Side 42 av 43
Torsdag, 2. oktober 2025
EN GUDDOMMELIG BESLUTNING
AV AAGE SAMUELSEN
Fra Vekkeropet nr. 7 – august 1982
Gud har aldri vist mennesket en behagelig vei å vandre. Han har aldri gitt oss et land uten fiender. Han har aldri gitt oss et evig liv uten kamp. Jesus sier at veien er smal, porten er trang og det er få som blir frelst.
Å si at en er frelst er ikke det samme som å være frelst, det er millioner som har bedratt seg selv på den måten. Å være frelst er et guddommelig standpunkt en tar i sitt hjerte overfor Jesus. En resolutt handling, en troens resolutte beslutning.
I Bibelen har vi flere eksempler på de som gikk over ifra loven og til troens område. Rut, en moabittinne, som Gud selv hadde sagt at ingen moabitt skulle komme
inn i Guds menighet, men det var etter loven, og skjøgen Rahab er slike eksempler. Når Rut sier til No’omi at «dit du går, vil jeg gå», da tar hun steget inn på troens område.
inn i Guds menighet, men det var etter loven, og skjøgen Rahab er slike eksempler. Når Rut sier til No’omi at «dit du går, vil jeg gå», da tar hun steget inn på troens område.Når Jesus taler til disiplene og sier: «Følg mig!» så sier Peter ved en senere anledning: «Se, vi har forlatt alt og fulgt dig; hvad skal vi da få?»
Og det er dessverre, for de fleste, den samme beregningen som gjør seg gjeldende: Hvilke fordeler har jeg ved å bli frelst? De yter alt i beregning for å få fordeler igjen.
Ruts søster Orpa var av den typen. Hun snudde på halvveien, men så står det ikke mere om henne.
Rut beveger seg videre: «Hvor du blir, vil jeg bli!» Jesus sier: «Bli i mig, så blir jeg i eder.»
Jeg tror at de fleste av de bekjennende kristne i dag ikke vet hvor de er, eller hvor de vil være. Ingen kan følge ham uten å være i ham. Når Paulus sier: «Vi er regnet som slaktefår hele dagen», så stadfester han egentlig det Jesus sier: «Jeg vil at hvor jeg er, der skal også de som du har gitt mig, være hos mig.» Joh. evg. 17, 24. Paulus hadde kalkulert med omkostningene av å være i Kristus.
Men Rut går videre: «Ditt folk er mitt folk.» Guds folk har alltid skilt seg ut som en egen rase. Derfor sier Bileam: «For fra fjellets tinde (åpenbaringsfjellet) ser jeg ham.» 4. Mos. 23, 9. Dette er troens folk som ikke lar seg kjøpe hverken ved smiger eller ved handslag med hvilken som helst læresetning.
«Din Gud er min Gud». Dette er ikke hvilken som helst Gud. Han er deres Gud som har tatt sin guddommelige beslutning i sitt hjerte, som tar imot hans Sønn, slik som han var og fremdeles er, som gjorde ett folk av mange folkeslag, nemlig troens barn.
«Hvor du dør, vil jeg dø!» Dette er en hodeløs beslutning, å bli korsfestet med Kristus som en forfører som bryter alle religiøse lover, skikker og former, som en vranglærer som går imot alle landets lover for å følge Guds lov i sitt sinn og som har tatt bestemmelsen i hjertet: «Enten jeg lever, eller jeg dør, så hører jeg Herren til.» Ingen kan følge Kristus uten å regne med å miste alt, uten å bli hånet, spottet og foraktet. Men det er der troen forøkes, i tilliten til ham som sa: «Ingen skal formå å rive eder ut av min hånd.»
«Og der vil jeg begraves!» Det er merkelig hvor forblindet menneskene kan være når det gjelder å bli begravet med Kristus. Dåpen er jo en begravelse. Statskirken lærer at i dåpen blir man født inn i Kristus, mens Bibelen lærer at man blir begravet med Kristus. Hvordan kan man bli begravet når man ikke er født? Det er jo ingen som blir født i en begravelse? Man begraver sitt eget jeg. Og hvis kirken mener at dåpen er en handling til nytt liv, må jo nødvendigvis det gamle jeg-et, som er 8 dager gammelt og ikke ansvarlig for handlinger som ennu ikke er begått, begraves fra sine gjerninger, ikke bestenkes – for å oppstå til et nytt liv. For et menneske er ikke ansvarlig for sine handlinger før det er seg sine handlinger bevisst.
Det står i 1. Mos. 8, 21: «… For menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.» Bare dette tilintetgjør hele statskirkens lære, som ingen hjemmel har i Guds ord.
Og så kan vi se i det 2. kap. i Ruts bok, der No’omi – et bilde på den Hellige Ånd – sier til Rut:
«Jeg har en slektning på min side, en mektig mann, jeg vil søke å la det komme i forbindelse med ham.» Der ser vi resultatet av hennes guddommelige beslutning, hennes troshandling, som fikk oppleve det som står i Salomos Høisang, 8: «Hvem er hun som kommer op ifra ørkenen, støttende sig til sin elskede»?» og i det 3. kap. i Ruts bok 8. vers: «Midt på natten ble mannen oppskremt; han bøide sig frem og fikk se at der lå en kvinne ved hans føtter.» Hvor er du midt på natten? Hva gjør du midt på natten? Hva har du midt på natten? Men de som hadde olje på lampen gikk inn til bryllupet med ham.
Dette er noe du aldri får ved å kalle deg frelst, ved å vimse hit og dit. Du må være tegnet i begge hans gjennomborede hender, korsfestet med ham, død med ham, begravet med ham, oppstått med ham, og midt på natten – opprykket med ham. AMEN!
