Tirsdag, 18. september 2024
GJØR VI DET FOR VANSKELIG?
Svar fra Aage Samuelsen på et tidligere innlegg i Morgenbladet, onsdag 10. november 1982
Jeg er i grunnen enig med Ebba Haslund i at de som skal formidle redningens og frelsens budskap gjør det altfor vanskelig for det alminnelige mennesket å forstå teologenes måte å forkynne budskapet på, med alt for mange fremmedord, velvalgte former og med dertil seremonier. Det alminnelige menneske på grasrota – og det er jo de fleste – forstår så lite av den slags måte å formidle budskapet på.
De legger altfor stort vinn på å ta seg godt ut, og at deres tale skal bli godt likt og ikke støte noen av kirkegjengerne. Det er gått prestisje og hensyntagen i forkynnelsen og da er det i seg selv dømt til å mislykkes.
Den som skal formidle det største budskap i verden må først og fremst være fri for frykt og hensyn, både til seg selv og til opposisjonen. Og det er vel der de fleste forkynnere stopper opp, og heller velger å sjonglere med sin forkynnelse som ingen effekt har.
En annen ting som er absolutt vesentlig for den som skal predike Ordet; han må vite at det er evighetsvandrere han taler til og at det han taler er en personlig opplevelse i bønn og samtale med Gud – en tale med erfaring.
Paulus sier i 1. Kor. 2: «Da jeg kom til eder brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale …». Dessverre er det så ofte tilfelle for de fleste i dag at de overgår hverandre i velvalgte taler – uten anstøt.
Vi trenger heller ikke en ny vri med denne tids skramlende popmusikk, ei heller tåredryppende sjeliske predikener, eller tordnende dommedagspredikanter. Evangeliet er i seg selv en Guds kraft til frelse, men kun for dem som tror. At sangen og musikken i alle tider har vært et Gudgivende middel til å få folk inn under Ordets hørelse, det vet vi, men det kan være like frastøtende med monoton, kjedelig salmesang som hva den moderne og larmende popmusikken er.
Jeg går aldri inn i et møte med sang, musikk og tale uten det for øye å redde fortapte sjeler. Ikke at hverken jeg eller møtet skal lykkes i noe annet enn å se sjeler i kne for Jesus, og at syndere av alle slag blir løst. Om 99 av 100 blir rasende over mine fremgangsmåter er jeg storlig fornøyd om jeg kan redde én. Og om 100 av 1 000 tar imot budskapet midt i alt rabalderet, så er det fantastisk.
Jeg har aldri skrevet en prediken, jeg ber ikke lange og innholdsløse bønner. Jeg leser heller ikke Bibelen som en historie, men som noe som er en virkelighet i dag. Og Jesus selv har sagt: «I skal ikke frykte for hva I skal si, det skal gis eder i samme stund.»
Hverken prester eller predikanter er skikket til å predike evangeliet som frykter offentligheten, de er til større skade enn de aner med sin fryktsomme og hensynsfulle opptreden. Den som skal redde en druknende kan ikke legge an på hvor fint han kan stupe ut i vannet, hvor varsomt han skal forsøke å redde vedkommende, og heller ikke snakke vakkert og fornuftig. Om han eller hun de skal prøve å redde i panikk gjør motstand, da lyder regelen kort og godt: Knock ham ut – dra ham inn på land – og så munn til munn-metoden.
De fleste av disiplene var fiskere, lege og ulærde menn full av den Hellige Ånds kraft. Det er slike menn det skorter på i dag. Jesus har ikke sendt oss ut med teologi eller filosofi, men med EVANGELIET, med Åndens kraft og visdom. Vakre kirkebygg med kostbare utsmykninger, høytidelighet, biskop, prest, cand.theol og pastortitler er null verdt i Guds rike. Det er vitner som er det avgjørende i en rettssak, altså det som Johannes sier: «Det vi har sett, det vi har hørt, og det våre hender har følt på, det forkynner vi.» Derfor står også kirkene delvis tomme hele året. De trenger alle å få et møte med ham som sa: «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner.»
