Meny
Søndag, 8. september 2024
AV REDAKSJONEN
En avisartikkel med henvisning til Evangeliesenteret fikk oss til å reagere: Det finnes mange eksempler på «gode organisasjoner, lag og foreninger» som man kan delta i eller støtte, alt fra økonomiske bidrag til frivillighet og dugnadsarbeide, men som ingenting har med kristendom å gjøre. I denne jungelen av organisasjoner har også enkelte menigheter lagt seg til for mulig å lettere tiltrekke seg folk, eller senke terskelen for å ta kontakt.Evangeliesenteret, som organisasjon, har laget seg et eget handlingsprogram for rehabilitering av mennesker som sliter med rusproblemer, og frivillige benyttes til «oppsøkende virksomhet» der de henter inn rusavhengige som enten kan velge å komme selv, eller bli henvist fra lege eller en ruskonsulent som ES samarbeider med.
Den rusavhengige blir straks sluset inn i menighetens innarbeidede rutiner med rehabilitering, bo-trening og fysisk aktivitet, med kvalifiserte, godt utdannede medarbeidere (sykepleiere/vernepleier, miljøarbeidere osv.) med bred erfaring innen rus, som voktere ved sin side. Staten bidrar med tilskudd til arbeidet, og de rusavhengige kan bruke den tiden de trenger til å komme seg på bena. Neste steg er Bibelskole, og gjennomfører de den har de kommet seg gjennom nåløyet. Dette er jo så fint – menneskelig sett. Og ære være dem for dette arbeidet. Men, er dette et evangelium etter Guds Ord?
De er flinkere enn f.eks. Blå Kors med hensyn til prosentandel som til slutt kommer seg ut av rusen, og Evangeliesenteret får ros, ære og hederspriser for sitt store engasjement og arbeid. Det minner sterkt om de som Lukas taler om i kap. 20, 46-47 – om fariseerne som så gjerne vil hilses på torgene, ha de øverste setene og sitte øverst ved gjestebudene – de er jo så prektige i all sin ferd.
Men sannheten er at de som blander kristendommen inn i dette arbeidet er villedere og ikke veiledere inn i et samfunn med Kristus. Det er vel og bra å redde mennesker, og det står at vi skal være gode mot hverandre, mest mot troens egne folk (Gal. 6, 10), men det er SJELEN som skal reddes for evigheten, og det er en helt annen sak! Det er TROENS SAK.
På det menneskelige plan er det altså vel og bra å følge opp fortvilte sjeler som sliter med alle slags problemer, sykdommer og rusmiddelproblematikk, men det finnes ikke frelse i det. Ikke én eneste en får stjerne hos Gud, eller medalje, for å ivareta disse menneskene i det daglige liv, samme hvor snille de er. At de som hjelper selv har kommet seg på bena, og mestrer hverdagen, kan selvsagt være en kilde til håp for den som sliter, men det står: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!» Salme, 146, 3.
Skulle de rusavhengige ha ønske om å bli frelst, og løst fra sin avhengighet, ville det naturligste av verden være å oppsøke steder der de tenker de kan få hjelp til
dette, altså i kristne forsamlinger. Men, når det er slik at de som er så snare til å spikre opp korset (dødens symbol) på utsiden, viser seg å fullstendig mangle kraften i budskapet de leverer fra seg på innsiden, så får ikke de søkende annen hjelp enn som beskrevet ovenfor – altså menneskehjelp.
OM predikanten derimot virkelig hadde fått tak i det ekte evangeliet – og har Guds kraft og ild over seg og i seg, og eier den Hellige Ånds åpenbaring i Guds ord og i sin formidling til folket, skjer miraklene på løpende bånd. I ETT NU har Jesus Kristus løst dem, og satt dem fri – dette er bibelsk. Da synges det med jubel og fryd i salen: «Jesus helbreder og frelser i dag», og som vi kan lese i Luk. 7, 21: «I SAMME STUND helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet.»
Den blodsottige kvinne, som måtte innrømme overfor Jesus at det var hun som rørte ved ham, og at der utgikk fra ham en kraft – ble STRAKS helbredet. Jesus Kristus løser I ETT NU! DET ER EVANGELIET! Det er troen på Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, som er vårt seierstegn – det er den som beveger Gud. «Uten tro er det umulig å tekkes Gud.»
