Onsdag, 3. mars 2022
Av AAGE SAMUELSEN
Vekkeropet nr. 1 - 1983
Hva er grunnen til at pinsevennene i dag har åpnet sine grenser for toleranseånden, og som synes å ha ett opp den konsekvente og bastante forkynnelsen som gjorde seg gjeldende i pinsebevegelsen fra dens begynnelse og til et godt stykke opp i 1940-årene?
Det er ikke til å komme forbi at det er forsvinnende lite igjen av den åndelige menighet og bibelske forkynnelse, grunnlagt på åpenbaringer i Guds ord, i pinsebevegelsen i dag. Det synes å flyte ut til alle sider i et intet.
For å demme opp tyr man til en forkynnelse som er sterkt preget av moralteologi, som legger tunge byrder på folk som har byrder nok fra før. En tretthet og oppgitthet blir derfor resultatet av en forkynnelse som ikke eier rom for den forløsende forkynnelse.
Den ene etter den andre av de gamle brødre som stod frem på talerstolen, salvet av Gud med virkelig Guds-åpenbaring, er blitt borte. Disse brødre, som ikke stjal prekener fra hverandre for å etterligne og kopiere, men som hentet sine rikdommer fra Guds skattekammer, i bønn og granskning av Guds ord, gjorde pinsebevegelsen til en sammensveiset enhet. Man kunne si om dem at de var noen gamle stabukker, men du verden for en forkynnelse som ikke etterlot seg uten åndelige resultater, og som la en gudsfrykt over steder der de kom. Artikkelen fortsetter på neste side ...
De var originaler på hvert sitt område, som utfylte hverandre, og gjorde dem til ett med kun det ene for øye: Åndelig kvalitet med åndelige resultater!
Det kan ikke bortforklares at det kunne oppstå ganske kraftige dueller, ja endog stridigheter, dog uten at det gikk ut over troens forkynnelse.
Jeg tenker ofte på forkynnere som Thor Sørlie, Oskar Halvorsen, Severin Larsen, Johan Magnussen, Fredrik Eriksen og mange andre av disse gamle kjempere. Og da kommer jeg i hu noe som en skogshogger sa til meg en gang da jeg spurte ham hvorfor han lot noen av de gamle krokete trærne stå igjen:
«Jo, sa han, det er for å spare ungskogen når uværet kommer, for de unge har ikke så dype røtter, så de ville falle over ende i det første stormværet.»
Dessverre synes det som om dette er skjedd med pinsebevegelsen i dag.
I de forskjellige lærdomsvær, som har rast over landet i den senere tid, med JA og AMEN til all slags forkynnelse som for meg virker motbydelig, har denne oppgitthetens ånd spist seg grådig inn i pinsebevegelsens rekker. Nu har jeg ingen tro for at Gud har til hensikt å bevare pinsebevegelsens rennommé eller ære, men jeg kommer et ord i hu i Klages. 1. vers 8-10:
«Storlig har Jerusalem syndet, derfor er hun blitt til en vederstyggelighet; alle de som æret henne, foraktet henne, for de så hennes blusel; hun selv sukket og vendte sig bort.
Hennes urenhet hang ved hennes kjortelfliker; hun tenkte ikke på hvad ende det vilde ta med henne; da sank hun på underlig vis, ingen trøstet henne. Herre, se min elendighet! Fienden gjør sig stor.
Fienden rakte sin hånd ut efter alle hennes kostelige ting; for hun så hedninger komme inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulde komme inn i din menighet.»
Og i Kap. 4, vers 1: «Hvor gullet blir mørkt, det edleste gull forandret, de hellige stener strødd omkring ved alle gatehjørner.
(Bildet til høyre viser pinsevennenes tragiske lefling og samhandling med den lutherske lære: Biskop Kvarme og pastor ved pinsevennenes kultursenter i København, Jarle Tangstad, forrettet sammen under nattverden i Oslo Spektrum. Hentet fra Vårt Land, 24.09.2007)
Pinsebevegelsen er i dag en splittet bevegelse, oppstykket i forskjellige grupperinger som gjør dem til et ganske lett bytte for ethvert lærdoms vær. Det er tragisk, men et faktum man må se i øynene. Den farligste forkynnelse som har gjort seg gjeldende i vårt land i dag, ja, også i store deler av verden er: «Du skal elske alle-forkynnelsen», som de fleste forkynnere bukker under for. Det har resultert i fullstendig oppløsning av den fundamentale og bibelske forkynnelse. Det står at en skal ikke ønske en falsklærer velkommen i sitt hus, og så sterk og myndig var forkynnelsen før at «av de andre våget ingen å holde sig nær til dem.»
Jeg kan ikke lefle, flørte og kurtisere med en forkynnelse som ikke stemmer overens med Guds ord for å bli akseptert, eller for å oppnå en vinning, det er det som dessverre har gjort seg gjeldende i pinsebevegelsen. Men for meg ser det ut som om de, som skal stå som voktere, ikke er oppmerksom på det som skjer rundt omkring i landet.
«Du skal elske alle-forkynnelsen» er allerede i ferd med å fortære sine ofre. Unge predikanter er et ganske lett bytte for denne lysets-engels-skikkelse-forkynnelse, og den kan ikke stoppes med overtalelse eller ettergivenhet. Det er kun erkjennelse over tilstanden, og erkjennelsen av sin egen sløvhet som kan gi en ny oppflamming av en realistisk og bibelsk vekkelse, så den kongelige autoritet holder alle slike fremmede makter på avstand.
I Jesu bønn i Joh. 17 står det, i det 20. vers og utover: «Men jeg beder ikke for disse alene, men også for dem som ved deres ord …» og du skal legge merke til dette «… ved deres ord … kommer til å tro på mig, at de alle må være ett.» Altså ved deres ord! Hvilket ord? På Jesu Kristi lære! Og det er der enheten kommer.
Gud har ingen som helst interesse av hvor mange medlemmer vi har i en velordnet organisasjon, men pulserende lemmer på Kristi legeme, i en enhetlig organisme som blir styrt og ledet av Kristus som er hodet for menigheten, og ikke menighetene.
Dersom ikke pinsebevegelsen innretter seg etter denne ordning, er jeg ikke tvil om at pinsebevegelsen snart er en saga blott.
