Maran Ata og Pinsebevegelsen
Fredag, 18. juni 2021
KLIPPET FRA BOKEN «HERRENS GLADE TRUBADUR» (1980)
AV AAGE SAMUELSEN
MOSS 1954 - AVISENE BEGYNNER Å SKRIVE
Da jeg i 1954 kom til Moss hadde jeg ingen anelse om at disse møtene skulle bli en direkte konfrontasjon med fiender gjennom helsemyndighetene og pressen – spesielt arbeiderpressen og Dagbladet – og falske brødre som drev et gement spill bak ryggen min.
Gud gjorde fantastiske ting under disse møtene. Mange ble frelst, døpt i vann og åndsdøpt, og syke mirakuløst helbredet. Bl.a. ble en dame, fru Marie Hansen fra Saltnes nær Fredrikstad, en kveld båret inn på møtet av en drosjesjåfør. Etter en ulykke syv år tidligere ble hun lam i det ene benet, så hun måtte ha en stropp rundt skoen festet over kneet, og hun brukte to krykker. Benet hennes var vissent og tre centimeter for kort, og jeg hørte sjåføren si: «Jeg kommer tilbake og henter deg kl. 10.00». Jeg spurte henne om hun trodde hun ville kunne gå normalt igjen når jeg ba for henne, hvortil hun svarte: «Ja, det tror jeg!»
Jeg ba en enkel bønn for henne, hun nektet først å reise seg og stå på sine ben og kaste krykkene. Men da jeg gikk rundt i salen for å be for andre, talte en stemme til henne: «Stå opp på dine ben og gå!» Hun reiste seg opp, kastet krykkene, løste stroppen som bandt hennes ben, og jublende danset hun bortover gulvet. Salen ble fylt av gråt og jubel. Denne helbredelsen skulle vise seg å ryste hele Norge, og sette løgnapparatene i full sving.
Under disse møtene fikk jeg også et nytt syn. Jeg så meg selv stå på talerstolen i Tabernaklet i Skien. Døren gikk opp og skarer strømmet inn i lokalet, og store mengder stod utenfor. Jeg så i det samme syn at jeg fikk tydningens og profetiens gave. Dette var et par måneder før jul 1954. Jeg gikk opp i forretningen til en av brødrene i Tabernaklet, Eugen Ludvigsen, og fortalte ham at nu skulle de få vekkelse i menigheten. «Sier du det?» sa han, «så du hvem Gud skulle bruke?» «Ja», sa jeg, «det var meg.» Jeg så tydelig på ham at han ikke hadde særlig tro på det.
SKIEN – AVISENE RASER FORTSATT
2. juledag var jeg på møte i Tabernaklet, lokalet var sprengfullt, og det skjedde nøyaktig som det syn jeg hadde fått se. Under en mektig salvelse fikk jeg tydningen og profetiens gave, og de fleste i menigheten skjønte at dette var Gud. Vekkelsen var et faktum.
3. juledag kom Dagbladet ut med et fryktelig angrep, ved Michael Grundt Spang. Han forsøkte på alle mulige måter å mistenkeliggjøre og bortforklare at den lamme damen i Moss virkelig var lam. Hun måtte gå til legen for å få bekreftet at hun var 75 % invalid etter en bilulykke for 7 år siden, men at hun nu var 100 % frisk. Dermed mistet hun invalidetrygden.
Jeg fikk arrangert et kjempemøte med henne i Tabernaklet, hvor pressen var tilstede, og hvor hun fortalte om den vidunderlige helbredelsen. For enkelte aviser betød det intet at hun var blitt frisk, derfor kom også det ene simple angrep etter det andre, og spesielt var Telemark Arbeiderblad en flittig utøver i sin intense hets mot meg og min virksomhet.
Jeg var ung og uerfaren den gang, og ville vel handlet helt annerledes i dag for å sette slike individer på plass. I min naivitet fortalte jeg for Telemark Arbeiderblad at en dame på Ulefoss, som hadde en uhelbredelig sykdom ble kjørt ned til Filadelfia Ulefoss av sine to sønner, og båret inn i lokalet. Jeg ba for henne, og hun ble momentant helbredet. Uten det minste besvær gikk hun ut fra lokalet og opp den bratte bakken til sitt hjem – helt alene.