Dessverre er det ikke Guds kraft som er hovedfokuset til Evangeliesenteret. I stedet foregår forferdelige overgrep når sjeler som kommer dit for å søke frelse og utfrielse, som nevnt ovenfor, og kanskje til og med har blitt bedt for, likevel umiddelbart trekkes videre inn i menighetens programfestede menneskelagde hjelpeapparat for der å gjennomgå en lengre «legedomsprosess» i deres organisatoriske system. I dette øyeblikk blir vedkommende loset inn på feil spor, enten man vil eller ikke, og den søkende må ta til takke med å stole på mennesker – ikke Gud. Og Jesu Kristi fullkomne soningsverk på Golgata reduseres til en kraftløs bibelhistorie – «det var en gang».
Hvor i hele Bibelen har de dekning for at mennesket klarer tingene bedre enn Gud? Hvor står det at man må gå gjennom lengre tids «terapi» eller «behandling» for å bli løst og fri? Tvert imot står det i Salme 60, 13: «… for menneskehjelp er tomhet!», MEN GUDS KRAFT GIR EVIG LIV. Og i Rom. 3, 27: «Hvor er så vår ros? Den er UTELUKKET! Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, VED TROENS LOV!»
Så langt som vi har kommet mot natt, i lys av hva som står om tidenes ende, er det viktigere enn noen gang å få tak i det som er ekte, for det er så mye narreri å høre i de såkalte kristne forsamlinger at man kan bli både sint og sorgfull. Artikkelen fortsetter på neste side ....
Søndag, 18. august 2024
REDAKSJONEN I FAKTUELL ARENA
Det er forferdelige tilstander i verden i dag, og mange føler både redsel og fortvilelse når de ser og hører nyheter, og tenker på en usikker fremtid som slett ikke ser særlig lys ut. Det er gjerne i slike tider at folk vender seg til Gud, i søken etter trygghet og fred i sjelen.
Da er det også naturlig å tenke at det letteste er å finne en menighet å gå til, og komme inn i et fellesskap med andre troende. Noen tanker om at de der kan komme ut for noe som kanskje drar dem enda lenger ned i fortvilelsen er nok ikke det første som faller dem inn. Men dessverre fremstår de fleste forsamlinger med så mye underlig og falsk forkynnelse at man kan bli helt svimmel.
Som vi tidligere har fortalt mottar vi stadig henvendelser fra folk som har opplevd nettopp dette; de har vandret rundt på leting – fra den ene menigheten til den andre – men de finner ikke det de leter etter. De går derfra – like tomme og fortvilet som de var fra før. For hvor skal man finne ekte, salvet forkynnelse som bevirker tro? For troen, som er en Guds gave, kommer av forkynnelsen. Les Paulus brev til romerne, 10. kap.
Guds ord forteller oss at Jesus er ikke vanskelig å finne, han er tilstede for hver og en som søker ham av et helt hjerte – uansett hvor man befinner seg i verden: «Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd».
Så er det også slik at i det virvar av religiøse og såkalte kristne forsamlinger, som alle påstår å ha «den rette forkynnelsen», legges det ut «oppskrifter» på nett, i blader og hefter der pastorene/lederne kommer med lange utredninger og forklaringer på alt du må gjøre for å bli frelst. Dessverre er det svært få som vet å formidle Guds frelsesverk så enkelt og liketil som Guds ord sier oss.
Ved et tilfelle kom vi over en podcast som vi ikke kan la være å kommentere, fordi også denne personens vitnesbyrd er medvirkende til å skade og skape stor forvirring, i stedet for å vise vei til frelse for en søkende sjel.
I deler av opptaket forteller vedkommende om sine egne erfaringer og hendelser i livet, men så bindes det hele inn i en stor vrangforestilling der det bl.a. påstås at det er den Hellige Ånd som er selve redningsmannen, at det er han du må ta imot for at du i det hele tatt kan komme til Jesus og bli frelst og reddet for evigheten. Personen påstår videre at den Hellige Ånd er hos dem nå, så det er bare å ta imot ham. Dette er aldeles ikke sant!
