SOVJET, AFGHANISTAN OG JØDENE

Tirsdag, 18. september 2024

AV AAGE SAMUELSEN

Sendt avisene 6. mai 1986

Over hele verden har det i de senere år vært arrangert fredsdemonstrasjoner og direkte appeller til Sovjet, uten at de har hatt den minste virkning.

Det er vel heller ikke annet å vente.  Sovjet tar ikke det minste hensyn til hva andre nasjoner mener.  Konsentrasjonsleirer, fengsler, psykiatriske anstalter, tortur (ofte med døden til følge) er det røde Sovjets gjennomgangsmelodi.

Kommunistregimet i Afghanistan har skiftet ut en bløt Karmal (det heter bare at han er syk, og det er det ingen tvil om) med en jernhård stalinist. (Babrak Karmal – Afghanistans tredje president – årene 1980-1986. Han representerte det Afghanske kommunistpartiet.  Han ble erstattet av Mohammad Najibullah Ahmadzai. Red.anm.)

Dette stakkars fjellfolket er blitt gjenstand for terror mot sivilbefolkningen, og terroristenes eneste formål er å få landet inn under Sovjets favntak.  Jødene holdes i lenker av det «fredselskende» Sovjet og minner mye om Egypts Farao som holdt Israel som slaver, men som siden fikk smake Guds straffedom, som også Sovjet en dag skal svare for.

Hvorfor er verdens statsmenn så redde for å ta i bruk de samme metodene mot Sovjet som de bruker mot Sør-Afrika?  Er de ikke oppmerksomme på at neste gang kan turen komme til dem?  Ser de ikke at Sovjet eter opp det ene landet etter det andre?  Hvor er alle fredsdemonstrantene?  Går det virkelig an å bare si: Stakkars Balkanlandene, stakkars Ungarn, Polen og Tsjekkoslovakia, stakkars Afghanistan og jødene i Sovjet?  For Sovjet eksisterer ingen avtaler om menneskerettigheter.  FN kan bare lukke dørene, de utallige resolusjoner og avtaler som underskrives har allikevel ingen verdi.  Da pøbelen Krustsjov uten hemninger tok av seg skoen, og slo den i talerstolen i FN for noen år tilbake, burde en eller annen hoppet opp, revet den andre skoen av ham og kledd ham naken, men hans manglende respekt avslørte likevel hans nakenhet.

En gang for alle må verden få øynene opp for hvem som står bak alt tyranni, terrorisering og hensynsløshet.  Det må en verdensunison og kraftig advarsel mot et slikt regime som en dag vil komme til å sette hele verden i brann.  Hvis ikke er det bare å rekke hendene i været og si: Vær så god, Sovjet, her har du hele kaken!  Likegodt først som sist.

Men den dag vil komme da Herren vil legge kroker i kjevene på slike tyranner, og dra dem ned til Harmageddon hvor Gud selv skal holde oppgjør med dem.  Da skal tyrannene få se det apostelen Johannes så på øen Patmos: Tyrannenes hester skal vasse i blod til bisselet.  Kapittel etter kapittel i Joh. Åp. er i ferd med å gå i oppfyllelse til nøyaktighet.  Verdensherskerne skal kaste seg på kne, ta sine tyrannerkroner av sitt hode og legge dem for Kongenes Konges føtter.  De dager nærmer seg hurtig dersom en holder øye med utviklingen i verden, og ser i profetenes bøker.

Gud skal holde oppgjør med sine fiender, med Gudsfornekterne, ateistene og alle de som elsker å tale løgn.  De som kaller seg frelst i dag danser og leker rundt gullkalven, mens avgjørelsens time nærmer seg hurtig.  Dette er ikke noe skremmebilde, det er skrevet mange år før vi ble født, men jeg finner det opportunt å gjenta advarselen.  Gud lar seg ikke spotte.

SLIPP JESUS INN

MEN, ER DET BIBELSK?