Telemark Arbeiderblad ringte til dr. Krohn på Ulefoss – dette var ett år etter at hun ble helbredet – og spurte hvordan det var med fru Myhra, om han hadde henne som pasient ennu, hvortil han svarte: «Hun går daglig hos meg til behandling.» Fra avisen Varden kom de til meg og spurte: «Er det bare bløff det om fru Myhra, som TA skriver?» «Reis opp til Ulefoss og intervju henne!» Svarte jeg. Dagen etter stod det på første side i Varden, med bilde av henne der hun henger opp tøy på snoren: «Jeg ble helbredet, ved at Aage Samuelsen ba for meg, og har ikke vært hos dr. Krohn på ett år!»
Dette fikk raseriet til de i redaksjonen i Telemark Arbeiderblad, som hatet virksomheten, til å flyte over. De sa til meg personlig: «Vi er fast bestemt på å røyke deg ut! En dag skal vi få has på deg!» Det er ånden fra helvete som har besatt slike mennesker, som uten hensyn går inn for å ødelegge dem som tror mer enn det eventyret som statskirken forkynner året rundt, og som en ugudelig Arbeiderpartiregjering støtter fullt ut. På tross av dette brøt vekkelsen mektig frem i Tabernaklet.
Jeg skal ikke her oppta plass for å fortelle om alt det veldige som skjedde. Men de innen pressen som ikke tålte den slags forkynnelse og virksomhet, smidde sine våpen til hatske angrep.
Torsdag, 20. mai 2021
PINSEVENNENES HISTORISKE SOMMERSTEVNE – 1957
Klippet fra boken «Herrens glade trubadur» - 1981
Av Aage Samuelsen
Fra tiden i Moss, Tabernaklet Skien og Salem i Oslo, var det ikke til å unngå at det etter avisenes overopphetede og meningsløse skriverier, oppstod veldige brytninger i folkemassene, både for og imot meg. Jeg er også klar over at mange fulgte med i møtene i ren stemningsrus og ikke forstod mine motiver for virksomheten. Det har dessverre vist seg senere at mange av dem som sluttet seg til som oftest hadde minimal åndsbedømmelse og innsikt i Guds ord.
Min uerfarenhet på mange områder var nok også en del av årsaken til at møtene utartet seg som de gjorde. Jeg dukket opp likesom i en ny verden som jeg ikke forstod å takle rett. Det hadde aldri falt meg inn å danne menigheter, mens de fleste av brødrene som dukket opp fra de forskjellige menigheter hadde helt andre planer med virksomheten enn det Gud hadde talt til meg om. Jeg hadde ingen makt til å stanse denne utvikling, som etter hvert som møtene skred frem, begynte å ta form. Og jeg kan vel si at det hele etter hvert glapp ut av hendene mine. Jeg måtte bare følge med.
Flere av brødrene som fulgte med hadde allerede sett seg selv som ledere for en ny og stor vekkelse, som skulle overgå pinsebevegelsen. Og her må pinsebevegelsens brødre ta sin del av skylden for det som senere skjedde. Flere, av de i ledelsen for pinsebevegelsen i dag, har personlig overfor meg innrømmet sine feil og at de aldri skulle ha latt meg gå ut. Men toppene i pinsebevegelsen den gang, uten å nevne navn, var konservative, stivbente og kritikksyke ledere som tok mere hensyn til presset utenfra og alle rykter – både sanne og usanne – enn å rådføre seg med Gud. Jeg visste godt hva som kom til å skje etter møtene i Salem, når menigheten hjelpeløst ville bli overlatt til ulvepredikanter i fåreklær, som ville slå ned på alt som hadde skjedd. Og det stemte nøyaktig.
