Aktuelle artikler

Torsdag, 29. desember 2022

KAN VI VENTE EN VERDENSFRED?

AV AAGE SAMUELSEN

Sendt avisene, mai 1987

I tiden etter den 2. verdenskrig har fiendtligheten mellom nasjonene tiltatt mer og mer.  Supermaktene i Øst og Vest har utviklet ødeleggelsesvåpen så i den grad at om en konflikt skulle komme, og våpnene slippes løs, har hverken Øst eller Vest nogen sjanse til å redde seg selv fra katastrofen.

Utallige anstrengelser er gjort for å skape fred mellom nasjonene, men uansett hvor mye det tales om nødvendigheten av fred, underskrifter på fredsavtaler, håpet om fred som så snarlig brister, og nu i den senere tid håpet til Gorbatsjovs reformpolitikk (1987 - red.anm.)  virker det som om hele verden er full av kreftbyller.  Så fort de får operert bort en byll bryter det ut en ny.  Ufredens kreftsvulster har besatt menneskeheten.  Selv ikke de som skulle representere fredens evangelium – de kristne – kan skjule sin ufred, rivalisering og antipati overfor hverandre. 

Ser vi på kampen mellom katolikkene og protestantene i Irland (1987 – red. anm.) eller de utallige sekter og menigheter her i Norge, som prediker og forsikrer i fagre taler om sin kjærlighet til sin neste, men som blir så lite praktisert, kan man ikke vente at de samme skal makte å redde en verden som mer og mer nærmer seg avgrunnen.  Når fanatiske dommedagspredikanter av ulike slag brøler ut at dette er Guds straffedom, er det ikke underlig at mennesker får avsky og vemmelse for en gud som står ferdig med tuktens svepe, klar til å slynge den ut over menneskeheten som skjelver av frykt og gru for det som skal komme over jorden. 

Mennesket kan aldri innse at det er de selv – og ikke Gud – som skaper ulykker og straffedom.  Gud har ved skapelsen nedlagt i hvert menneske forståelsen av hva som er rett og hva som ikke er rett, og de kan selv fritt velge hva de vil.  Derfor sier Paulus: «Vi vendte oss hver til vår vei», og profeten Esaias i 57. kapittel, v. 27: «Det er ingen fred for de ugudelige, sier Gud.»  Men så sier også Jesus til disiplene: «Min fred gir jeg eder; ikke som verden gir, gir jeg eder.»  Joh. Ev. 14, 27.Også innen de politiske rekker er det krangel og ufred, enskjønt alle forsikrer at deres program er det beste for velgerne og landet.

I den senere tid har det parti (AP – med Gro Harlem Brundtland som statsminister (1986-1989) – red. anm.) som bedyret ved sine fagre løfter: Å hjelpe de fattige, gi ekstra bevilgninger til syke og gamle, øke lønnen til arbeiderne, bekjempe inflasjonen, begrense utenlandsgjelden, samt en mengde andre løfter, hit inntil ikke klart å innfri noen av dem, snarere tvert imot.  I utlandet har denne politikken skapt en mistillit til vårt land, løfter på papiret krever innfrielse!  De økonomiske vanskeligheter som landet nu har kommet i skyldes kun en feilslått politikk, og gir en tydelig advarsel til dem som kjemper om makten, at vi som synger så vakkert: «Ja, vi elsker dette landet», på selveste frihetsdagen, 17. mai, nu bør bli konfrontert med disse ord som står i 1. Joh. 3, 16: «Elsk ikke med ord eller med tunge, men i gjerning». 

Regjering og statsmenn som skal styre vårt land må aldri glemme at vi er mennesker, og at alle er underlagt forgjengelighet.  Han som skapte oss utvelger oss ikke etter rang, stand eller tittel.  Hos ham finnes ingen personanseelse, han gjør ikke forskjell på noen.  Den som i egne øyne synes å være så feilfri er en like stor synder som den som vet han er en synder og trenger Guds nåde.  Gud spør ikke om hvem du er eller hva du er, men om du selv vil vende om til ham som skaper fred som floden i ditt hjerte, og din rettferdighet som havets bølger.  Han skuer ned over den vide jord for å se om det er nogen som søker ham, og den som søker ham av hele sitt hjerte skal finne ham! 

Det er nemlig denne fred som er holdbar, og som varer i all evighet, og som det ikke finnes noe svik i, intet bedrag eller falske løfter.  Enhver som eier denne fred er den største fredsorganisasjon verden nogen gang har sett.  Det er en slik Gud jeg tror på, som midt i de verste kamper og vanskeligheter til dags dato har hjulpet meg.  Under gråt har han trøstet meg, han har talt til meg i enerom og har sagt til meg: «Når det går nedover, skal du si oppover».  Og når det har gått oppover har han sagt: «Hold deg gjerne til det lave».  Det er han som steg ned til jorden, til de lavere deler, og skapte den fred som verden aldri kan gi.  Ikke ett eneste menneske kan ta ifra meg den visshet at min Gud er en trofast Gud foruten svik!