Her foregriper man rekkefølgen i Guds fullkomne frelsesverk, for sannheten er at INGEN kan komme til Gud uten gjennom Sønnen, Jesus Kristus. Det er ikke noe annet navn gitt menneskene ved hvilket vi kan bli frelst. Les. Ap.gj. 4, 10-12. Det var Jesus som tok all vår synd, sykdom og elendighet på seg, det var Jesus som døde på korset, det var Jesus som stod opp igjen til Gud Faders ære, det var Jesus som tok straffen på seg for at vi kunne bli frelst. Det var Jesus som i sin død for til dødsriket og tok nøklene til døden og dødsriket fra Satan, og det er i Jesu Kristi navn vi er frigjort fra syndens og dødens lov, han har betalt med sitt eget blod.
I 1. Joh. brev 4, 1-3 taler Johannes til de som allerede er frelst, og har mottatt den Hellige Ånd ETTER at de var kommet til troen på Jesus. Her minner han oss om ikke å tro enhver ånd, men prøve åndene om de er av Gud, og det gjør vi ved å se etter om det som forkynnes stemmer med Gud ord. For mange falske profeter er gått ut i verden. «På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud, og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud; og dette er Antikristens ånd, som I har hørt kommer, og den er allerede nu i verden».
Det er altså ikke til å misforstå: Det er IKKE den Hellige Ånd som frelser, men den Hellige Ånd er Guds talsmann og gaven Gud lovet gi oss etter omvendelsen og dåpen. Peter sier i Ap. gj. 2, 38: «Omvend eder (til Jesus Kristus), og enhver av eder la sig døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse (full neddykkelse), SÅ skal I få den Hellige Ånds gave (NB: med tungene som tegn).
Den Hellige Ånd veileder oss inn i Guds ord, han er pantet på vår arv til forløsningen, han er kraften vi trenger i vårt kristenliv for å stå imot Satans åndehær, han er den som gjør Guds ord levende og som alle frelste må ha i sitt liv (vår advokat), men det er bare i Jesu navn man kan ta imot frelse til ånd, sjel og legeme.
Tro ikke alt som blir forkynt, men undersøk selv om det stemmer med Guds ord. Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten ved mig.» Joh. 14. kapittel.
AMEN!
Les Aages artikkel: Hvorfor er det så mange menigheter? Og hvem er den rette? (faktuellarena.no)
Og sangen; Jeg lengtet etter frelse ...
Onsdag, 21. august 2024
Avisen Dagen hadde en artikkel, Broder Aages sangbok jubilerer, som stod på trykk den 20. juli d.å. En for oss opprørende og nedrig artikkel som vi
umulig kunne la stå uimotsagt. Vi sendte derfor et motsvar, et innlegg som holdt seg innenfor rammen av hva de ønsker av lengde. Det vi skrev levnet ikke de «gamle veteranene i Maran Ata» stor ære, men det tok luven av hva de kastet over broder Aage av onde rykter. Svaret ble (ikke overraskende) refusert, men vi er fremdeles så opprørt over dette at vi publiserer det (og enda litt mer) her på egne sider.
DAGENS MARAN ATA - SELV IKKE EN SKYGGE AV DET OPPRINNELIGE
FRA REDAKSJONEN
Sommeren er på hell, og det religiøse Norge har avholdt sine fellesmøter og kosesamlinger med kirkekaffe, leker, spill, barnemøter og spesielle tilstelninger for ungdommen. Så er det også noen som har «funnet hverandre» i sommervarmen; som f.eks.: Pinsepastor går saman med ImF-pastor om å halde søndagsmøte: – Dei er pinsevener med barnedåp (dagen.no). Mens de smiler og omfavner hverandre er det tilsynelatende ingen som bryr seg om at det er Satan selv som har funnet opp den falske barnedåpslæren.
I farvannet av alt dette har det poppet opp avisartikler, Youtube-snutter og TV-programmer fra de ulike forsamlingene og møtene. For oss som har opplevd å være under broder Aages forkynnelse gjennom mange år er det rett og slett tragisk, ja direkte smertefullt, å være vitne til hvor langt, langt unna dagens evangelisering er den åndsfylte, levende forkynnelsen vi har fått overlevert, og som fremdeles brenner i våre hjerter.