Endelig kunne de komme til med sine fornuftspredikener og slå ned på møtene mine som noe svermerisk og ekstatisk tull. En av dem som alltid fulgte i mitt kjølvann, en såkalt bibellærer, og som jeg aldri har hatt noen tiltro til, kalte møtene mine for «tomt skrammel». Og han sa til meg:
- Hvorfor er det brente marker etter deg overalt?
- Fordi du alltid kommer etter med vanntrobøtta di og pøser vantroforkynnelsen din inn over det Gud har gjort! Svarte jeg.
Jeg var tidlig oppmerksom på den karen, men enhver skal svare for det de har gjort. Gud dømmer en rettferdig dom.
Da jeg sluttet i Salem kom det noen brødre fra Sarpsborg som hadde blitt frelst og åndsdøpt. De var blitt frosset ut av pinsemenigheten i Sarpsborg, og de spurte om jeg kunne komme og holde noen møter der. Og det gjorde jeg. Det varte ikke lenge før hele Sarpsborg og distriktet omkring ble rystet av en mektig vekkelse. Skarer omvendte seg til Gud og vi hadde dåp i Tunevannet ved Hans Nielsen Hauges fødested. 6 000 mennesker var til stede. Kinoene gikk med dundrende underskudd, og politiet kom bort til meg på gaten med en hilsen fra Politimesteren om at jeg ikke måtte forlate byen. Ungdommene er blitt så fine, det er ingen arrestasjoner lenger så du være lenge her. Men Satan arbeidet intenst for å hindre en videre utvikling av vekkelsen, og det ville bety et ytterligere nederlag for pinsebevegelsen om jeg skulle få fortsette på samme måte. For dem betydde det ingenting at tusener på tusener av unge og eldre ble frelst, døpt i vann og åndsdøpt og helbredet. Den ytre fasaden måte reddes, koste hva det koste ville. Gud er mitt levende vite på at jeg aldri hadde i tankene å konkurrere med pinsebevegelsen. Men lederne oppførte seg som rene dåsemikler og kunne fortelle menighetene rundt omkring at møtene mine, åndsdåpen og helbredelsene var bare bløff.
Jeg husker en dag jeg satt i et hjem i Moss hos noen venner da Thoralf Gilbrant kom inn. Jeg aksepterer ham fullt ut som en renhjertet og ærlig broder, som kjempet i den tiden for å prøve en forsoning. Han sier til meg:
- Du Aage, den damen som ble helbredet for lamhet, hun ble jo ikke helbredet?
- Hvem har sagt det?
- Jo, forstander Erling Strøm,
sa han.
Da svarte jeg:
- Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at du kunne få møte fru Marie Hansen.
Plutselig gikk døren opp, og søsteren kom inn, spenstig og frisk. Jeg ropte:
- Nei, men i all verden, nå kommer du, som vi akkurat snakker om her.
Og jeg sa til Gilbrant i det jeg rakte ut hånden:
- Vær så god Gilbrant, her har du fru Marie Hansen.
Han begynte å gråte og sa fortvilet:
- Hvordan kan brødre spre slike falske rykter?
- Ja, det er slike brødre som ødelegger pinsebevegelsen, og ikke jeg.
Svarte jeg.
Men selv ikke det ville brødrene ta imot. Og jeg tenker på det Jesus sa en gang; «Selv om døde stod opp, så ville de ikke tro det!» Videre, «Jeg spilte på fløite for eder, men I vilde ikke danse, jeg sang sørgesanger for eder, men I vilde ikke gråte. I står alltid den Hellige Ånd imot.»
Det nærmet seg nu et klimaks, hvor jeg ble truet med blokade dersom jeg ikke stoppet møtene i Sarpsborg. Jeg kunne umulig holde opp å be for sjeler, og ville derfor ikke ta hensyn til brødrenes trusler, eller massemedias raseri mot meg. Så fikk jeg oppringning fra Hedmarktoppens sommerstevne 1957, med forespørsel om jeg ville være med på en konferanse der oppe, for å prøve å ordne sakene. Dette svarte jeg ja til. Jeg tok toget oppover, først til Oslo. Der kjøpte jeg en avis, og til min store forskrekkelse stod på det på første side i Morgenposten: «PINSEBEVEGELSENS LEDERE TAR AVSTAND FRA AAGE SAMUELSEN.»
