Mandag, 6. juni 2022
KLIPPET FRA VEKKEROPET NOV/DES. 1981
JEG SMÅSNAKKER MED MEG SELV
Fredrik Wisløffs bok med ovennevnte tittel inneholder et kapittel som omhandler Aage Samuelsen, og som gjengis her:
FORORD
Det er ikke dypsindige samfunnsspørsmål jeg behandler i denne boken. Heller ikke er det prekener eller andakter. Jeg går ganske stille og småsnakker med meg selv om det som faller meg inn i øyeblikket. Noen indre sammenheng mellom de enkelte kapitlene er det ikke. Jeg lar tanken veksle fritt fra det ene til det andre.
Er det noen som vil lytte til denne småpratingen min, er de velkommen til det.
Oslo, våren 1981
Fredrik Wisløff
AAGE SAMUELSEN
David og Goliat
Jeg hadde talt på et møte i Fredrikstad en lørdag kveld. Søndag ettermiddag skulle jeg så tale på Betel. Om formiddagen var jeg fri og gikk til gudstjeneste i Glemmen kirke. Glemmen hadde vært min første virkeplass etter at jeg var blitt ordinert til prest, og jeg hadde mange rike minner fra den tiden.
I «Fredriksstad Blad» hadde jeg sett at Aage Samuelsen var i byen og skulle tale i et eller annet lokale søndag formiddag.
Gudstjenesten i Glemmen var slutt. Mon Samuelsens møte holdt på ennå?
Jeg ville prøve.
Nysgjerrigheten drev meg.
Det tok litt tid før jeg fant lokalet. Men møtet var ikke slutt. Samuelsen stod på talerstolen og prekte. Det er forresten ikke helt riktig å si at han stod på talerstolen. Han gikk – gikk frem og tilbake over hele plattformen. Det virket slett ikke forstyrrende og urolig. For ham var det nok helt naturlig og for forsamlingen likeså. Kroppens bevegelser, armslagene, ansiktsuttrykkene, alt hørte med og understrekte det han sa. Prekenen ville visst ikke vært den samme om han hadde vært bundet til en talerstol.
Skjønt hvem vet? Han ville visst også maktet det.
Det første som møtte meg idet jeg åpnet døren var en rungende latter. Frisk, naturlig og hjertelig fylte den rommet. Jeg hadde visst hatt en liten forutanelse om at jeg ville møte en åndelig overopphetet atmosfære, men den hjertelige latteren fortalte meg at det ikke var tilfelle.
Snart kom en ny lattersalve.
Og enda flere.
Ikke slik at latteren vekket den åndelige kraften på møtet. Den renset bare luften for overspenthet og svermeri. At den slags overåndelighet kan forekomme på Samuelsen møter, har jeg ikke noe kjennskap til. Jeg snakker bare om det møtet jeg selv var til stede ved. Ved de karismatiske møtene pleier man jo ellers å be forsamlingen reise seg, strekke armene i været mens de ber. Det skal visst være et uttrykk for åndelighet og åndsfylde. Men noe slikt forekom ikke på dette møtet.
Lokalet var lite. Det var ikke mange tilhørere. Neppe så mange som hundre. Jeg fant en plass bakerst. Jeg tror ikke noen så meg. Heller ikke Samuelsen. Alle var så opptatt av prekenen at de ikke lot seg forstyrre.
Forresten var det forstyrrelser nok i forsamlingen. Stadig var det tilrop, bønner, sukk eller latter. «Pris skje Gud!», «AMEN!», «Halleluja!» Ingen holdt sine følelser tilbake. Alle var med, med kropp og sjel.
Det var beretningen om David og Goliat som var Samuelsens tekst. Aldri har jeg hørt denne tildragelsen skildret så levende. Vi så det hele for oss, mer virkelig enn noen film kunne fremstille det.
Først nevnte han David og siterte Bibelens ord om ham. David var «ung, rødkinnet og fager og se til». Samuelsen strøk seg selv over kinnene for å vise oss den fagre gutten med friske, røde kinn. Vel var Samuelsen verken ung eller rødkinnet, men det var likevel som han ble forvandlet til den vakre, unge gjetergutten.
I neste øyeblikk ble han med ett forvandlet til en veldig kjempe. Samuelsen er ikke høy av vekst, og ingen gigant å se til. Likevel var det som vi i ham så den veldige Goliat. «Han var seks alen høy. På hodet hadde han en kobberhjelm og var kledd i en brynje som veide fem tusen sekel kobber», leste han.
Spenningen i forsamlingen øker. Samuelsen senker stemmen for å vise hvor kritisk situasjonen er. Det er som ingen vet hva utfallet blir.
Hva kan en liten, ubevæpnet gjetergutt gjøre mot en slik kjempe?
Kjempen er hoven, han nærmer seg David og håner ham. «Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?»
Dette sies i en tone som får det til å reise seg inni oss av forargelse. En kunne kjenne trang til å rope ut skjellsord til den hovne bleien. (Uttrykket «den hovne bleien» ville i alle fall passe godt i Samuelsens munn.)
Dess frommere lyder den vakre unge Davids svar: «Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd, men jeg kommer mot deg i Herren, hærskarenes Guds navn, han som du har hånet!» «Halleluja!» lyder det stille fra en i forsamlingen.
Spenningen er på bristepunktet. Samuelsen har forsamlingen i sin hule hånd. Forts. neste side ....
Og så er han atter David.
