PINSEVENNENES HISTORISKE SOMMERSTEVNE - 1957
Torsdag, 20. mai 2021
PINSEVENNENES HISTORISKE SOMMERSTEVNE – 1957
Klippet fra boken «Herrens glade trubadur» - 1981
Av Aage Samuelsen
Fra tiden i Moss, Tabernaklet Skien og Salem i Oslo, var det ikke til å unngå at det etter avisenes overopphetede og meningsløse skriverier, oppstod veldige brytninger i folkemassene, både for og imot meg. Jeg er også klar over at mange fulgte med i møtene i ren stemningsrus og ikke forstod mine motiver for virksomheten. Det har dessverre vist seg senere at mange av dem som sluttet seg til som oftest hadde minimal åndsbedømmelse og innsikt i Guds ord.
Min uerfarenhet på mange områder var nok også en del av årsaken til at møtene utartet seg som de gjorde. Jeg dukket opp likesom i en ny verden som jeg ikke forstod å takle rett. Det hadde aldri falt meg inn å danne menigheter, mens de fleste av brødrene som dukket opp fra de forskjellige menigheter hadde helt andre planer med virksomheten enn det Gud hadde talt til meg om. Jeg hadde ingen makt til å stanse denne utvikling, som etter hvert som møtene skred frem, begynte å ta form. Og jeg kan vel si at det hele etter hvert glapp ut av hendene mine. Jeg måtte bare følge med.
Flere av brødrene som fulgte med hadde allerede sett seg selv som ledere for en ny og stor vekkelse, som skulle overgå pinsebevegelsen. Og her må pinsebevegelsens brødre ta sin del av skylden for det som senere skjedde. Flere, av de i ledelsen for pinsebevegelsen i dag, har personlig overfor meg innrømmet sine feil og at de aldri skulle ha latt meg gå ut. Men toppene i pinsebevegelsen den gang, uten å nevne navn, var konservative, stivbente og kritikksyke ledere som tok mere hensyn til presset utenfra og alle rykter – både sanne og usanne – enn å rådføre seg med Gud. Jeg visste godt hva som kom til å skje etter møtene i Salem, når menigheten hjelpeløst ville bli overlatt til ulvepredikanter i fåreklær, som ville slå ned på alt som hadde skjedd. Og det stemte nøyaktig.
Endelig kunne de komme til med sine fornuftspredikener og slå ned på møtene mine som noe svermerisk og ekstatisk tull. En av dem som alltid fulgte i mitt kjølvann, en såkalt bibellærer, og som jeg aldri har hatt noen tiltro til, kalte møtene mine for «tomt skrammel». Og han sa til meg:
- Hvorfor er det brente marker etter deg overalt?
- Fordi du alltid kommer etter med vanntrobøtta di og pøser vantroforkynnelsen din inn over det Gud har gjort! Svarte jeg.
Jeg var tidlig oppmerksom på den karen, men enhver skal svare for det de har gjort. Gud dømmer en rettferdig dom.
Da jeg sluttet i Salem kom det noen brødre fra Sarpsborg som hadde blitt frelst og åndsdøpt. De var blitt frosset ut av pinsemenigheten i Sarpsborg, og de spurte om jeg kunne komme og holde noen møter der. Og det gjorde jeg. Det varte ikke lenge før hele Sarpsborg og distriktet omkring ble rystet av en mektig vekkelse. Skarer omvendte seg til Gud og vi hadde dåp i Tunevannet ved Hans Nielsen Hauges fødested. 6 000 mennesker var til stede. Kinoene gikk med dundrende underskudd, og politiet kom bort til meg på gaten med en hilsen fra Politimesteren om at jeg ikke måtte forlate byen. Ungdommene er blitt så fine, det er ingen arrestasjoner lenger så du være lenge her. Men Satan arbeidet intenst for å hindre en videre utvikling av vekkelsen, og det ville bety et ytterligere nederlag for pinsebevegelsen om jeg skulle få fortsette på samme måte. For dem betydde det ingenting at tusener på tusener av unge og eldre ble frelst, døpt i vann og åndsdøpt og helbredet. Den ytre fasaden måte reddes, koste hva det koste ville. Gud er mitt levende vite på at jeg aldri hadde i tankene å konkurrere med pinsebevegelsen. Men lederne oppførte seg som rene dåsemikler og kunne fortelle menighetene rundt omkring at møtene mine, åndsdåpen og helbredelsene var bare bløff.