Vi kom over et TV-opptak fra Maran Ata stevnet som ble holdt i Seljord i juli i år, og det er bare å konstatere: Det er ikke engang en skygge av den trosforkynnelsen som i Aages tid var Maran Atas kjennemerke, for når det er CV-en til pastorene de presenterer for forsamlingen som skal være garantist for ektheten i sine taler til lengtende sjeler, er de aldeles på villspor. 2. Pet. brev 1, 21 sier: «… for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd».
I etterkant av Maran Ata-stevnet dukket det også opp en reportasje som stod i Dagen 20. juli i år, der «to av veteranene i Maran Ata-bevegelsen», Ole Bjørn Saltnes (71) og Tore Kristiansen (85) ble intervjuet: Broder Aages sangbok jubilerer (dagen.no). Sangboken «Sildigregn» var Maran Atas sangbok helt fra begynnelsen av 1960-tallet og består i hovedsak av Aages egne komposisjoner/tekst og melodi.
Og typisk, ikke engang i en sådan anledning klarer to gamle veteraner å la være å kaste skitt på Guds salvede vitne, Aage Samuelsen, predikanten som i sin tid, på Guds befaling, startet Maran Ata og som de sier de «kastet ham ut av». Men sangene, jo da – de tåles og brukes og synges for alt de er verdt. Et bedre eksempel på dobbeltmoral skal man lete lenge etter.
Ville det ikke normalt sett vært naturlig å hylle ham for sangskatten i «jubileumsåret»? Sangene de ikke kan klare seg uten? Men, nei, surt, gammelt oppgulp av onde rykter og gufs hentes frem fra glemselen, som derved spres til nye generasjoner. De må jo få det inn, disse unge «uvitende»: Sitat: «Samuelsen ble etter en rekke skandaler midt på 60-tallet kastet ut av bevegelsen han startet». Og: «Samuelsen slet selv med alkohol», mens de konsekvent unnlater å si at han ved Guds hjelp kom ut av det! Ei heller nevner de med ett ord at Aage selv har en helt annen fremstilling av hendelsene fra tiden de trekker frem. Og der henger påstandene i luften.
Mens de synger sangene hans regner de broder Aage som «frafallen» - en som har «falt ut av Guds nåde». Det er rett og slett kvalmende! Historiske fakta som bare er et par tastetrykk unna – i broder Aages egne beretninger fra sitt liv – er uinteressant. Det passer ikke inn i deres narrativ og agenda. Det opprinnelige Maran Ata og Vekkeropets historie (faktuellarena.no)
Men de bør komme seg fort ned fra sine høye pidestaller, disse «plettfri» moralske. For hva forteller vel Bibelen om slike som går løs på andre med ryktespredning og ondt sladder, sant eller ikke, ja som enda verre setter de onde rykter på trykk til alles underholdning i den hensikt å redde seg selv, fordi også de i sin tid tok avstand fra Aage? Hva slags merittliste har evangelistene selv på det åndelige plan? Og hva slags åndelig ballast har de? Er de sitt ansvar bevisst og i stand til å røkte fårene; de utstøtte, syndere av alle slag, ja til og med de «fæle» alkoholikerne? Og hvorfor bruker de Aages sanger? Får de ikke selv sanger fra Gud? Hva skjer om vår allmektige Gud går dem etter i sømmene? Artikkelen fortsetter på neste side ...
Les mer: DAGENS MARAN ATA - SELV IKKE EN SKYGGE AV DET OPPRINNELIGE
Mandag, 8. juli 2024
I avisartikkelen nedenfor, hentet fra Jerusalem Post i 1982, ser vi tydelig Norges særs negative holdning til Israel på den tiden, men verre er det at ingenting har bedret seg gjennom de mer enn 40 år som er gått siden, snarere tvert imot.