Han tar langsomt frem slyngen. Finner en glatt, rundt stein og legger den til rette.
I forsamlingen er det absolutt stillhet. Ingen vet sikkert hvordan dette vil gå. Vi holder pusten.
David bøyer seg.
Sikter!
Og kaster!
Fortsatt åndeløs stillhet.
Da slår Samuelsen ut begge armene, setter i et lite skrik og later som han faller bakover.
Stemningen i salen kan vanskelig beskrives. «Halleluja!», «Pris skje Gud!» Jubelropene lyder. Det er som på en fotballbane da det plutselig blir mål for hjemmelaget.
Ja, halleluja! Jeg kunne kjenne trang til å rope det ut selv.
Etter denne skildringen fortsatte Samuelsen å tale. Han anvendte vel det hele på oss og snakket om den kamp vi alle har å kjempe. Fortsatt har han forsamlingens ubrutte oppmerksomhet, men jeg husker ikke noe av dette.
DET EKTE OG FOLKELIGE
Det kan neppe være tvil om at Samuelsen har en rik forkynnergave. I stedet for det bibelske uttrykk «nådegave» vil jeg heller tale om et talent. Han har noe av revyartistens evne. Hans styrke er den at han ikke utnytter dette til overmål. Han ER den han fremstiller, uten å spille ham. Selv er han over 60 år og ingen sjarmør å se på. Men ved å stryke seg lett over kinnet, står han for tilhørerne som den pene, lille gjetergutten. I neste øyeblikk forvandles han, bare ved en håndbevegelse, til kjempen Goliat. Da så til sist Goliat felles, faller han ikke selv om på plattformen. Det er nok at han slår ut med armene og gir fra seg et lite rop, så ser vi alle at kjempen faller. Og spenningen utløses i glade «halleluja».
Etter talen tar Samuelsen en gitar og synger et par sanger. Om det var noen han selv hadde skrevet og satt melodi til, husker jeg ikke. Også her røper han et avgjort talent. Noen skolert barytontenor har han ikke. Stemmen er enkelt og naturlig. Men han er evangelist. Han vil noe med sangen, og han oppnår det han vil. Selv en musikkskjønner som Egil Hovland taler positivt om Aages sang. Det er særlig enkeltheten og folkeligheten han priser. «Jeg synes han får sagt det på en måte som folk forstår».
Så er det ikke underlig at Samuelsen har hatt lykke som plateartist. Han har allerede fått sølvplate nr. to. «Det går mot gull», sier direktøren for plateselskapet.
Til sammen er Samuelsens tre siste LP-er solgt i over 90 tusen eksemplarer. To av hans plater befant seg blant de 50 mest solgte LP-er i Norge i fjor, opplyses det.
Da den andre sølvplaten ble overrakt Samuelsen sier han selv at det "gikk trill rundt" for ham. Men han fikk snart tilbake både munn og mæle:
«Dette er imponerende og overveldende», sier han. «For fire år siden kunne jeg ikke drømt om at slikt skulle hende meg. Fra å være Nordens mest utskjelte mann, opplever jeg nå at folk løper beina av seg for å kjøpe platene mine.»
«Du tjener vel mye penger nå?»
«Ja, voldsomt. Men jeg bruker dem ikke på meg sjæl».
Jeg kjenner ikke broder Aage, har aldri truffet ham. Hvis han noen gang skulle høre meg preke ville han sikkert betegne meg som en kjedelig tørrfisk. Slik kjenner jeg meg selv også.
Den åndsretning han representerer vet jeg lite om. Han og jeg har visst i så måte lite til felles. Jeg tør ikke gå god for hans virksomhet og heller ikke for hans person. Dertil står han meg for fjernt.
En gang så jeg ham i et underholdningsprogram i TV. Programmet ble senere gjengitt i reprise. Han opptrådte der sammen med Leif Juster. De sang en vekselsang der hver av dem ga den andre noen morsomme hipp. Til og med Samuelsens uheldige tur til København ble trukket fram.
Mange har kritisert Samuelsen for at han lar seg bruke i et slikt underholdningsprogram. Jeg vet ikke. Programmet var i alle fall mesterlig morsomt. Samuelsen stod ikke tilbake for Juster. Når Samuelsen kalte Juster en «moromann», repliserte Juster: «Folk ler like mye av deg som av meg».
Samuelsen er en ener. Han gjør det vi andre neppe vil gi oss i kast med. Og som vi heller ikke ville makte. Og det som skjedde i København må det vel også være tilgivelse og oppreisning for. Vi som så sterkt forkynner syndenes forlatelse, må vel også la denne Guds nåde gjelde en prest eller forkynner. Ikke minst må det gjelde en som i sin tid har hatt alkoholproblemer. Om han sprekker, kan han reise seg igjen.
Det sjarmerende ved Aage Samuelsen er hans ekthet. Han er så velgjørende jordnær og ukunstlet. Slik var det i alle fall jeg opplevde han.
Det kom forresten også til uttrykk ved et lite trekk da møtet var slutt og folk var på vei ut:
En karismatisk kvinne som satt på første benk må åpenbart ha vært særlig åndsfylt. Hun fortsatte å tale henført i tunger, eller kanskje det var det som kalles «sang i Ånden». Det hele besto i noen sterke lyder som steg og sank, omtrent som en ambulansebil er i utrykning. Dette irriterte åpenbart Samuelsen. Han strakte seg frem til kvinnen og sa med høy stemme: «Nei, hold nå opp med det der, møtet er slutt nå.»