Mandag 29. desember 2014
KOMMENTAR TIL DAGBLADETS ARTIKKEL: «I FADERENS NAVN».
Av May-Britt Hansen
21. desember 2014, er Kenneth og Co. igjen ute og fabulerer om broder Aage, - den Guds mann, - i Dagbladets Magasin, hvor de går langt over grensen av hva man bør tillate seg. De elsker å opptre for publikum i media, men selv har de ikke noe eget å fare med. Derfor svøper de seg inn i «jeg-er-Aages-barn-teppet» for å skjule sin mangel på åndelig kunnskap, og dessverre er det mange som lar seg lure. Det de gjør er særdeles respektløst overfor den Guds mann broder Aage, og virksomheten han stod som leder for. Kenneth og Co. ville tjent på å innrømme at dette området ALDRI har vært i deres interesse.
En innrømmelse har Kenneth og Co. kommet i Dagbladartikkelen: Etter at Aage gikk bort, ville søsknene absolutt ha det til at Aage Samuelsen var en menighet alene (!!!) og blånektet for at vi var en del av, - og medarbeidere, - i denne.
Aage anså aldri virksomheten som «sin egen personlige», tvert imot! For ham var det noe vi hadde felles, med ham selv som leder. Vi var for ham medspillere i arbeidet, med hver våre oppgaver, og han ba ofte om vårt syn på saker og ting som angikk virksomheten.
Når søsknene nå i Dagbladet faktisk bekrefter at Maran Ata bevegelsen virkelig var/er en bevegelse, stiftet av Aage m/venner hjemme hos Sissi Tollefsen (min mormor), synes både jeg, og flere med meg, at det er riktig så fornøyelig lesning. De har nok glemt sine tidligere påstander …
Kenneth forteller helst historiene slik han synes er «morsomme», - om det handler om viktige eller uviktige ting, - spiller ingen rolle. Han liker å gjøre seg selv «interessant og spennende», og blåser i om han dummer ut Aage. Inntrykket man får er stadig like feilaktig.
Aage var ikke konkurs. Les artikkelen «Aage og Vekkeropet Dalen AS var ikke konkurs», her. Kenneth var slett ikke «mye sammen med Aage den siste tiden», det var det Synnøve, Iwi Christin og jeg selv som var. Aage var heller ALDRI sammen med Knut Bjørnsen på «Hedmarktoppen». Var Knut Bjørnsen på Hedmarktoppen noen gang, forresten? Uansett, Aage var ikke på Hedmarktoppen etter at pinsevennene dolket ham på midten av 1950-tallet.
Så til Kenneths flåseri om Aages opphold i Rauland: Aage reiste ikke til «sin sekretær», men var hos venner der. Og ikke lå han pal og «ba til Gud i tre måneder» heller, - det var ikke slik Aage var. Gud er slett ikke tunghørt, som han selv sa mange ganger. Under oppholdet holdt Aage et oppgjør både med seg selv og mye annet, og Gud talte til ham og sa bl.a.: «… Du skal ikke frykte, for jeg skal atter føre deg ut i dansen med de glade. Og jeg skal slå min herlighet ut for deg som en dekorert vifte til husvalelse. Og jeg skal føre folkemassene til deg som du aldri tidligere har sett maken til» (dette har Aage selv skrevet om i boken «Herrens glade trubadur» som kom ut i 1981). Og det er noe helt annet enn å påstå at «folket» skulle løfte ham opp og at han skulle få «kjempesuksess». Det er så tåpelig å lese at det gjør vondt.
Det var Gud som løftet ham opp, og det fantes ikke ett eneste menneske som kunne gjøre det Han gjorde for Aage i den situasjonen.
Kenneth bør passe sin egen ADHD i stedet for å stemple den på Aages panne. Det minner meg også om hva Aage mange ganger snakket om, hva Gud sa til ham en gang på 60-tallet: «Jeg skal gjøre din panne hårdere enn diamant!» som det står om i Esek. 3,9.
Åse Samuelsen kommer også med noen underlige, tøvete utsagn om at «Aages forkynnelse ble en fortelling», - og at «… han klarte å formidle dramatikken og gleden i det å være menneske». Hvor i all verden har hun hentet dette fra? Hun synes sikkert selv at det var godt sagt og stilig formulert.
Aages forkynnelse gikk langt fra ut på «å lære folk å være mennesker». I hans forkynnelse, på Vekkeropet Maran Atas møter, var det evangeliet om den oppstandne Jesus Kristus som betydde noe, - og troen på Ham, - med alt som ligger i det Gud har gitt oss mennesker.
I Dagbladartikkelen står det til og med at Aage bannet, hvilket er en meget stygg løgn, - og Dagbladet koser seg…
Aage påkalte ALDRI fanden. De får snakke for seg selv. De bruker som sedvanlig seg selv og sin frie fantasi til å lage en figur av Aage som ikke stemmer med virkeligheten. Selv hørte jeg ALDRI Aage banne, og jeg har kjent ham fra jeg var barn. At Tulla også forteller at hun: «Oppfattet det som en tragedie at han (Aage) ble kristen», vitner om hennes manglende respekt for både Gud og Aage, og sier alt om hennes antikristelige holdning.
Les hva Aage selv skriver i artikkelen «Er Norge et kristent land i dag?» fra boken «Herrens glade trubadur». Et lite ut utdrag: « … Når jeg i dag ser tilbake på det jeg ved min virksomhet har oppnådd i den grusomme kampen, er det med en dyp takknemlighet til Gud for at jeg ennu i dag fremdeles kan være med i kampen for sjelers frelse …». Denne Aage er helt ukjent for dem, og ikke vil de ha med ham å gjøre heller, for han tar helt og holdent oppmerksomheten vekk fra deres egen trang til å meske seg i offentligheten.
At de dummer ut seg selv er en ting, men hvorfor MÅ de alltid dumme ut Aage? Forteller de pressen sannheten om sine egne meritter er det mer enn nok av tåpeligheter å ta av. Selv kan jeg fortelle at Aage var både pinlig berørt og meget flau av deres utagerende oppførsel mange ganger.
Når folk tror de blir kjent med Aage gjennom barna hans, så er det feil og det er sterkt å beklage. Aage hadde en langt høyere standard enn den lurvete figuren barna hans tegner av ham.
Når det sies at Aage hadde et "brennende engasjement for samfunnets utskudd", så er det bare halve sannheten. Han hadde et brennende engasjement for at alle, - av høy eller lav menneskelig status, - skulle få høre sannheten om Jesus Kristus. Det gjaldt også hans barn! Der var han lik mot alle. Selv hadde han venner og bekjente i alle samfunnslag.
