelse ved bønn.  Jeg innbyr her i boken - for hele offentligheten - enhver journalist til å være med å undersøke sannheten av disse helbredelser.  Jeg innbyr TV, radio og leger til å være med og undersøke om det er sant. Vær så god, om dere tør!

Ektheten av dette vil avsløre den råtne fremgangsmåten mot meg her i landet.

Det vil avsløre pressens sleipe løgnskriverier mot meg.  Det vil avsløre Helsedirektør Evangs hysteriske anfall mot helbredelse ved bønn.  Det vil avsløre deres grusomme fremgangsmåte mot en mann som ønsket å hjelpe sine medmennesker gjennom troen på Jesus.  Det vil avsløre Pinsebevegelsens dype frafall fra Gud, og hele humbugmakeriet.

Når jeg så - under disse fryktelige sjelelige påkjenninger, stemplet som en forfører, bedrager og humbugmaker og med tusenvis av løgnhistorier fra djevelbesatte mennesker - har gått trett og har falt, har de som selv har sett dette skjedd stukket kniven i ryggen på meg - der jeg falt under Satans press fra alle hold.  Helvete skal ta imot disse falske brødre og søstere om de ikke faller ned og ber Gud om tilgivelse. Om de ikke har respekt for meg som person, burde de kjent til Guds Ord som sier: "RØR IKKE VED MINE SALVEDE".  Men slike individer er åndelige analfabeter, døve og blinde, og med hele hjertet full av gift.  Men jeg tror neppe de får tilgivelse, da de har trampet ned alt det Gud har gjort under sine føtter.


KAPITTEL 18 - ER DETTE UTSKJELLING AV ANDRE?

Jeg vet at der de som mener at denne boken er en hevn over mine forhenværende brødre og søstere, som ikke tjener til noe godt.  Men min kjære leser: Har du prøvd å sette deg inn i min stilling når jeg har blitt utskjelt?  Så sier du: "Du skal ikke ta igjen, for det gjorde ikke Jesus." Vel, så håper jeg ast de brødre og søstere i Pinsebevegelsen og Maran Ata nå kan begynne å praktisere dette, når jeg her på en ganske kraftig måte forsvarer meg mot deres utallige slag år etter år.  Min tålmodighet er slutt.  Nå skal de få prøve ektheten av deres frelse.  Meg har de ikke regnet for noe annet enn en forfører, oppvigler og falskner.  De har rett ut sagt at jeg ikke har noe med Gud å gjøre. Men de, som mener at de har med Gud å gjøre, skal få full anledning til å vise det heretter.

Hele horden av predikanter, forstandere og ledere innen de forskjellige samfunn, som har baktalt meg, rakket meg ned, spyttet på meg, løyet på meg, stemplet mine møter som fra Satan, blåst av helbredelser som bløff, hengt meg ut i avisene sammen med ugudelige og syndefulle journalister, talt nedsettende om mine plater med åndsinspirerte sanger - og kalt det for popmusikk - er verre enn de ugudelige. 

Filadelfia musikkforlags sjefer, en hop med for lengst frafalne pinsevenner, har advart folk mot å kjøpe mine plater, og i mange år, endog mens jeg var i Pinsebevegelsen, sabotert dem. Men, - gå inn i Filadelfia musikkforretning og se på alle kremmervarene som selges der, - det finnes dyngevis med musikalsk og litterært stoff der som ingenting har med Gud å gjøre.  Det er et bevis for hvor lavt de er sunket i sitt åndelige frafall.  Dette sprøyter de uvitende folk full av.

Når en tenker på at disse businesshaier har æreskjelt meg, mine sanger og møter og håner det hellige Gud har gjort for meg, i meg og ved meg, finnes det ingen tilgivelse for dem.  De har syndet mot den Hellige Ånd.  De har stenet profeter som gjorde tjeneste ved alteret.  De er kannibaler i åndelig forstand.  De er fulle av dødningeben, ukjente graver som folk går på.  De siler myggen og sluker kamelen.  De er to ganger død og rykket opp med rot.  For vinnings skyld har de valgt Bileams vei.  De blåser i trompet med falske toner så folk ikke gjør seg rede til strid.