Dette var blitt sendt ut over NTB mens jeg var på vei til Hedmarktoppen. Mannen som gjorde dette var Ingolf Kolshus, en fetter av lederen for pinsebevegelsen i Sarpsborg. Likevel reiste jeg til Hamar, i håp om at det kunne bli en ordning. Da jeg kom dit opp, skulle jeg selvfølgelig stilles for «det høye råd», hvor betingelsene for videre virksomhet i pinsebevegelsen ble lagt frem for meg:
«Jeg måtte øyeblikkelig stanse møtevirksomheten i Sarpsborg. Jeg måtte endre min forkynnelse, og jeg måtte ikke be for syke offentlig. Jeg måtte ikke virke i en ikke-pinsemenighet, og jeg måtte ha karantene i ett år. Etter ett år kunne jeg aller nådigst synge en sang eller to, og avlegge noen vitnesbyrd, og på den måten opparbeide tilliten igjen.»
Slike pålegg var jo helt sinnsykt. For det første hadde jeg aldri virket i en «ikke-pinsemenighet», og for det andre var mitt forhold til Gud i den skjønneste orden. Det fantes ikke en flekk på mitt kristenliv. Min virksomhet var sprunget ut fra det Gud hadde vist meg opp gjennom årene.
Da jeg siden fortsatte møtene i Sarpsborg, og på ny ble truet med blokade, svarte jeg at jeg aldri hadde virket i en «ikke-pinsemenighet» slik som de selv hvert år gjorde i alliansemøter med alle slags lærdommer. Og jeg sa:
- Det menneske er ikke født i Norge som kan lukke dørene for meg, for nøkkelen sitter høyere oppe!
Jeg hadde aldri tenkt å gi en millimeter etter for deres meningsløse krav. Derfor gikk det som jeg visste det ville gå.
Jeg sendte brev til Tabernaklet i Skien, og meldte meg frivillig ut av pinsebevegelsen.
Av Aage Samuelsen
Klippet fra Vekkeropet nr. 2 – 1986.
Fredag, 13. februar 2015
SLIK TRAMPER OGSÅ DE RELIGIØSE PLO-LEDERNE PÅ HJERTETS SKJULTE JØDER.
Under min virksomhet frem til 1957 var det vekkelse i by etter by over hele landet. Tusener ble frelst, døpt i vann og døpt i den Hellige Ånd og ild. Mange syke ble vitterlig helbredet. Men overalt hvor jeg kom dukket det opp avindsyke og sjalu predikanter, med eldstebrødre i spissen, som ikke kunne få inn i sitt hode at Gud brukte et ringe vitne som han hadde løst. De sendte rapporter til hovedkontoret i Filadelfia, de ringte med hverandre og fant på den ene historien etter den andre. De hadde konferanser hvor de la opp råd om hvordan de skulle få stoppet meg. Jeg var helt uvitende om dette og kunne aldri tenke at de kunne være så råtne.
Da avisene, sammen med syv biskoper, pinseforstandere og helsedirektør K. Evang besluttet å få stoppet meg i slutten av 50-årene fikk jeg innbydelse fra lederne i pinsebevegelsen om å komme til sommerstevne på Hedmarken. Jeg reiste til Oslo for å ta toget videre til Hamar. Mens jeg satt og ventet kjøpte jeg en avis hvor det stod med fete typer: «Aage Samuelsen utesluttet fra pinsebevegelsen». Ingolf Kolshus, Sverre Kornmo, Erling Strøm m.fl. stod i spissen for denne beslutningen. Det kom som et sjokk på meg. Likevel reiste jeg opp for å samtale med dem. De møtte meg med arroganse og et jernhårdt hjerte. De stilte meg følgende ultimatum: Jeg skulle umiddelbart slutte all virksomhet for ett år fremover. Mitt hjerte var helt rent, hverken Gud eller mennesker kunne sette fingeren på mitt liv. Derfor sa jeg også et konsekvent NEI, og reiste hjem igjen.