Jeg husker en dag jeg satt i et hjem i Moss hos noen venner da Thoralf Gilbrant kom inn. Jeg aksepterer ham fullt ut som en renhjertet og ærlig broder, som kjempet i den tiden for å prøve en forsoning. Han sier til meg:
- Du Aage, den damen som ble helbredet for lamhet, hun ble jo ikke helbredet?
- Hvem har sagt det?
- Jo, forstander Erling Strøm,
sa han.
Da svarte jeg:
- Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at du kunne få møte fru Marie Hansen.
Plutselig gikk døren opp, og søsteren kom inn, spenstig og frisk. Jeg ropte:
- Nei, men i all verden, nå kommer du, som vi akkurat snakker om her.
Og jeg sa til Gilbrant i det jeg rakte ut hånden:
- Vær så god Gilbrant, her har du fru Marie Hansen.
Han begynte å gråte og sa fortvilet:
- Hvordan kan brødre spre slike falske rykter?
- Ja, det er slike brødre som ødelegger pinsebevegelsen, og ikke jeg.
Svarte jeg.
Men selv ikke det ville brødrene ta imot. Og jeg tenker på det Jesus sa en gang; «Selv om døde stod opp, så ville de ikke tro det!» Videre, «Jeg spilte på fløite for eder, men I vilde ikke danse, jeg sang sørgesanger for eder, men I vilde ikke gråte. I står alltid den Hellige Ånd imot.»
Det nærmet seg nu et klimaks, hvor jeg ble truet med blokade dersom jeg ikke stoppet møtene i Sarpsborg. Jeg kunne umulig holde opp å be for sjeler, og ville derfor ikke ta hensyn til brødrenes trusler, eller massemedias raseri mot meg. Så fikk jeg oppringning fra Hedmarktoppens sommerstevne 1957, med forespørsel om jeg ville være med på en konferanse der oppe, for å prøve å ordne sakene. Dette svarte jeg ja til. Jeg tok toget oppover, først til Oslo. Der kjøpte jeg en avis, og til min store forskrekkelse stod på det på første side i Morgenposten: «PINSEBEVEGELSENS LEDERE TAR AVSTAND FRA AAGE SAMUELSEN.»
Dette var blitt sendt ut over NTB mens jeg var på vei til Hedmarktoppen. Mannen som gjorde dette var Ingolf Kolshus, en fetter av lederen for pinsebevegelsen i Sarpsborg. Likevel reiste jeg til Hamar, i håp om at det kunne bli en ordning. Da jeg kom dit opp, skulle jeg selvfølgelig stilles for «det høye råd», hvor betingelsene for videre virksomhet i pinsebevegelsen ble lagt frem for meg:
«Jeg måtte øyeblikkelig stanse møtevirksomheten i Sarpsborg. Jeg måtte endre min forkynnelse, og jeg måtte ikke be for syke offentlig. Jeg måtte ikke virke i en ikke-pinsemenighet, og jeg måtte ha karantene i ett år. Etter ett år kunne jeg aller nådigst synge en sang eller to, og avlegge noen vitnesbyrd, og på den måten opparbeide tilliten igjen.»
Slike pålegg var jo helt sinnsykt. For det første hadde jeg aldri virket i en «ikke-pinsemenighet», og for det andre var mitt forhold til Gud i den skjønneste orden. Det fantes ikke en flekk på mitt kristenliv. Min virksomhet var sprunget ut fra det Gud hadde vist meg opp gjennom årene.
Da jeg siden fortsatte møtene i Sarpsborg, og på ny ble truet med blokade, svarte jeg at jeg aldri hadde virket i en «ikke-pinsemenighet» slik som de selv hvert år gjorde i alliansemøter med alle slags lærdommer. Og jeg sa:
- Det menneske er ikke født i Norge som kan lukke dørene for meg, for nøkkelen sitter høyere oppe!