Søndag, 8. september 2024

AV REDAKSJONEN

En avisartikkel med henvisning til Evangeliesenteret fikk oss til å reagere: Det finnes mange eksempler på «gode organisasjoner, lag og foreninger» som man kan delta i eller støtte, alt fra økonomiske bidrag til frivillighet og dugnadsarbeide, men som ingenting har med kristendom å gjøre.  I denne jungelen av organisasjoner har også enkelte menigheter lagt seg til for mulig å lettere tiltrekke seg folk, eller senke terskelen for å ta kontakt.

Evangeliesenteret, som organisasjon, har laget seg et eget handlingsprogram for rehabilitering av mennesker som sliter med rusproblemer, og frivillige benyttes til «oppsøkende virksomhet» der de henter inn rusavhengige som enten kan velge å komme selv, eller bli henvist fra lege eller en ruskonsulent som ES samarbeider med. 

Den rusavhengige blir straks sluset inn i menighetens innarbeidede rutiner med rehabilitering, bo-trening og fysisk aktivitet, med kvalifiserte, godt utdannede medarbeidere (sykepleiere/vernepleier, miljøarbeidere osv.) med bred erfaring innen rus, som voktere ved sin side.  Staten bidrar med tilskudd til arbeidet, og de rusavhengige kan bruke den tiden de trenger til å komme seg på bena.  Neste steg er Bibelskole, og gjennomfører de den har de kommet seg gjennom nåløyet.  Dette er jo så fint – menneskelig sett.   Og ære være dem for dette arbeidet. Men, er dette et evangelium etter Guds Ord? 

De er flinkere enn f.eks. Blå Kors med hensyn til prosentandel som til slutt kommer seg ut av rusen, og Evangeliesenteret får ros, ære og hederspriser for sitt store engasjement og arbeid. Det minner sterkt om de som Lukas taler om i kap. 20, 46-47 – om fariseerne som så gjerne vil hilses på torgene, ha de øverste setene og sitte øverst ved gjestebudene – de er jo så prektige i all sin ferd. 

Men sannheten er at de som blander kristendommen inn i dette arbeidet er villedere og ikke veiledere inn i et samfunn med Kristus.  Det er vel og bra å redde mennesker, og det står at vi skal være gode mot hverandre, mest mot troens egne folk (Gal. 6, 10), men det er SJELEN som skal reddes for evigheten, og det er en helt annen sak! Det er TROENS SAK.

På det menneskelige plan er det altså vel og bra å følge opp fortvilte sjeler som sliter med alle slags problemer, sykdommer og rusmiddelproblematikk, men det finnes ikke frelse i det.  Ikke én eneste en får stjerne hos Gud, eller medalje, for å ivareta disse menneskene i det daglige liv, samme hvor snille de er.  At de som hjelper selv har kommet seg på bena, og mestrer hverdagen, kan selvsagt være en kilde til håp for den som sliter, men det står: «Sett ikke eders lit til fyrster, til et menneskebarn, hos hvem det ikke er frelse!» Salme, 146, 3.

Skulle de rusavhengige ha ønske om å bli frelst, og løst fra sin avhengighet, ville det naturligste av verden være å oppsøke steder der de tenker de kan få hjelp til dette, altså i kristne forsamlinger.  Men, når det er slik at de som er så snare til å spikre opp korset (dødens symbol) på utsiden, viser seg å fullstendig mangle kraften i budskapet de leverer fra seg på innsiden, så får ikke de søkende annen hjelp enn som beskrevet ovenfor – altså menneskehjelp.

OM predikanten derimot virkelig hadde fått tak i det ekte evangeliet – og har Guds kraft og ild over seg og i seg, og eier den Hellige Ånds åpenbaring i Guds ord og i sin formidling til folket, skjer miraklene på løpende bånd.  I ETT NU har Jesus Kristus løst dem, og satt dem fri – dette er bibelsk.  Da synges det med jubel og fryd i salen: «Jesus helbreder og frelser i dag», og som vi kan lese i Luk. 7, 21: «I SAMME STUND helbredet han mange for sykdommer og plager og onde ånder, og mange blinde gav han synet.»