Hva norske sosialistmyndigheter – i sin stadig voksende antiholdning til Israel – drar over den norske befolkningen av ulykke er langt fra ubetydelig. Det er mange eksempler på det, men vi kan i første rekke vise til den uhyggelige voldsspiralen som griper om seg i alle samfunnslag – barn og ungdommer helt ned i 9-10-års alderen blir hanket inn av Foxtrot-nettverket og dens likesinnede kriminelle fra f.eks. islamistiske miljøer.
Hatets demon har fått fritt leide, og ingen ser seg i stand til å stanse utviklingen. Alt dette forutså broder Aage allerede på 1960-tallet, og skylden – ja den ligger hos media og de røde ekstremt kristendomsfiendtlige sosialistene, og myndighetene som gjennom mange år har sluset inn slike onde krefter – uten filter. Disse har virkelig blod på sine hender – uten overdrivelse. RED.
UTSKRIFT FRA JERUSALEM POST I 1982
Hentet fra Vekkeropet nr. 9 – 1982
DET NORSKE UTENRIKSDEPARTEMENTET INNRØMMER:
UNIFIL – (DE INTERNASJONALE FN-STYRKENE I LIBANON) HAR GLITT PLO FRITT SPILLEROM.
Kommandøren av de norske FN-styrkene i Sør-Libanon undertegnet en overenskomst med PLO som gav PLO fri bevegelsesfrihet i den norsk-kontrollerte sektoren i Libanon, uttalte den norske utenriksministeren i går.
Kunngjøringen (som ble etterfulgt av de Skandinaviske aviser) rapporterer at Israel har kommet over en kopi av dette dokumentet i Sør-Libanon.
En talsmann for Utenriksdepartementet uttalte at denne tosidige overenskomsten, eller lokale avtale mellom PLO og NORBATT (Den norske FN-styrken i Libanon), avgrenset fullmakten til de norske soldater og offiserer fra å inspisere og patruljere PLO-posisjoner i området og forbød etterforskning av mistenkelige PLO-terrorister.
Overenskomsten var en avtale om en forståelse som var nødvendig for å utføre UNIFILs mandat, sa talsmannen.
Men Israels Oslo-ambassade kalte overenskomsten en grov krenkelse av FN-styrkenes mandat i Sør-Libanon. Israelske embetsmenn uttalte at den effektivt satte PLO i
stand til å bringe våpen, og å utføre militæroperasjoner, i det området som de norske FN-styrkene kontrollerte.
Avisrapporten gav ingen indikasjon på hvor lenge denne overenskomsten hadde sin gyldighet. 18. juni 1982 valgte 7 000 medlemmer av FNs rådsforsamling (FN-systemet sysselsetter i dag (2024) omkring 43 000 personer over hele verden, red.anm.) å beholde de fredsbevarende styrker i Sør-Libanon for ytterligere 60 dager, til tross for den internasjonale kritikken mot dens mangel på effektivitet.
LES OGSÅ ARTIKKELEN: ISRAEL OG DETS FIENDER - KRIGEN I LIBANON 1982
Mandag, 8. juli 2024
Situasjonen for Israel i dag tatt i betraktning, publiserer vi nå et par artikler som omhandler krigen(e) i Midt-Østen slik den/de fremstod i 1982. Dette for å vise at det på alle måter er som før – altså «intet nytt under solen». Israels grufulle demoniske fiender bruker nøyaktig samme metode i dag som de gjorde den gang – og deres uttalte og utilslørte mål har ikke forandret seg: Total utslettelse av Israel og det jødiske folk.
Men, som alltid før, de forregner seg – for de regner ikke med Israels allmektige Gud. «For den som rører ved eder, rører ved hans øiensten». Sak. 2, 12. Og, som Job sier: «Men jeg – jeg vet min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet». Job 19, 25. RED. Les også: Hentet fra Jerusalem Post - 1982.
KRIGEN I LIBANON - 1982
HENTET FRA VEKKEROPET NR. 9 – OKTOBER 1982
Kjære Aage Samuelsen
Jeg har vært i Israel i hele sommer og har i den forbindelse på nært hold lært hva som foregår i krigen i Syd-Libanon. Det som fremstilles i europeisk presse og fjernsyn har svært lite med virkeligheten å gjøre. Jeg har derfor skrevet en artikkel som kan gi Vekkeropets lesere et mer sant bilde av virkeligheten i Midtøsten.