Jeg hadde aldri tenkt å gi en millimeter etter for deres meningsløse krav. Derfor gikk det som jeg visste det ville gå.
Jeg sendte brev til Tabernaklet i Skien, og meldte meg frivillig ut av pinsebevegelsen.
DEN HELLIGE ÅNDS BLOMST
Søndag, 11. april 2021
En merkelig blomst, som kun vokser på Panamaeidet, mellom Nord- og Syd-Amerika, kalles den Hellige Ånds blomst. Der trives den i lavtliggende sumpige egne, og folder sin yndefulle prakt ut fra forråtnende trerester eller klipperevner med karrig jordsmonn. Bladene er vidunderlig blekgrønne, i smukk overensstemmelse med blomstens skjære alabasthvithet. Midt i blomsterkronens hjerte hviler er skjønt – til fullkommenhet skapt – bilde av en due. I de snehvite kronbladers leie synes den å ligge og ruge i rolig fred, skjermet av støvdragerne. De smukt foldede vinger er praktfullt farget, mens duens gylne hode er bøyet lett nedad, så det smale røde nebb hviler mot dens snehvite bryst. Den blomstrer kun en gang i året, og det er ved pinsetider.
JESU SEIER OVER DØDENS DEMON
Påskeaften, 3. april 2021
Vi publiserer her en opplysende og alvorlig tale av Aage Samuelsen, som stod å lese i et Maran-Ata blad fra 1965. Red.
JESU SEIER OVER DØDENS DEMON
TALE AV AAGE SAMUELSEN
Vi leser fra Hebr. 2, 9: «Men den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle».
Dette ene ordet «døden» er hatet av alle mennesker, og det enten det gjelder den åndelige eller legemlige død.
Det står at døden er vår siste fiende, så døden kommer aldri som en venn. Men det er en ting som de fleste mennesker i dag ikke har kjennskap til når det gjelder døden; det er at døden er den øverste general til Satan. Døden er den verste og mest hensynsløse general i Satans hær. Det er en demon som har en fryktelig og utøvende makt, og når han gjør sitt innhugg, enten i individet eller i nasjoner, så sparer han ingen. Han trekker seg ikke tilbake på grunn av protester.
Du kan protestere så mye du vil overfor døden, du kan jamre deg, og forsøke på alle mulige måter å unngå den, døden tar ingen hensyn til deg. Det står i Hebr.br. 2, 14 om Jesus, at han ved sin død skulle tilintetgjøre den som hadde dødens velde, nemlig Satan. Døden kom til alle mennesker gjennom syndefallet. Det var spesielt tre ting:
Ø Det var øverstbefalende – altså selve kommandanten – det var Satan
Ø Så var det Satans engel – døden
Ø Men før disse to, kom det to andre, og det var synd og sykdom, og med synd og sykdom kom den tredje – selve døden – og gjorde kort prosess.
Og jeg vil gjerne ta dette her med innledningsvis for at dere kan forstå hvorfor Jesus måtte komme ned til denne jord, og hvilken oppgave Jesus virkelig hadde: For at han ved døden kunne gjøre den til intet som hadde dødens velde, nemlig Satan.
Vi har så lett for å se overfladisk på kristendommen, på Bibelen, og på våre møter i det hele tatt. Men et slikt møte som dette her er meget alvorlige møter, MEGET alvorlig!
Det har vært personer på mine møter som har vært så kalt av Gud at de har sittet og strigrått. I dag er de under torven. Og jeg husker spesielt for ca. ett år siden. Da satt det en dame der nede i salen, og jeg så at hun var kalt av Gud. Men det satt en annen dame ved hennes side som nappet i henne og ristet på hodet, og så gikk de ut. Og det var vel ikke mer enn 14 dager etterpå, mens vedkommende satt og spiste, så falt hun over ende – død.