Den blodsottige kvinne, som måtte innrømme overfor Jesus at det var hun som rørte ved ham, og at der utgikk fra ham en kraft – ble STRAKS helbredet.  Jesus Kristus løser I ETT NU!  DET ER EVANGELIET!  Det er troen på Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, som er vårt seierstegn – det er den som beveger Gud. «Uten tro er det umulig å tekkes Gud.»

Dessverre er det ikke Guds kraft som er hovedfokuset til Evangeliesenteret.  I stedet foregår forferdelige overgrep når sjeler som kommer dit for å søke frelse og utfrielse, som nevnt ovenfor, og kanskje til og med har blitt bedt for, likevel umiddelbart trekkes videre inn i menighetens programfestede menneskelagde hjelpeapparat for der å gjennomgå en lengre «legedomsprosess» i deres organisatoriske system.  I dette øyeblikk blir vedkommende loset inn på feil spor, enten man vil eller ikke, og den søkende må ta til takke med å stole på mennesker – ikke Gud.  Og Jesu Kristi fullkomne soningsverk på Golgata reduseres til en kraftløs bibelhistorie – «det var en gang».

Hvor i hele Bibelen har de dekning for at mennesket klarer tingene bedre enn Gud?  Hvor står det at man må gå gjennom lengre tids «terapi» eller «behandling» for å bli løst og fri? Tvert imot står det i Salme 60, 13: «… for menneskehjelp er tomhet!», MEN GUDS KRAFT GIR EVIG LIV.  Og i Rom. 3, 27: «Hvor er så vår ros?  Den er UTELUKKET!  Ved hvilken lov?  Gjerningenes?  Nei, VED TROENS LOV!» 

Så langt som vi har kommet mot natt, i lys av hva som står om tidenes ende, er det viktigere enn noen gang å få tak i det som er ekte, for det er så mye narreri å høre i de såkalte kristne forsamlinger at man kan bli både sint og sorgfull.  Artikkelen fortsetter på neste side ....

Les mer: MEN, ER DET BIBELSK?

JEG KJENNER EN UNDERFULL FRED I MITT HJERTE

Jeg kjenner en underfull fred i mitt hjerte. 

DAGENS MARAN ATA - SELV IKKE EN SKYGGE AV DET OPPRINNELIGE

Onsdag, 21. august 2024

Avisen Dagen hadde en artikkel, Broder Aages sangbok jubilerer, som stod på trykk den 20. juli d.å.  En for oss opprørende og nedrig artikkel som vi umulig kunne la stå uimotsagt.  Vi sendte derfor et motsvar, et innlegg som holdt seg innenfor rammen av hva de ønsker av lengde.  Det vi skrev levnet ikke de «gamle veteranene i Maran Ata» stor ære, men det tok luven av hva de kastet over broder Aage av onde rykter.  Svaret ble (ikke overraskende) refusert, men vi er fremdeles så opprørt over dette at vi publiserer det (og enda litt mer) her på egne sider.  

DAGENS MARAN ATA - SELV IKKE EN SKYGGE AV DET OPPRINNELIGE

FRA REDAKSJONEN

Sommeren er på hell, og det religiøse Norge har avholdt sine fellesmøter og kosesamlinger med kirkekaffe, leker, spill, barnemøter og spesielle tilstelninger for ungdommen.  Så er det også noen som har «funnet hverandre» i sommervarmen; som f.eks.:  Pinsepastor går saman med ImF-pastor om å halde søndagsmøte: – Dei er pinsevener med barnedåp (dagen.no).  Mens de smiler og omfavner hverandre er det tilsynelatende ingen som bryr seg om at det er Satan selv som har funnet opp den falske barnedåpslæren.

I farvannet av alt dette har det poppet opp avisartikler, Youtube-snutter og TV-programmer fra de ulike forsamlingene og møtene.  For oss som har opplevd å være under broder Aages forkynnelse gjennom mange år er det rett og slett tragisk, ja direkte smertefullt, å være vitne til hvor langt, langt unna dagens evangelisering er den åndsfylte, levende forkynnelsen vi har fått overlevert, og som fremdeles brenner i våre hjerter.

