Torsdag, 20. mai 2021
PINSEVENNENES HISTORISKE SOMMERSTEVNE – 1957
Klippet fra boken «Herrens glade trubadur» - 1981
Av Aage Samuelsen
Fra tiden i Moss, Tabernaklet Skien og Salem i Oslo, var det ikke til å unngå at det etter avisenes overopphetede og meningsløse skriverier, oppstod veldige brytninger i folkemassene, både for og imot meg. Jeg er også klar over at mange fulgte med i møtene i ren stemningsrus og ikke forstod mine motiver for virksomheten. Det har dessverre vist seg senere at mange av dem som sluttet seg til som oftest hadde minimal åndsbedømmelse og innsikt i Guds ord.
Min uerfarenhet på mange områder var nok også en del av årsaken til at møtene utartet seg som de gjorde. Jeg dukket opp likesom i en ny verden som jeg ikke forstod å takle rett. Det hadde aldri falt meg inn å danne menigheter, mens de fleste av brødrene som dukket opp fra de forskjellige menigheter hadde helt andre planer med virksomheten enn det Gud hadde talt til meg om. Jeg hadde ingen makt til å stanse denne utvikling, som etter hvert som møtene skred frem, begynte å ta form. Og jeg kan vel si at det hele etter hvert glapp ut av hendene mine. Jeg måtte bare følge med.
Flere av brødrene som fulgte med hadde allerede sett seg selv som ledere for en ny og stor vekkelse, som skulle overgå pinsebevegelsen. Og her må pinsebevegelsens brødre ta sin del av skylden for det som senere skjedde. Flere, av de i ledelsen for pinsebevegelsen i dag, har personlig overfor meg innrømmet sine feil og at de aldri skulle ha latt meg gå ut. Men toppene i pinsebevegelsen den gang, uten å nevne navn, var konservative, stivbente og kritikksyke ledere som tok mere hensyn til presset utenfra og alle rykter – både sanne og usanne – enn å rådføre seg med Gud. Jeg visste godt hva som kom til å skje etter møtene i Salem, når menigheten hjelpeløst ville bli overlatt til ulvepredikanter i fåreklær, som ville slå ned på alt som hadde skjedd. Og det stemte nøyaktig.
Endelig kunne de komme til med sine fornuftspredikener og slå ned på møtene mine som noe svermerisk og ekstatisk tull. En av dem som alltid fulgte i mitt kjølvann, en såkalt bibellærer, og som jeg aldri har hatt noen tiltro til, kalte møtene mine for «tomt skrammel». Og han sa til meg:
- Hvorfor er det brente marker etter deg overalt?
- Fordi du alltid kommer etter med vanntrobøtta di og pøser vantroforkynnelsen din inn over det Gud har gjort! Svarte jeg.
Jeg var tidlig oppmerksom på den karen, men enhver skal svare for det de har gjort. Gud dømmer en rettferdig dom.
Da jeg sluttet i Salem kom det noen brødre fra Sarpsborg som hadde blitt frelst og åndsdøpt. De var blitt frosset ut av pinsemenigheten i Sarpsborg, og de spurte om jeg kunne komme og holde noen møter der. Og det gjorde jeg. Det varte ikke lenge før hele Sarpsborg og distriktet omkring ble rystet av en mektig vekkelse. Skarer omvendte seg til Gud og vi hadde dåp i Tunevannet ved Hans Nielsen Hauges fødested. 6 000 mennesker var til stede. Kinoene gikk med dundrende underskudd, og politiet kom bort til meg på gaten med en hilsen fra Politimesteren om at jeg ikke måtte forlate byen. Ungdommene er blitt så fine, det er ingen arrestasjoner lenger så du være lenge her. Men Satan arbeidet intenst for å hindre en videre utvikling av vekkelsen, og det ville bety et ytterligere nederlag for pinsebevegelsen om jeg skulle få fortsette på samme måte. For dem betydde det ingenting at tusener på tusener av unge og eldre ble frelst, døpt i vann og åndsdøpt og helbredet. Den ytre fasaden måte reddes, koste hva det koste ville. Gud er mitt levende vite på at jeg aldri hadde i tankene å konkurrere med pinsebevegelsen. Men lederne oppførte seg som rene dåsemikler og kunne fortelle menighetene rundt omkring at møtene mine, åndsdåpen og helbredelsene var bare bløff.
Jeg husker en dag jeg satt i et hjem i Moss hos noen venner da Thoralf Gilbrant kom inn. Jeg aksepterer ham fullt ut som en renhjertet og ærlig broder, som kjempet i den tiden for å prøve en forsoning. Han sier til meg:
- Du Aage, den damen som ble helbredet for lamhet, hun ble jo ikke helbredet?
- Hvem har sagt det?