En annen dame som også satt der nede i salen, hun var omkring 35-40 år, jeg kjente at jeg skulle gå ned og snakke med henne, jeg sa: «Det var hyggelig å se Dem her.» «Ja, det er første gang jeg er her, Samuelsen», svarte hun. Så sa jeg: «Da håper jeg det ikke blir den siste kvelden».
Hun var veldig grepet av Gud, og jeg sa til henne: «Skal du ikke la denne første kvelden bli en kveld med Jesus?» Hun ristet på hodet: «Ikke i kveld». Bare en ganske kort tid etterpå ble hun fulgt til kirkegården. Det ble hennes eneste, men også siste, kveld her. Fordi døden bryr seg ikke det spor om hvem du er. Den bryr seg ikke om rang eller stand, den bare kommer og krever. «Kom her!»
BEDRAGERIET OMKRING KORSET
I disse påsketider løfter vi frem igjen denne svært aktuelle artikkelen av Aage Samuelsen. Den har vært publisert her på våre nettsider i noen år nå, men er vel verd å lese i gjen. Her får vi lese om den virkelige betydningen av ordet PÅSKE. Red.
AV AAGE SAMUELSEN
Det finnes utallige lærebegreper, kirker og menigheter som alle sammen skjuler seg bak korset som et slags forsvar for villfarelsen. Jo mindre de kjenner til Gud og hans hensikt med det som skjedde ved korset – og på korset – jo flere og større kors pynter de kirkene og menighetene med.
JEG ER HERLIG LØST OG FRI
Tirsdag, 30. mars 2021
JEG KAN ALDRI, ALDRI GLEMME
GUD ER PÅ TRONEN ENNU
I disse vanskelige tider, skal vi ikke glemme å minne hverandre om at:

STATSKIRKENS FALSKE LÆRE
Torsdag, 11. mars 2021
Av Aage Samuelsen
VEKKEROPET APRIL 1979
Det er kanskje de som mener at mine angrep på Statskirken (fra 2012 kalt den Den norske Kirke, red.anm.) kan bli i drøyeste laget, og at det kan stilles det spørsmål: Skal vi ikke elske alle?
Jo, men her er det ikke snakk om individet, men om mennesker i evighetsperspektiv, som er ledet av enten den onde makt eller den gode. Det er en kamp mellom Gud og Satan om menneskesjeler som går i mot en evighet med to alternativer: Himmel eller helvete! Derfor burde enhver forstå at det er en satanisk makt som gjør alt hva den kan for å avlede mennesker fra Gud, med alle tenkelige og utenkelige midler, og hva skulle da være nærmest enn å lage et evangelium som har en stor likhet med det sanne evangelium? Jeg ser det som min plikt, i lys av det ord Gud har gitt meg, å bekjempe dette falske evangelium med alle mulige midler, uten hensyn.
Jeg har mange ganger omtalt den lutherske lære som meget farlig. Og den faller så lett inn i den menneskelige tankebane, og tiltaler også fornuften uten å støte an på den falne adamittiske ånd. Den lutherske lære sier rett ut at et menneske blir «podet inn i Gud», altså født på ny ved bestenkelsen som spedbarn. Dette er jo en Satans lære, som fører mennesker til fortapelse. Det er hårde ord, men allikevel sant. Det er millioner på millioner i fortapelsen i dag ved denne lutherske falsklære.
Jeg vil spørre: Dersom et menneske blir født på ny ved barnebestenkelsen, ble da Israel en nasjon eller en menighet etter at de gikk gjennom det Røde Hav, eller før? Kan en mor vaske sitt barn før det blir født? Dersom vi skal begraves med Kristus, så må vi begraves ved dåpen (neddykkelsen) etter at vi er kommet til troen. Altså skjer det et under før vi blir begravet, nemlig en omvendelse til tro på evangeliet, og derved en lydighetshandling til en god samvittighetspakt med Gud. Altså en handling ut ifra en bevisst tilstand, og ikke et spedbarns ubevisste uskyldighetstilstand som det den statskirkelige falsklære forfekter.
Heller ikke kan medlemmer i familien være ansvarlig for et medlems frelse, som det fadderne – som selv er ugudelige, og ikke kjenner Gud i det hele tatt – blir pålagt. I Luthers lære ser vi gjenskinnet av Den katolske kirkes djevelske lære. Derfor er det om å gjøre å advare kraftig imot en slik lære.