Av Aage Samuelsen
Klippet fra Vekkeropet nr. 7 - august 1985
Fredag, 13. februar 2015
Nutidens vektere har mye tilfelles med datidens vekter. De er stumme hunder som ikke kan gjø (advare mot innbrudd). Datidens vektere skulle minne folket hvor langt det var kommet mot natten. Og det står i det 11. vers: «DE ER HYRDER SOM IKKE FORSTÅR Å GI AKT; ALLE SAMMEN HAR DE VENDT SIG TIL SIN EGEN VEI, HVER TIL SIN EGEN VINNING, FRA DEN FØRSTE TIL DEN SISTE.»
Eksbiskop Per Lønning er et eksempel på hvor langt man kan komme på avveie i fri religiøs fantasi. Det er ikke tvil om at han tror om seg selv å vite meget, dog vet han intet. Han mangler fullstendig den åndelige kvalifikasjonen til å være en bibelsk vekter. Han mangler det som Johannes sier i sitt 1. brev 2,20: «I HAR SALVELSE AV DEN HELLIGE OG VET ALT.» De fleste av presteskapet og andre samfunn forstår ikke betydningen av å ha den Hellige Ånds salvelse, den som kan føre oss inn i sannheten.
Av Aage Samuelsen
Klippet fra Vekkeropet nr. 6. juni/juli 1985.
Fredag, 13.02.2015
Når jeg retter blikket mot pinsebevegelsen og ser den store avstanden de har skapt fra 1907 og frem til i dag, er det for å få dem til å rette blikket mot seg selv og ikke alle andre. Allerede i 1953 ble jeg av pinsebevegelsens predikantstab (en hop av sjalu predikanter) beskyldt for «å lære folket å tale i tunger». Det er ingen som kan lære folk å tale i tunger, dette er en djevelsk løgn.
Det skjedde fantastiske ting i mine møter, og overalt hvor jeg var oppstod sjalusien i Kain-ætten som igjen har vært årsak til splittelse og ødeleggelse av tusener av frafalne sjeler over hele vårt land. Dette fortsatte frem til 1957 da predikantstaben på Hedmarken, med Ingolf Kolshus som foregangsmann, hengte meg ut for offentligheten i massemedia fordi jeg hadde møter i Sarpsborg, - utenfor pinsebevegelsen. Hvordan kunne de være så djevelske når de selv var besudlet av synd?
AV AAGE SAMUELSEN
Til visse tider har Guds Ånd fått slippe til i vårt land og enkelte byer synes å være privilegert av Gud. Ikke fordi Gud gjør forskjell på folk, men han har sine kontaktpunkter som ber til Gud og vitterlig får svar. Skien er en av de byer som har blitt gjestet og som har fått oppleve et Åndens vær. Da Rein Seehuus var pastor i pinsebevegelsens første tid, brøt vekkelsen løs fordi de slapp den Hellige Ånd til. Alle menighetene i byen ble berørt. Mange ble frelst og den bibelske dåp i vann ble praktisert. Metodistene, frelsesarmeen og baptistene ble mektig berørt, mens deres pastorer ble bitre motstandere. Presten Lammers brøt med statskirken og praktiserte troendes dåp, og hadde sin første dåpshandling i Børsesjø nær Skien. Dessverre ble han ikke døpt i den Hellige Ånd og ild med tunger som tegn, ellers hadde han aldri gått tilbake til statskirken.