Forstander E. Strøm, åndelig stormannsgal og streber, kynisk og ubarmhjertig mot dem som ikke bøyer seg for ham, arrogant og selvgod, har ført Pinsebevegelsen inn i Statskirkens fangarmer.  Hele hans tanke var, mens han enda var forstander i Salem, å bli forstander i Filadelfia.  Han unnså seg ikke for å bruke list.  Han gjorde flere forsøk, inntil hans anledning kom ved den bitre striden i menigheten ved Orlien og P. Paulsen.  Jeg kjenner godt til spillet både bak kulissene og for åpen scene i menighetsmøtene.  Det var også han, som før jeg gikk ut av Pinsebevegelsen, gav flere menigheter i landet ordre om ikke å ta imot meg, nettopp fordi jeg ikke passet inn i hans stive og konservative syn.  Jeg har også brev, skrevet av ham til en kjent søster, som da hun aktet å gå ut av Filadelfia fikk vite i brevene hvor farlig jeg var.  Under en samtale jeg skulle ha med Ingolf Kolshus på hans kontor i Evangeliesalen i Oslo, om en ordning med Pinsebevegelsen, ringte E. Kolshus mens jeg satt der og gav advarsel om å være forsiktig og ikke gi etter.  Han ante nok ikke at jeg hørte hva han sa, ellers ville han vært forsiktig.

Jeg har flere bevis for hans iskalde behandling av vergeløse vitner, som står hjelpeløse overfor Pinsebevegelsens djevelske blokkering av dem som ikke danser etter deres fløyte.  Det som forundrer meg er at vitnene finner seg i denne klanens så gjennomførte slue og sleipe behandling uten å synge ut!  Er det i redsel for å bli kalt ukristelig, ubroderlig eller opprørsk så er det ikke mer ukristelig å forsvare seg enn å bli angrepet av disse frafalne pinseledere.

Det kunne skrives mange bøker om all tragedien de har vært årsak til.  All den sorg, pine og alle tårer som har fulgt i deres vei, er så rystende at det vel ikke kan beskrives med ord.  Den største prosent av medlemmene i Pinsebevegelsen kjenner ikke til dette.  De ville vel kanskje ikke reagert mot det om de visste det, da disse sjonglørene er fenomenale til å stryke med kalkkosten over det hele. 

Men jeg finner tiden inne til å blotte disse karer og humbugen som de har drevet med, og fremdeles driver.  Deres siste offer for en stilltiende blokade, og som de er redd for skal bli en ny Aage Samuelsen-affære, er Arild Edvardsen.  (Dette var i Arild Edvardsens aller første tid, før han ble slukt av "det religiøse fellesmarkedet", og før han til slutt avslørte sitt virkelig jeg i en telefonsamtale han hadde med Aage. Red.anm.)

Da jeg har mine forbindelser innen Pinsebevegelsen, kjenner jeg godt til behandlingen av hans sak på predikantkonferansen i Filadelfia, februar 1965, hvor den brautende og loviske - bedre kalt Pinsebevegelsens overkonstabel - Sverre Kornmo - dundret løs på Arild Edvardsens enmannstjeneste i velkjente takter. Thor Sørlie fikk også sitt besyv, og forlot tilslutt hele konferansen.  En forstander sa til meg: "Vi lar Sørlie holde på, han er gammel så vi kan ikke ta så mye hensyn til ham."  Ganske kynisk når en vet hva denne mannen har betydd for Pinsebevegelsen i alle år.  Men når denne mannen er død vil han ganske sikkert få de beste blomster i skriv og taler fra Pinsebevegelsens hyklerske have.  Som et eksempel; ved Filadelfias Indiamisjonær gjennom mange år, Arthur Cornelius' død, da E. Strøm nektet Berøa å holde minnefesten over ham i Filadelfia, og måtte avholde den i Blå Kors-salen i stedet.

