Lørdag, 14. juli 2024
I 1. Mosebok får vi høre Guds første rop på mennesket, i det 3. kap., 8. og 9. vers, der Gud roper med sorg og smerte i sitt hjerte på sin dyreste eiendom – mennesket – etter fallet, der han sier: «ADAM! HVOR ER DU?» De hadde skjult seg mellom trærne i haven.
Mennesket har en fenomenal evne til å skjule seg og kamuflere sin tilstand. I min tid som predikant har jeg møtt tusenvis av mennesker som er rene eksperter til å sminke sitt sanne jeg, og dribler med taleflom av anklager, sladder og løgn, paret med unnskyldninger om andre for å skjule og unnskylde sin egen tilstand.
Det er mennesker du aldri kan stole på. De er lik kameleonen som skifter farge etter de omgivelser de opererer på. De lar seg kjøpe for et billig ord. Som det står i Es. 28, 15: «… De har gjort løgn til sin tilflukt og svik til sitt skjul.» De elsker å gjøre seg bemerket der hvor de opererer, og kommer de ikke til der hopper de over til et annet sted for å skaffe seg oppmerksomhet, mens Gud roper: «HVOR ER DU?»
De er blitt så durkdrevne i sin ferd at de tror de i sin tilstand er veldig fri. De aner ikke at det følger en motbydelig ånd med dem som det er umulig for dem å skjule.
I Jer. 23. kap., v. 24: «Kan nogen skjule sig på lønnlige steder så jeg ikke kan se ham? Sier Herren. Oppfyller ikke jeg himmelen og jorden? Sier Herren.» Alt ligger nakent og bart for Herren. For slike personer er det umulig å bli tilfredsstilt, hvor de enn er og hva de foretar seg. Med deres vitnesbyrd følger hele deres jeg fra et svikefullt hjerte.
Da Job skulle rettferdiggjøre seg overfor Gud, sa han: «Jeg holder fast ved min egen rettferdighet.» Men da Gud begynte å tale til ham, og spurte Job: «Hvor var du da jeg skapte himmel og jord, sol, måne og stjerner …?» Og da Gud hadde endt sin tale, ydmyket Job sitt hjerte for Gud og sa: «Jeg tar tilbake alt jeg har sagt, jeg har talt i uforstand.»
Og Gud roper ut over hele jorden til den som ennu er villig til å høre; for å få dem ut fra sitt skjulested og løse dem fra all sin kamuflasje og falskhet, og gi dem et hvilested i stedet for et skjulested.
Disse som flakker hit og dit er til stor skade både for seg selv og andre. De tror om seg selv at det er noe spesielt ved dem. På en måte er det det, de er til vemmelse og ikke til velsignelse.
Da Jacob stjal førstefødselsretten fra sin bror, og han skulle ha sin fars velsignelse, hadde han en lodden kjortel på seg, og trådte frem for sin blinde far. Og Isak kjente på ham og sa: «Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus.»
Men da Gud åpenbarte seg for Jakob, og han begynte å bryte med Guds engel for å bli velsignet av Herren, da sa Gud til ham: «Hva heter du?» Da måtte han si navnet sitt: «Jeg heter Jakob», som egentlig betyr «bedrager». Da slo Gud til ham på hofteskålen og sa: «Fordi du sa dette skal du fra nu av hete Israel», som betyr «Fyrste med Gud».
Men hans gange bar tydelige merker etter møtet med Gud. Det er det Gud gjør med et menneske som lar hammen falle.
Om hver eneste en av de troende, uansett hvor de er og hva de kaller seg, kunne falle innfor Guds åsyn og rope som Jakob: «Jeg slipper dig ikke før du velsigner mig!» Så ville Guds velsignelse strømme som en flod over hver enkelt.
Aldri har jeg vært så sikker som jeg er i dag på at kirker, bedehus, menigheter og sekter og alle religiøse grupperinger er et ypperlig skjulested for mennesker med et svikefullt hjerte, som selger sin sjel for smiger, ros og ære og en fremskutt posisjon der hvor de er.
Fasaden er i orden, men: «HVOR ER DU?» Hvem er du? Hva gjør du? Og hva har du?
Når Jesus kommer vil det vise seg hvor du er, hvem du er, hva du gjør og hva du har.
Det er menneskets lodd en gang å dø, og deretter dom. Herren sier: «Sønn! Datter! Giv mig ditt hjerte!» Når du gjør det, tar han også dine problemer, dine feiltrinn, og helbreder deg helt igjennom, både til ånd til sjel og til legeme. AMEN.