I begynnelsen av 1930-årene ble Skien igjen grepet av en vekkelsesbølge som vil stå som et evig minnesmerke. Guds ild brant over hele distriktet. En ung ildsjel ved navn Thor Sørlie var den gang Guds redskap. Drankere, horer og horkarler, kvinner og menn, barn og ungdom kom til troen og hele fotballag gikk i oppløsning. Ofte hørte vi ungdommene synge i gatene: "Sørlie har sagt at du skal komme, syndig og syk som du er." Jeg var ikke stort mer enn 15-16 år gammel, men også jeg ble grepet av vekkelsen. Slike opplevelser glemmer en aldri. Senere da jeg begynte å spille til dans, talte Gud igjen og igjen til meg, men jeg var ung og Satan lokket med sitt bedrageri. Da krigen kom ble jeg kastet fra den ene side til den andre, og kom opp i vanskeligheter og trøbbel. Alkoholen grep meg for alvor og jeg kunne finne på de mest utrolige ting for å skaffe meg brennevin. Uken før jeg ble omvendt drømte jeg at jeg stod inne i en sykesal og sang: "Hvilken venn vi har i Jesus". Jeg hadde solgt gitaren min for en halv flaske brennevin, og Satan sa til meg: "Du har ingenting å leve for." Alt syntes å være ødelagt. Uken etter det nattlige syn bestemte jeg meg for å prøve Jesus ennu en gang, - om han kunne hjelpe meg.
Jeg gikk på møte, så nedbrutt, loslitt og elendig som jeg var. Det var sommeren 1944. Jeg var bestemt, derfor tok jeg også skrittet. Det begynte å brenne i mitt hjerte med en gang, og måtte på en eller annen måte bevise for folk at mitt liv var totalt forandret. Jeg lånte en gitar og gikk ut på Telemark sykehus. Jeg hadde aldri vært der før, og visste ingenting om besøkelsestider eller reglementer, så jeg bare durte rett inn og trodde at nå skulle folk bli begeistret over å høre den nye Aage. Jeg spurte ikke om lov til å gå inn på sykesalen, hadde ikke greie på at det ikke var tillatt. Plutselig stod jeg i den salen jeg hadde sett i drømme noen uker tidligere. Da sang jeg: "Hvilken venn vi har i Jesus." Jeg sang med gjenlukkede øyne og så verken pasienter, leger eller sykepleiersker som samlet seg rundt meg. Da jeg åpnet øynene lå pasientene og gråt og ropte: "Be til Jesus for oss." Flere av legene ble sinte på meg, men jeg ba for pasientene og gikk til neste sal.
Det gikk ikke så lang tid før jeg fortsatte min virksomhet. Mange var veldig skeptiske overfor meg, og det kan jeg godt forstå. Men ettersom årene gikk viste Gud meg steder, bygder og byer hvor jeg skulle gå. Overalt brøt vekkelsen løs. Tusener av sjeler ble frelst. Noen predikanter og forstandere priste Gud for det som skjedde, andre var fulle av sjalusi og direkte hatet meg. Vekkelsen brøt igjen løs i Tabernaklet i Skien. Jeg skal ikke her gå i detaljer, men maken til åpenbar sjalusi hadde jeg aldri trodd var mulig. Det ble holdt rådsmøter midt under det at vekkelsen bølget frem for å søke å få meg fjernet. Hele pinsebevegelsens predikantstab med såkalte toppfigurer i spissen, samt pastorer og prester i byen gav tydelig uttrykk for sitt hat. De skrev i avisene at den slags vekkelse ikke var fra Gud. Dette rammet de nyfrelste og de etterlot seg en slagmark av frafalne som hadde opplevd å møte Jesus og blitt herlig løst. Det disse avindsyke og prekesjuke predikanter spredte av edder og galde grep selvfølgelig by etter by. De forgiftet hele landet. Hvor mange nyfrelste de har drept med sitt hjerte og sin tunge har vi ikke tall på. Den demon som Kain var besatt av da han drepte sin bror Abel raste også i deres hjerter. Jeg kaller dem religiøse fangevokter som sperrer medlemmene sine inne bak religiøse piggtrådgjerder. De sultefôrer fangene sine med religiøst sludder og vas, og svinger pisken over disse stakkars menneskene som sitter på benkeradene og lengter etter himmelens manna og Åndens herlige frihet.
