Påsken er her, og midt i alt virvaret av underlige påskeseremonier som foregår rundt om i verden, er det befriende å lese Aages artikkel som setter alt på sin rette plass. RED.
Lørdag, 9. april 2022
AAGE SAMUELSEN
Avisen Varden, mars 1986
Falskheten bak påskehøytiden har aldri stått så klart for meg som nå i de senere år. Hva er det som gjør at forkynnere i alle samfunn er så grepet av det som skjedde på Golgata for snart 2 000 år siden? Hva er det som gjør at prester, predikanter og sangkor er så beveget når det tales og synges om korset og Jesu lidelse? Hvorfor er de beveget til tårer, og hvorfor forandrer de stemmen når de prediker om det som skjedde den gang? Hvorfor taler de så vakkert om profeter og apostler som måtte lide for evangeliets skyld? De som ble stenet, halshugget, kastet for løvene, korsfestet, hånet, spottet, pint og plaget?
Er det fordi at de som i dag står med tårer på sine kinn føler så veldig med dem? Og takker Gud for at dette ikke skjer i dag? Nei, så langt ifra!
De deltar i alt det som hendte engang, men de hater dem som praktiserer det samme. De hater alt som skjer på evangelisk grunn fordi deres onde samvittighet dømmer dem. De gjemmer seg bak høytiden, deres kirker og bedehus er pyntet med krusifikser og store kors, men de hater alle tilløp til bibelsk vekkelse.
Når forfølgelsene kommer, og de kommer likeså sikkert som den gang Jesus sa til sine disipler, i Luk. 6, 22: «Salige er I når menneskene hater eder, og når de ikke vil vite av eder, og spotter eder og kaster eders navn fra sig som noget ondt, for Menneskesønnens skyld.» Da vil de fleste av de som kaller seg frelst ikke være i stand til å stå imot.
Alt det jeg har gjennomgått i de årene jeg har vært predikant har resultert i akkurat det som Jesus sa: «De skal kaste eders navn fra sig som noget ondt.» Men jeg er glad for at jeg har opplevd det, så det som kommer til å velte over vårt land av kristendomsforfølgelse i de nærmeste årene vil åpenbare presis det samme som skjedde på Golgata, da det var tre kvinner og en mann ved foten av korset mens mengden stod langt borte. Alle de som hadde fått en berøring av Jesus, som ble fullkomment helbredet (uansett sykdom), stod også sammen med dem som stod langt borte. De skjønte ingenting, og det gjør det heller ikke i dag.
I dag fyller de kirker og bedehus og ærer ham med leppene, men hjertet er langt borte. De synger: «Jeg vil elske det eldgamle kors», men hater ham som gjør tegn, under og mirakler i dag som før fordi det ødelegger hele deres falske, religiøse opplegg.
Gud har vist meg i et syn hva som vil skje med meg. Mine nærmeste vet om det, men jeg er forberedt og vet hvilken vei jeg skal gå. Det gjør ingenting om de avskyr mitt navn her nede, jeg vet om mitt himmelske navn (som ingen kjenner uten dem som har fått det), det står skrevet på en hvit sten. Jeg har aldri vært ute etter ære og berømmelse, folk kan hylle meg den ene dagen og forbanne meg den andre. At de ser ned på meg er ikke noget dårlig vitnesbyrd. Om de lukker sine dører her nede, så har de gjort det samme med Kristus! Men så har han sagt: «Se, jeg har satt foran dig en åpnet dør, og ingen kan lukke den til …». Han har tatt vare på alle mine hodehår og alle mine tårer. Han viser meg ømhet og kjærlighet og etterlater seg en duft av liv til liv for dem som blir frelst, men også en duft av død til død for dem som går fortapt.
Mine vitnesbyrd og mine sanger, som har vært inspirert av den Hellige Ånd, vil aldri i evighet forstumme, det er min hyllest til ham som elsket meg med en evig kjærlighet. «For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nu er eller det som komme skal, eller nogen makt, hverken høide eller dybde eller nogen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Rom. 8, 38-39. Forsettelse neste side .....
Menneskenes hån, spott, forakt og vemmelse blir vevd som gulltråder inn i verdens vakreste kledning, som er gjort ferdig for dem som elsker ham. Derfor går jeg forbi alle de religiøse høytider, og sier som Paulus: «La oss derfor holde høitid, for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.»
Hva mer kan et menneske ønske seg enn å bli født på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde? Hva mer er det å glede seg over enn det håp vi har om at rettferdighetens krans ligger rede, eller at han har skjult oss i begge sine hender? Hvem er vel jeg at jeg skal frykte for et menneske som skal dø?
Når de støter meg ut av sine synagoger har de gjort det samme med profeter, med Jesus og apostlene. Det volder meg ingen bekymring om jeg får oppleve det samme. Når jeg engang, i de evige boliger, skal skue inn i min Faders åsyn da er alt som heter tid opphørt. Fortiden er borte, fremtiden finnes ikke mer, men nutiden med Påskelammet vil bli så ubeskrivelig at ingen tunge kan fortelle det. Intet sinn kan fatte det, og intet kjødelig hjerte kan gripe det. Deri består det ene lille ordet SALIG, som hele den skare for hvem de evige boliger er gjort rede for, vil få oppleve: En salighet uten ende. Jeg skammer meg derfor ikke ved evangeliet.
Men over alle religiøse høytider, forbi alle fiendeskarer og tvers igjennom de største lidelser, prøvelser og motgang er nettopp dette evangeliet en Guds kraft til frelse for hver den som tror. AMEN!
Les også artikkelen: BEDRAGERIET OMKRING KORSET, HER