Jeg fikk, som en nær venn av Cornelius, innbydelse til minnemøtet, men gikk ikke da jeg fikk høre at også E. Strøm ville være frekk nok til å komme. Hans ondskap og hykleri kjenner ingen grense.

Hvordan kan et menneske være så falskt?  Er han blind og døv, eller er han fullstendig blottet for medynk og følelser overfor dem som ikke føyer seg etter ham?  Himmelen vil bli et helvete med slike personer, og Gud en løgner om folk av hans kaliber kom dit.  En slik himmelropende, bloddryppende råhet og kynisme kan Gud umulig se forbi, når vi alle skal få en rettferdig dom. At vi kan begå moralske synder, som vi kan begå, men ikke burde forekomme, er menneskelig.  Men sjelelige brodermord er verre enn den verste moralske synd, og er inspirert fra helvete.  Det er Kains ånd som går igjen i dag.  Stakkars den bror og søster som blir offer for disse Kainitter.


KAPITTEL 19 - MARAN ATA-BEVEGELSEN I DAG (Beskrevet i 1967, red,)

For omtrent ett år siden ble det holdt en konferanse på Festiviteten hvor 15 brødre fra forskjellige steder av landet var samlet.  Det var jeg som hadde sammenkalt til konferansen, etter et rykte om at Oslo-menigheten skulle gi ut sitt eget blad.  A. Fjellvard, en alle tiders hykler, skulle også gi ut sitt eget blad.  Dette benektet han til å begynne med, men måtte til slutt erkjenne det.  Jeg forstår hele spillet fra Oslo-menighetens ledelse.  Som redaktør for bladet Maran Ata ble jeg undergravet på det grundigste av pur avvindsyke.  Pratmakeren og tomtønnen A. Fjellvard hadde tatt mål av seg som sjef for bladet.  Men nå er han brent opp i atmosfæren.  Det går slik. 

Før konferansen tilbød jeg P. Gylver å kjøpe meg ut av bladet for en liten sum, for at jeg ikke skulle ha noe å si juridisk sett.  Dette sa han konsekvent nei til.  Min eneste måte å ta saken på var å overgi bladet til Oslo uten betingelser, først fordi det ville ødelegge planene for A. Fjellvard, siden ville det avsløre for meg Maran Ata-Oslo's spill og hensikter med bladet, og det har gått slik jeg tenkte det ville gå.  Les selv Maran Ata-bladet og se ormene har krøpet ut.  Kåre M., en innbilsk og oppsvulmet narr, har sammen med Oddvar Linkas krøpet inn i bladet.  Begge to har i flere år stått Oslo-menigheten i mot med sladder og baktalelse.  Dette vet brødrene i Oslo om.  Bladet er på en meget listig måte stjålet ut av hendende mine. Broder Gylver spiller en meget tilbaketrukket brikke i hele renkespillet.  Han lar to unge brødre ta hele ansvaret, men jeg legger ansvaret for utviklingen på ham.  Hvorfor sa han konsekvent nei til meg på mitt forslag, dersom han ikke hadde noe å si?  Hvorfor dekker han seg bak unge brødre?  Hvorfor spiller han en underordnet rolle, og sier til meg personlig: "Jeg er smartere enn du tror."  Er det virkelig å være smart, - å holde brødre med falsk prat?  Spør ham hvem som er lederen for Maran Ata, Oslo.  Han levner deg ikke i tvil et øyeblikk.  Utviklingen i Maran Ata-vekkelsen har sannelig snudd seg.  Men fordelen er på min side, da de som angriper selv må være rene, og det er de ikke. 