Gud talte til meg, - igjen og igjen og igjen, - og jeg valgte å gå ut i friheten. Da fikk fangevokterne igjen påskudd til å forgifte hele landet med sitt spy. Fromme forstandere som man aldri ville tro kunne vise seg så råtne, og så simpelt, og eldstebrødre som satt som menighetens valgte, men som var helt ukjent med den Hellige Ånds kraft og virksomhet, satt med formørkede ansikter og gikk hjem i fullt sinne. Men barn, ungdom og eldre med fikk oppleve Guds kraft. Jeg kunne skrive mange bøker om deres Judasånd og Kainhat som kom til syne overalt. De gav håndslag til den ugudelige presse og gikk arm i arm med motstanderne av sannhetens evangelium - fordi Guds redskap het Aage Samuelsen.
Den umenneskelige motstanden, hånen, forakten og hatet ble til sine tider for mye for meg. Ofte ønsket jeg at jeg aldri hadde lært Gud å kjenne. Falskheten, hykleriet og slibrigheten blant såkalte brødre kjente ingen grenser. De tok ikke hensyn til at tusener på tusener ble frelst, døpt i vann og åndsdøpt. Helbredelser skjedde på løpende bånd. De kalte det bare humbug og bedrageri. De har hånet den Hellige Ånds verk og kan aldri få tilgivelse. Men se på pinsebevegelsen i dag, de har fine kirker og bibelskoler, de har misjonærer som aldri skulle vært ute, de har evangelister som flyr rundt som noen andre spradebasser og blir lært opp i å bli pastorer. De burde heller ta seg et ordentlig arbeide. De har gått bibelskoler som er like tørre og tomme som bibellærerne er - de lærer dem opp til pastormanerer som ingen betydning har for Guds rike. Det er likeså viktig for pinsebevegelsen i dag, ja heller viktigere, å hylle legevitenskapen enn å ha tro for at Guds kraft kan fjerne både sykdommer og demoner. Dette kaller de overspenthet og vet ikke at de allerede har domfelt seg selv. De henviser medlemmene sine til leger og praktiserer medisin og tabletter som ikke tar hensyn til at leger og apoteker tjener seg grunnrike.
Rundt om i landets pinsemenigheter sitter det lengtende sjeler som ber i sitt hjerte om at Gud må løse dem ut fra fangeleirene og hensynsløse fangevoktere (pastorer og såkalte forstandere). De lengter etter at ilden igjen skal falle og at helbredelsens nådegaver må fjerne både leger og giftige medisiner, at ungdommer blir fylt med den Hellige Ånd og taler i tunger etter bibelsk oppskrift, så syner og åpenbaringer må komme til sin rett. Da vil spekulative bibellærere og hovmodige forstandere avgå ved en brå død. De dekker seg bak en fin fasade, og for syns skyld ber de lange bønner. Menighetslokalene er prydet med bibelske navn og det tradisjonelle korset over inngangsdøren. Men de hater korsets evangelium og sjonglerer med sitt blandingsbudskap og smører over med klissen kjærlighet. De gråter krokodilletårer over den syke, for de har ikke tro for at det er full helbredelse ved Jesu sår. Jeg sa på et møte i Festiviteten i Skien i 1960: "Fordi de ikke tar imot vekkelsen her i byen, skal de ta imot narkotika, alkohol og kriminalitet." Hva har skjedd? Ungdommer fra 10-12 år og oppover sjangler fulle i gatene, kriminaliteten herjer distriktet. Bare spør politiet så får du klar beskjed. Noen sier at dette er "tidsånden", nei så lett er det ikke å si fra seg ansvaret. Det hatet de har sådd her i byen fra de som kaller seg kristne får de høste fruktene av nå. For å dekke seg riktig godt koker de sammen de heslige "to-ganger-i-året-møtene" som de kaller alliansemøter. Et sammensurium og virvar av falske læresetninger, under påskudd av at de skal elske hverandre. Satan har ingen vanskeligheter med dette. Han har fred i sine pauluner ved slike møter.