- Jo, forstander Erling Strøm,
sa han.
Da svarte jeg:
- Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at du kunne få møte fru Marie Hansen.
Plutselig gikk døren opp, og søsteren kom inn, spenstig og frisk. Jeg ropte:
- Nei, men i all verden, nå kommer du, som vi akkurat snakker om her.
Og jeg sa til Gilbrant i det jeg rakte ut hånden:
- Vær så god Gilbrant, her har du fru Marie Hansen.
Han begynte å gråte og sa fortvilet:
- Hvordan kan brødre spre slike falske rykter?
- Ja, det er slike brødre som ødelegger pinsebevegelsen, og ikke jeg.
Svarte jeg.
Men selv ikke det ville brødrene ta imot. Og jeg tenker på det Jesus sa en gang; «Selv om døde stod opp, så ville de ikke tro det!» Videre, «Jeg spilte på fløite for eder, men I vilde ikke danse, jeg sang sørgesanger for eder, men I vilde ikke gråte. I står alltid den Hellige Ånd imot.»
Det nærmet seg nu et klimaks, hvor jeg ble truet med blokade dersom jeg ikke stoppet møtene i Sarpsborg. Jeg kunne umulig holde opp å be for sjeler, og ville derfor ikke ta hensyn til brødrenes trusler, eller massemedias raseri mot meg. Så fikk jeg oppringning fra Hedmarktoppens sommerstevne 1957, med forespørsel om jeg ville være med på en konferanse der oppe, for å prøve å ordne sakene. Dette svarte jeg ja til. Jeg tok toget oppover, først til Oslo. Der kjøpte jeg en avis, og til min store forskrekkelse stod på det på første side i Morgenposten: «PINSEBEVEGELSENS LEDERE TAR AVSTAND FRA AAGE SAMUELSEN.»
Dette var blitt sendt ut over NTB mens jeg var på vei til Hedmarktoppen. Mannen som gjorde dette var Ingolf Kolshus, en fetter av lederen for pinsebevegelsen i Sarpsborg. Likevel reiste jeg til Hamar, i håp om at det kunne bli en ordning. Da jeg kom dit opp, skulle jeg selvfølgelig stilles for «det høye råd», hvor betingelsene for videre virksomhet i pinsebevegelsen ble lagt frem for meg:
«Jeg måtte øyeblikkelig stanse møtevirksomheten i Sarpsborg. Jeg måtte endre min forkynnelse, og jeg måtte ikke be for syke offentlig. Jeg måtte ikke virke i en ikke-pinsemenighet, og jeg måtte ha karantene i ett år. Etter ett år kunne jeg aller nådigst synge en sang eller to, og avlegge noen vitnesbyrd, og på den måten opparbeide tilliten igjen.»
Slike pålegg var jo helt sinnsykt. For det første hadde jeg aldri virket i en «ikke-pinsemenighet», og for det andre var mitt forhold til Gud i den skjønneste orden. Det fantes ikke en flekk på mitt kristenliv. Min virksomhet var sprunget ut fra det Gud hadde vist meg opp gjennom årene.
Da jeg siden fortsatte møtene i Sarpsborg, og på ny ble truet med blokade, svarte jeg at jeg aldri hadde virket i en «ikke-pinsemenighet» slik som de selv hvert år gjorde i alliansemøter med alle slags lærdommer. Og jeg sa:
- Det menneske er ikke født i Norge som kan lukke dørene for meg, for nøkkelen sitter høyere oppe!
Jeg hadde aldri tenkt å gi en millimeter etter for deres meningsløse krav. Derfor gikk det som jeg visste det ville gå.
Jeg sendte brev til Tabernaklet i Skien, og meldte meg frivillig ut av pinsebevegelsen.
Hvorfor skulle de, så mange år etter, innrømme at de gjorde feil? Jeg tror at den store spliden mellom Aril Edvardsen og pinsebevegelsen i dag er en følge av deres hårde hjerte mot meg. Etter at jeg startet Maran Ata, jeg tror det var i 1960 eller der omkring (det skjedde i 1958, red.anm.) – advarte jeg noen brødre, deriblant Thoralf Gilbrant, mot Aril Edvardsen, som jeg mente de ville få meget bryderi med. Og Gilbrant sa til meg senere:
- Det gikk som du sa, Aage.
Jeg gikk ikke ut av pinsebevegelsen grunnet uoverensstemmelser i læren. Den bibelske linje holdt jeg klar hele tiden, som det jeg var opplært i under pinsebevegelsens forkynnelse. Men jeg har også i alle år sagt meg uenig i deres allianse med barnedåpslæren, uten at jeg skal komme videre inn på det.
Denne sangen ble til på toget – da bruddet med pinsebevegelsen kom:
SE DET ER VEIEN JESUS BØD MEG VANDRE