LIBANON-KRIGEN 1982 OG ANTI-ISRAELSK JOURNALISTIKK
Like etter at Israel igangsatte «Operasjon Fred for Galilea» (som er navnet på Israels militæroperasjon i Libanon), var det et vesteuropeisk fjernsynsteam som kjørte fra Israels grense og nordover til Beirut. Underveis så de en libanesisk mor, far og et lite barn som gikk langs etter veien. Fjernsynsteamet stoppet, gikk ut av bilen, og ba moren ta opp barnet og bære det i armene. Hun så gjorde, og fjernsynsteamet filmet. Vist på TV ble dette så fremstilt som om barnet var blitt drept eller såret av israelske bomber.
Dette er kun ett eksempel på den form for journalistikk som er blitt ført av vesteuropeisk og amerikansk presse angående Israels militæroperasjon i Libanon.
Det disse journalistene og fjernsynsfolkene har vært ute etter er bomber, røyk og blod, for å skape mest mulig sensasjon, og for å kunne fordømme Israel mest mulig.
Virkeligheten har vestlig presse ikke vært interessert i i det hele tatt. Kun PLOs propaganda har fått gjennomslag i vestlig presse. Hva som foregår i østeuropeisk presse vil jeg ikke engang snakke om, da det jo er den (kommunistblokken) som forsyner PLO med både våpen og marxist-leninistisk ideologi.
Jeg vil her nevne enda et eksempel på et antiisraelsk propagandatriks: Fotografen Fadi Mitri, som jobber for nyhetsbyrået UPI (1982 – red.anm.), offentliggjorde et bilde av et såret spedbarn. UPI spredte bildet over hele verden, og proklamerte at dette spedbarnet, ei jente, hadde mistet begge armene på grunn av et israelsk bombeangrep. Dette bildet skapte mye raseri mot Israel, og til og med president Reagan satte et eksemplar av bildet på skrivebordet sitt.
På grunn av den hets dette bildet skapte mot Israel tok israelerne og sporet opp barnet for å finne ut om dette virkelig stemte. Det viste seg imidlertid at dette barnet, Elie Massu, en gutt – og ikke ei jente som UPI påstod – var i god behold. De eneste skadene han hadde fått var lettere brann- og skrubbsår, pluss en brukket arm. Videre viste det seg at bygningen (som lå i Øst-Beirut) som barnet befant seg i da han ble såret, aldri har blitt beskutt eller bombet av Israel, men derimot beskutt med artillerigranater fra PLO!
Men hvordan skal en stakkars fjernsynsseer, i for eksempel Norge, kunne avsløre den fordekte løgnen som blir fremstilt på skjermen? Israel ligger langt unna, og de fleste nordmenn (og andre europeere) vet svært lite – eller ingenting – utenom det som spys ut av massemedia. Vi ser nå hvilken enorm makt massemedia har. De kan sette folk opp mot folk, og dermed styre utviklingen. Nå vil til og med paven møte terroristlederen Arafat. Har ikke den katolske kirke gjort nok djevelskap mot det jødiske folk opp gjennom tidene?
JUDEA OG SAMARIA – INGEN «PALESTINSK STAT»
PLOs mål har helt siden dens opprettelse og til i dag vært utslettelse av staten Israel. Opprettelse av en såkalt palestinsk stat i Judea og Samaria (det som i massemedia blir kalt Vestbredden) er kun et påskudd og ett middel til å knuse Israel. For dersom Israel gir fra seg den militære kontrollen over Judea og Samaria, ville de være prisgitt arabernes kanoner. Fra fjellene i Judea og Samaria kan så Israels fiender sitte med sine kanoner og nærmest skyte på blink ned mot den tett befolkede israelske kyststripen. Og ved et samlet arabisk angrep vil det være svært vanskelig for Israel å forsvare seg. Israel ønsker sikre grenser, og de ønsker sikkerhet for den israelske befolkning. Israel vil derfor ALDRI gi fra seg den militære kontrollen over Judea og Samaria, og spesielt ikke til PLO. Forsettelse neste side ...
