Onsdag, 21. juni 2023
DET GAMLE OG DET NYE TESTAMENTETS LOVSANG
AAGE SAMUELSEN
FRA VEKKEROPET NR. 1 – JANUAR 1982
Hvilken merkelig oppfatning Guds folk har i dag av å ytre sin glede over sin frelse. Når vi sammenligner Det gamle testamentets syn på lovsang til Gud skiller det seg betraktelig ut fra lovsangen i dag. Når vi hører dette, at: Vi har fått oppleve mere enn Israel i Det gamle testamentet, kan jeg ikke forstå hvorfor hjertene til de frelste i dag ikke er stemt til større lovsang enn i Det gamle testamentet.
Salme 147 begynner med: «Lov Herren! For det er godt å lovsynge vår Gud, det er liflig, lovsang sømmer sig.»
Altså, når vi ser at i Det gamle testamentet var det ikke usømmelig å prise Gud, mens derimot vi som har fått oppleve større ting karakteriserer lovsangen i dag, om den skulle bli sterk i sin ytring, for usømmelig.
Når Debora mønstret sangerne og musikerne i kampen mot fienden, hadde de alle de instrumenter som ble brukt på den tiden; pauker, trommer, citarer og blåseinstrumenter, og de sang Herrens lovsang under entusiasmens høye seiersrop. Det var en skare av sangere og musikere som forstod å bruke sine instrumenter til Herrens ære. Det var toner som var helt ukjente for fienden, og som skapte frykt hos dem. Hvor meget mere skal ikke da vi, som har fått oppleve mere enn disse, stemme vår hjerteharpe til strengelek og vår sang til Herrens fryd!
Salme 149 begynner med: «Halleluja! Syng Herren en ny sang, hans pris i de frommes forsamling! Israel glede sig i sin skaper, Sions barn fryde seg i sin konge. De skal love hans navn med dans, lovsynge ham til pauke og citar. For Herren har behag i sitt folk, han pryder de saktmodige med frelse. De fromme skal fryde seg i herlighet, de skal juble på sitt leie.»
I dag har dette ordet «fromme» blitt så misforstått at å lovsynge Herren, og juble for Herren, er blitt en sjelden vare. Da Ånden falt på pinsefestens dag var tungetalen og lovsangen så sterk at da folket i Jerusalem hørte det, strømmet hopen sammen og ropte forskrekket: «Hva er dette?» I dag sier de: Vi hadde en så vidunderlig stillhet i forsamlingen at vi kunne høre en knappenål falle i gulvet. Det er en Satans forvrengning, og tullprat, for å få Guds folk til å tie stille. Men Esaias sier i Kap. 38: «Det er ingen som farer ned i graven som priser Herren, bare de levende.»
Når Israel gikk rundt Jerikos murer i tro til Gud, hadde de også tro til å blåse seierstoner i sine instrumenter for Herren. Hvis du mener om deg selv at du er så hellig, og så ydmyk at lovsang og tungetale og rop av strupen for Herren er usømmelig for deg, vil du også bli sittende der når Jesus kommer. Du kan umulig være med i sangen i himmelen der sangen skal lyde som mange vanners brusen.
Har du lest hva Paulus sier? At vi skal leke yndig i våre hjerter for Herren? Vi lovsynger for Herren, ikke bare fordi han har frelst oss i dette liv, men også for evigheten. Å være frelst etter Guds ord er langt mer enn å kalle seg frelst. Du kan lovsynge deg fra mismot, ut av vanskeligheter, ut av sykdom.
Paulus og Silas var kjent med denne hemmeligheten. De sang lovsanger til Herren midt på natten, lenket til veggen og med sønderslått rygg. Og Herren var med i denne lovsangen, og løste dem ut ifra fangehullet. De satte pris på den fantastiske frelsen de hadde fått oppleve.
Mens du sitter der du sitter, har vondt av deg selv og bare lengter etter at dine venner skal komme med medlidenhetserklæringene sine, gjør som det står i Salme 24; Åpne eder I evige dører så herlighetens konge kan drage inn!
Lovsang har aldri vært usømmelig, uansett hvor høy den er. Lovsang er sømmelig!