Demonene sover i kirker og bedehus og våkner kun ved hjerterop fra lengtende sjeler som roper til den levende Gud: "Hjelp oss Herre, fri oss ut fra konsentrasjonsleirene, ut fra fangevokternes piskeslag og piggtrådsperringer. Vi er jo hjertets skjulte jøder!" Materialismens demon har grepet hele kristenheten. De ser ikke at hver time nærmer seg da anskriket lyder: "Se, brudgommen kommer, gå ham i møte." Presten Arons gullkalv kommer igjen til syne. Profeten Jonas har atter sovnet på bunnen. Uværet bryter løs over hele jorden. Antikrist er i ferd med å tre frem for offentligheten - tyrannen over alle tyranner - mens sløve, lunkne og likegyldige kristne synger: "Så ta da mine hender og før meg frem" uten at de gjør det minste tegn til å våkne opp og stå opp fra de døde. Et Fadervår om morgenen, en bordbønn ved middagstid og en aftenbønn før sengetid kan ikke redde millioner som innbiller seg en falsk frelse fra et evig helvete. Tusener på tusener stuper døde hver dag, og dødsriket har åpnet sin munn og tar imot fortapte sjeler mens kirkeklokkene kimer og menigheten synger: "Kirken den er et gammelt hus", står selv om hele Satans hær og helvete skjelver i frykt for de som skal komme over jorderiket. Det skal ikke levnes nogen tvil i noget land når Jesus har kommet. Det vil bli historiens største sjokk som rammer jordboerne når de oppdager at det Jesus sa: "Jeg vil komme igjen og ta alle mine hjem til meg" har gått i oppfyllelse. Han henter de hjem til den bolig som Gud er byggmester og skaper til, og som aldri i evighet går til grunne.
Jeg har aldri tatt kristendommen min som en forsikring, men som en opplevelse av de himmelske krefter og Guds beskyttende hånd i denne satansbesatte verden. Det er for meg en realistisk opplevelse. Det jeg har opplevd av hån og spott, forakt og forfølgelse har utløst Guds velsignelse over mitt liv gang på gang. Satan og hans håndlangere har slått meg overende utallige ganger, men den rettferdige faller syv ganger, men Herren reiser ham opp igjen. Hatet og misunnelsens tornekrone har blitt lagt på mitt hode. Jeg er regnet som slaktefår under hele mitt kristne liv. De har hånet meg, de har spottet meg, de har spyttet på meg, ja, jeg er i sannhet blitt gjort lik med ham i hans død. Men igjen og igjen har jeg kjent oppstandelseskraften fra Kristus fylle hele min tilværelse. Jeg søker ikke rikdom, ære og berømmelse. Smiger har gjestet min dør utallige ganger, men alt dette kan ikke hjelpe meg i vanskeligheter, da er det bare en som kan hjelpe, og det er han som sa til meg: "Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig, og jeg" (sier Herren) "vil være en ildmur omkring dig. Hold dig nær til mig, så vil jeg holde mig nær til dig."
Artikkelen er skrevet av Aage Samuelsen, 4. september 1986.
Av Aage Samuelsen
Vekkeropet mai 1979
Gud talte til meg at jeg skulle gi det navnet Maran Ata, og at det skulle være et stadig vekkerop: Jesus kommer snart!
Jeg visste jo allerede tidlig i Maran Atas første tid at det var enkelte som hadde tatt mål av seg til å være ledere, og som ganske snart holdt rådsmøter bak min rygg og laget sine egne statutter for å bli en organisert Maran Ata-menighet, midt i den vekkelsen Gud aldri hadde talt til dem om.
Og det har vist seg å stemme med de faktiske forhold i dag. Statuttene og lovene de laget stemmer fullstendig overens, og faller fint inn i andre kirkesamfunns smak. Det hadde vært mer ærlig av dem om de hadde gått inn i et eller annet kirkesamfunn der de egentlig hører hjemme, men en slik kapitulasjon ville være altfor avslørende for dem som kaller seg Maran Ata, forstandere og eldstebrødre, men aldeles ikke er det.
Ingen av dem var til stede da Gud viste meg vekkelsen i nattlige syner og åpenbaringer, under bønn, i kamp og lidelser. Men alle var til stede da bødlene skulle eksekvere meg på korset for hele offentligheten. Om de ikke er nærværende i kjøttet, så var de til stede med sin forrederiske ånd, og sa likesom Pilatus: "Jeg vil ikke ha noe med denne manns død å gjøre."