Jeg har bygget opp Maran Ata over hele landet, men åndelige surrebasser bryter frem overalt og skal liksom være ledere for stjålet gods.  De ønsker krig, og krig skal de få så det forslår.  Jeg har intet mer å tape, uten mitt kjøtt.  Jeg regner ikke Aimar og B. Arnesen, O. Hellum, A. Uppstrøm, A. Fjellvard med flere for å ha så stor åndelig innsikt.  Så min krig mot dem blir ikke på deres lave nivå.  Det åndelige tussmørke de beveger seg i kan kun sprenges av åpenbaringens lys i skriftene, og der er de lik null.  De kan holde seg oppe ved å spre onde rykter om meg, og kaste blår i øynene på folk.  Men presten Esras stod høyere enn alt folket, da han leste lovboken.  Job sier om sin forløser: "Som den siste skal Han stå frem på støvet." Gud lot alle anklagerne stå fram først, så kom han sist og Job ble helbredet.  Ingen anklagere kan helbrede, bare bryte en manns indre ned.  Da jeg hadde det berømmelige møte i Samfundssalen, Oslo, etter København-episoden, satt disse brødre - som hele tiden har skummet fløten av mitt arbeide - og tenkte i sitt råtne hjerte:  "Nå skal vi få se en gråtende Aage krype på sine knær og be alle om tilgivelse."  Da det ikke gikk slik, utbrøt O. Hellum: "Flause!"  Den inntørkede pinseforstanderen A. Fjellvard, som langt fra har rene papirer, truet med å forlate møtet.  Grønnsakhandleren A. U. som har bedre greie på kålhoder og bruktbiler fra Sverige enn på Bibelen, satt ved siden av dem og pep.   Jo, sannelig var det en fin bukett nelliker som satt der.  Dagmar Engstrøm hadde en finere innstilling, hun sa: "Å, så godt at Aage ikke krøp for noen, jeg var så redd at han skulle gjøre det."

Etter dette møtet oppstod det et fortvilet tomrom i mitt liv.  Djevelen dro anledning av dette og fikk meg enda lengre ned.  Det skjedde ved den episoden som er nevnt i boken om arrestasjonen.  Maran Ata, Oslo, syslet da med planene om et lån til Maran Ata-lokalet, men dette kunne ikke innvilges med mindre Aage Samuelsen var ute av bildet i Maran Ata.  Gylver så da den eneste utvei til å få en løsning på dette ved at jeg fikk en tur til USA.  Et forskuddslån på kr. 5 000,- på sangboken Sildigregn, som jeg skulle ha kr. 7 000,- av, ble ordnet.  I den fortvilte stilling jeg var i, var jeg bare glad til.  Også fordi Gylver lovet å ordne med Birger Arnesen og Co., så jeg kunne få ro og fred i USA et halvt års tid.  P. Gylver og Co. så på sin side at pengelånet til lokalet veidde mer i vektskålen enn Aage Samuelsen.  Koste hva det ville, Aage måtte bort.  For et regnestykke, FY! 

Men B. Arnesen og Co. arbeidet bak teppet.  B. Arnesen og O. Hellum skjulte seg på Fornebu og så meg vel av gårde med flyet til USA.  Avstandskonferansen på Notodden var planlagt. 

Uppstrøm hadde i lengre tid regnet vekkelsen ut i kålhoder og gned seg i hendene.  Nå skulle han endelig få vise hva han dugde til.  Jeg har kjent ham lenge før Maran Ata ble til, og har aldri hørt ham hatt noe fra Gud.  Men en mygg kan være nokså sjenerende dersom den får sette seg og suge blodet av andre.  I forvissning om at striden ville legge seg i Norge, slappet jeg av der jeg var hos noen norske venner.  Men det varte ikke lenge.  En morgen da jeg slo opp avisen, en amerikansk avis, stod det med fete typer:

"MARAN-ATA LEDEREN I NORGE, AAGE SAMUELSEN, AVSATT AV DE LEDENDE BRØDRE PÅ EN KONFERANSE PÅ NOTODDEN I TELEMARK."

Svetten rant i strie strømmer, jeg var nær ved å få et sammenbrudd.  Jeg besluttet øyeblikkelig å reise hjem for å kjempe mot humbugmakerne. Jeg la mine planer på lang sikt.