Vi kom over et TV-opptak fra Maran Ata stevnet som ble holdt i Seljord i juli i år, og det er bare å konstatere: Det er ikke engang en skygge av den trosforkynnelsen som i Aages tid var Maran Atas kjennemerke, for når det er CV-en til pastorene de presenterer for forsamlingen som skal være garantist for ektheten i sine taler til lengtende sjeler, er de aldeles på villspor. 2. Pet. brev 1, 21 sier: «… for aldri er noget profetord fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av den Hellige Ånd».   

I etterkant av Maran Ata-stevnet dukket det også opp en reportasje som stod i Dagen 20. juli i år, der «to av veteranene i Maran Ata-bevegelsen», Ole Bjørn Saltnes (71) og Tore Kristiansen (85) ble intervjuet:  Broder Aages sangbok jubilerer (dagen.no).  Sangboken «Sildigregn» var Maran Atas sangbok helt fra begynnelsen av 1960-tallet og består i hovedsak av Aages egne komposisjoner/tekst og melodi.

Og typisk, ikke engang i en sådan anledning klarer to gamle veteraner å la være å kaste skitt på Guds salvede vitne, Aage Samuelsen, predikanten som i sin tid, på Guds befaling, startet Maran Ata og som de sier de «kastet ham ut av».  Men sangene, jo da – de tåles og brukes og synges for alt de er verdt.  Et bedre eksempel på dobbeltmoral skal man lete lenge etter.

Ville det ikke normalt sett vært naturlig å hylle ham for sangskatten i «jubileumsåret»?  Sangene de ikke kan klare seg uten?  Men, nei, surt, gammelt oppgulp av onde rykter og gufs hentes frem fra glemselen, som derved spres til nye generasjoner.  De må jo få det inn, disse unge «uvitende»: Sitat: «Samuelsen ble etter en rekke skandaler midt på 60-tallet kastet ut av bevegelsen han startet». Og: «Samuelsen slet selv med alkohol», mens de konsekvent unnlater å si at han ved Guds hjelp kom ut av det!  Ei heller nevner de med ett ord at Aage selv har en helt annen fremstilling av hendelsene fra tiden de trekker frem.  Og der henger påstandene i luften. 

Mens de synger sangene hans regner de broder Aage som «frafallen» - en som har «falt ut av Guds nåde».  Det er rett og slett kvalmende! Historiske fakta som bare er et par tastetrykk unna – i broder Aages egne beretninger fra sitt liv – er uinteressant.  Det passer ikke inn i deres narrativ og agenda.  Det opprinnelige Maran Ata og Vekkeropets historie (faktuellarena.no)

Men de bør komme seg fort ned fra sine høye pidestaller, disse «plettfri» moralske. For hva forteller vel Bibelen om slike som går løs på andre med ryktespredning og ondt sladder, sant eller ikke, ja som enda verre setter de onde rykter på trykk til alles underholdning i den hensikt å redde seg selv, fordi også de i sin tid tok avstand fra Aage? Hva slags merittliste har evangelistene selv på det åndelige plan? Og hva slags åndelig ballast har de?  Er de sitt ansvar bevisst og i stand til å røkte fårene; de utstøtte, syndere av alle slag, ja til og med de «fæle» alkoholikerne?  Og hvorfor bruker de Aages sanger?  Får de ikke selv sanger fra Gud?  Hva skjer om vår allmektige Gud går dem etter i sømmene?  Artikkelen fortsetter på neste side ...

Les mer: DAGENS MARAN ATA - SELV IKKE EN SKYGGE AV DET OPPRINNELIGE

JEG KJENNER IKKE DET MENNESKET

FRA ET MØTE I FESTIVITETEN I SKIEN - FØR PÅSKE 1979:  "JEG KJENNER IKKE DET MENNESKE".  DEL A OG B.

Det er ingen som Jesus i verden