Så kan vi ta konfirmasjonen, som er en frelsesakt etter statskirkens falsklære. Konfirmasjon kommer fra det latinske ordet «Confirmare» som betyr «bekrefte». Her lærer Statskirken at de får ta del i den Hellige Ånd i konfirmasjonen, og skal da være en erstatning for den bibelske åndsdåp etter mønster av Ap. gj. 2. Her ser vi hvor forferdelig denne lære er, som har fanget 90 % av den norske befolkning. Dette godtar til og med de såkalte frie menigheter, og har endog gått i fellesskap med.
Dersom du et eneste sekund hadde kunnet se inn i avgrunnen, i en evig fortapelse, ville du sett de millioner på millioner som har gått fortapt på grunn av en slik djevelsk lære. Da ville også du ha skjerpet din motstand mot det statskirkelige falsklæresystem. Når det står at du skal elske endog dine fiender, så står det ikke at du skal elske dem til fortapelse, men til frelse. Det advares sterkt i Guds ord mot å tolerere falsklære, du skal ikke engang ønske dem velkommen i ditt hus. Og det er en farlig snikende ånd som har fanget de fleste kristne i dag, i en søtsuppe-forkynnelse som gjør at de er fullstendig apatiske i kampen mot den farligste lære vi har i landet: Den lutherske lære!
MIN KAMP MOT RELIGIØSE DEMONER FORTSETTER
Tirsdag, 2. mars 2021
AV AAGE SAMUELSEN
FRA VEKKEROPET NR. 5, 1982.
I de årene jeg har vært predikant har min største kamp for sjelers frelse vært kampen mot den religiøse hopen, som har stått i veien for evangeliets fremme, med et så gedigent intrigespill at til og med Satan står måpende overfor deres råtne spill.
Jesus sier i Joh. 17: «DE ER IKKE AV VERDEN, LIKESOM JEG IKKE ER AV VERDEN». «VAR I AV VERDEN, DA VILDE VERDEN ELSKE SITT EGET; MEN FORDI I IKKE ER AV VERDEN, MEN JEG HAR UTVALGT EDER AV VERDEN, DERFOR HATER VERDEN EDER».
En har så lett for å si at verden det er dem som ikke tror på evangeliet, men faktum er at de fleste av de som kaller seg frelste tilhører nettopp denne verden. Derfor har de laget seg et annet evangelium, og derfor har de dannet seg sin egen kirke og sin egen menighet, med hvert sitt forkvaklede syn; som når Gud begynner å virke på sin mektige måte viser seg å være de verste motstanderne av sannhetens budskap.
I alle år, både blant pinsevenner og andre venner og uvenner, som opptrer for offentligheten med sitt fordreide religiøse glis, og hilser hverandre med et «god dag broder» eller «god dag søster», «det var gildt å se deg», står disse ulvene klare til å rive et Herrens vitne i stykker. Og etterpå, når offeret er fortært, sleiker de seg om kjeften med sine sleipe falske tunger og takker Gud, og forkynner høyt og tydelig: «Gud elsker alle»! (Som er enig med oss). Jesus sa: «SE, JEG SENDER EDER SOM FÅR MIDT IBLANDT ULVER».
Jeg har nyss nu (1982, red.anm.) søkt om konsesjon for nærradio, og alt lå til rette. Så får jeg høre at konsesjonen er blitt avslått. Jeg kontaktet departementet, hvor de selvfølgelig unnskyldte seg med at det var bare en viss kvote, og selvfølgelig ville ikke jeg komme med i den kvoten. Men jeg viste bestemt at det var andre årsaker. Dette fikk jeg bekreftet gjennom min advokat. Grunnen var: En såkalt «kristen» gruppe i Kristiansand S hadde, ved telefon og brev til departementet, advart mot å gi konsesjon til meg. Og dette tok departementet hensyn til, men de hadde ikke regnet med at jeg skulle få greie på grunnen.
Side 17 av 19