AV AAGE SAMUELSEN
Hentet fra Vekkeropets nov./des. nr. 1980
Reaksjonene mot NRK monopolet blir sterkere og sterkere for hver uke, dels på grunn av den sosialiseringen som har foregått i NRK gjennom mange år, men også mot Statskirkens dominans over dette så viktige medium.
I «Dampradioen» den 24 okt. (1980 – red.anm.), hvor Stein Ørnhøi og jeg var med, forsvarte Ørnhøi Statskirkens prioritet i NRK med dette utslitte og meningsløse argument; at 90 % av den norske befolkningen tilhører kirken, og derfor hadde rett til sine daglige andakter hele året.
For det første må en uvilkårlig spørre seg selv: Hvor mange av disse 90% har noen som helst forstand på åndelige sannheter? Selv de fleste prester har lite begrep og forstand på Bibelen. Det er i alle fall en dårlig reklame for Statskirken at jo mere makt kirken får, jo verre blir tilstanden i vårt land. Aldri har den moralske tilstanden vært så lav i alle samfunnslag som i dag. Aldri har kriminaliteten vært større, respekten for menneskeliv er lik null, alkoholismen og narkotika har grepet til og med barn fra 8-10 år og oppover. Dette er Statskirkens menighet.
NRK stenger alle tilførsler for den frie og åndelige virksomhet, med Stortinget og Regjeringens velsignelse. Den som våger å ta til gjenmæle imot denne råttenskapen blir blokkert, og stemplet som farlige oppviglere. Alle lover mot diskriminering og forakt og forfølgelse blir rett og slett hånet og foraktet. Det hyklerske skriket om forfølgelser og arrestasjoner i andre land, for å skjule den forfølgelse som praktiseres i 1980 i vårt eget land, forteller oss at det må en åpen revolusjon til, imot både Statskirken og NRK-monopolet. Og her må alle de som ser den farefulle utviklingen i vårt eget land stå skulder ved skulder og kjempe for åndsfriheten, trosfriheten og ytringsfriheten. Dersom ikke NRK-monopolet snarest blir fjernet, bør alle de som kjemper for rettferdigheten nekte å betale lisens.
Jeg vil så snart som mulig åpne sendinger over eteren, med et langt mer profesjonelt utstyr, og derved bevise at jeg akter – sammen med tusener andre – å få gjennom en nærradio, og derved forkynne et levende budskap, og advare det norske folk mot det som om ikke lenge også kommer over vårt land; nemlig det samme som skjer i østblokk-landene.
Det programmet som ble sendt fra Studio 4 i TV, 29. oktober (1980 – red.anm.) i debatten om de forskjellige kirkesamfunn, var et eneste narrespill, hvor presten kunne gi den Islamske lære hånden på at de hadde «én og samme Gud». Ingen av dem er representanter for kristendommen. Ikke underlig at folk ler at et slikt skuespill. Hva skal folk tro?
Det er kirker, menigheter og læresetninger på hvert gatehjørne, og de overgår hverandre i kjærlighetserklæringer, men kun til seg selv. Det sendes ut misjonærer til alle kanter av verden, som har fått «nød for de lidende i andre land», mens alkoholikere, narkomane og uteligger, pur unge mennesker, dør hver uke. Vi har tusenvis av uteliggere i vårt eget land, samtidig som det bygges kostbare kirker til millioner. Det er denne gemene forakt for menneskeliv som vi må få fjernet. Når tid skal det norske folk våkne opp og se sin dårskap?
Alle de innholdsløse og tomme fraser, med like tomme løfter om å beskytte det norske folk mot diskriminering, og vern av menneskeliv, fra Stortingets talerstol må vel det norske folk snart ha oppdaget hulheten i? Like foran folkets øyne foregår nå en krig på to fronter:
Derfor må den som har et videre syn på de åndelige sannheter, innbitt og konsekvent og hensynsløst, med forakt for prestisje og sitt eget liv, kjempe for det de tror på. Gud har ikke bruk for mennesker som vakler og vingler hit og dit. Når vi ser det som skjer i Mint-Østen, og som kommer til å utvikle seg til en verdenskrig med katastrofale følger, bør det skjerpe oss enn mere i kampen for å redde sjeler, og for den åndelige frihet som Gud har gitt oss.
