Fredag, 15. desember 2023
HVEM ER DEN RETTE MENIGHET?
Fra Vekkeropet juni/juli 1981
AV AAGE SAMUELSEN
Dette er ikke et spørsmål jeg stiller til meg selv, men det kommer fra alle dem som står utenfor det religiøse virvaret av menigheter og meninger som hver for seg sier de er den eneste rette menighet.
Når en ser falskheten over alt dette er det ikke underlig at de utenforstående må føle en dyp forakt over de som kaller seg kristne. De må jo tro at Gud må være temmelig undermåls, og en av de største vasebukker som finnes, som kan vedkjenne seg å være far til dette religiøse sirkuset. Og hvis en tar hver enkelt av disse som kaller seg menigheter for seg, så er det heller ikke underlig at de utenforstående ryster på hodet av slikt tull.
Det er få som – om de ser hulheten i alt dette – våger å tale imot dette fordi de blir stemplet som dem der dømmer andre. Men jeg vil spørre: Behøver man å dømme det som allerede er dømt? Og dømmer man fordi om en her trekker frem det som ikke stemmer overens med Guds ord? Nei, på ingen måte! Det er bare en sunn fornuftig plikt å gjøre mennesker oppmerksom på det og videre henvise til Guds ord hva som er rett og ikke rett.
Det er i grunnen ikke så vanskelig å finne ut av dette. «Guds ånd vitner med vår ånd at vi er Guds barn.» Men dette sier jo alle disse menighetene, sies det. Ja, det stemmer, men selv ikke det stemmer for når et menneske omvender seg er det ikke derved sagt at de er Guds barn, det er bare første skritt på veien inn i Guds rike. Men når de går den vei som Jesus har befalt – og blir døpt i vann – så sanksjonerer Gud dette ved å døpe dem i den Hellige Ånd og ild.
Når det gjelder å dømme så står jo alle de forskjellige slags menigheter som en dom imot hverandre, idet de hver for seg ikke bare tror at de har det rette, men også sier at de er de rette, og derved dømmer den menighet som er lengre borte i gaten som helt feil.
Men for å legge et plaster på de sårene de volder hverandre, ved gjensidig fordømmelse, kommer de sammen en eller to ganger i året for å styrke hverandre i hykleriet, ved å forsikre hverandre om at «selv om vi ikke har det samme syn, så har vi jo en og samme Gud.»
Falskheten og løgnen kan vel ikke bli klarere. En slik Gud, som skaper et slikt virvar, vil jeg aldri være bekjent av. Gud er en ordens Gud, og han vet nøyaktig hvem han er far til, og hvem hans menighet er. Det er en Babels forvirring ved alle disse menigheter som taler hvert sitt språk så de ikke forstår hverandre. Gud har gitt dem forvirringens ånd, fordi de ikke har tatt imot kjærlighet til sannheten.
Og det er så lett å merke til den ånd som bor i dem som kaller seg troende, for når du skal ha en åndelig samtale med dem stirrer de på deg som om du skulle være fra en annen planet.
Jeg for min del kan umulig rekke min hånd ut til en som ikke fører den bibelske lære, og heller ikke har barnekårets ånd som roper Abba Far, og kalle ham for min elskede broder når vi ikke engang er halvsøsken, for i Guds rike finnes ikke halvsøsken.
Når de sa til Jesus: «Dine brødre står utenfor» så var det sannelig en stor sannhet, og Jesus svarte: «Hvem er mine brødre? Det er den som gjør min Faders vilje.» Og det er dette som skiller de av hjertet som er rettvendte i troen fra den religiøse massen.
En dronning som opptrer med myndighet og verdighet behøver ikke å rope ut at hun er dronning. «Kraft og verdighet er hennes kledebon», Ordspr. 31, 25. Og Guds menighet har aldri blitt innskrevet i Livsens bok som medlemmer, men vi er lemmer på Kristi legeme.
Hvem er så menigheten? Er Kristus bigamist? Paulus sier at «kvinnen (altså hustruen) skal holde sig til sin mann og mannen skal være én kvinnes mann», og jeg kan aldri tenke meg at Kristus driver med flerkoneri, men det er faktisk det de beskylder Kristus for i dag etter antall menigheter og læresetninger å dømme.
Det skal derfor heller ikke være tvil om – når Jesus kommer – om hvem som er hans hustru!
Det er nemlig midt på natten – når anskriket lyder – som klart vil avsløre hvem er hvem, og som skiller de kloke jomfruer fra de dårlige, fra dem som har olje og den som ikke har, og hvem som har lovsang og dem som ikke har, og om hvem som ikke har kledningen og dem som har. «For så mange som er døpt til Kristus» - her gjøres oppmerksom på at den såkalte barnedåp ingen gyldighet har hos Gud – men «den som er døpt til Kristus». Og dersom jeg flørter med andre lærer er jeg også skyldig i åndelig hor.
Jeg kan ikke med min beste vilje, uansett om det vekker forargelse, ja endog anstøt, tolerere noe annet enn det som Guds ord taler om. Det byr meg imot å kalle hvem som helst for min bror eller min søster som jeg treffer på gaten, som ikke det finnes den minste antydning til slektsforhold, så også i det åndelige. «Min ånd vitner med Guds ånd at vi er Guds barn», og det er vi! Derfor kan ikke den som ikke har den ånd som jeg har akseptere meg som sin bror, det er likeså umulig som for en araber og jøde å kalles rette brødre.
Derfor behøver vi ikke å lage et skille, det bare er der. Så er det da heller ikke den minste tvil om hvem som er Gud menighet! UVEDKOMMENDE ADGANG FORBUDT!
«Av de andre våget ingen å holde sig nær til dem.» Ap. gj. 5, 13.
