KAPITTEL 19 - MARAN ATA-BEVEGELSEN I DAG (Beskrevet i 1967, red,)
For omtrent ett år siden ble det holdt en konferanse på Festiviteten hvor 15 brødre fra forskjellige steder av landet var samlet. Det var jeg som hadde sammenkalt til konferansen, etter et rykte om at Oslo-menigheten skulle gi ut sitt eget blad. A. Fjellvard, en alle tiders hykler, skulle også gi ut sitt eget blad. Dette benektet han til å begynne med, men måtte til slutt erkjenne det. Jeg forstår hele spillet fra Oslo-menighetens ledelse. Som redaktør for bladet Maran Ata ble jeg undergravet på det grundigste av pur avvindsyke. Pratmakeren og tomtønnen A. Fjellvard hadde tatt mål av seg som sjef for bladet. Men nå er han brent opp i atmosfæren. Det går slik.
Før konferansen tilbød jeg P. Gylver å kjøpe meg ut av bladet for en liten sum, for at jeg ikke skulle ha noe å si juridisk sett. Dette sa han konsekvent nei til. Min eneste måte å ta saken på var å overgi bladet til Oslo uten betingelser, først fordi det ville ødelegge planene for A. Fjellvard, siden ville det avsløre for meg Maran Ata-Oslo's spill og hensikter med bladet, og det har gått slik jeg tenkte det ville gå. Les selv Maran Ata-bladet og se ormene har krøpet ut. Kåre M., en innbilsk og oppsvulmet narr, har sammen med Oddvar Linkas krøpet inn i bladet. Begge to har i flere år stått Oslo-menigheten i mot med sladder og baktalelse. Dette vet brødrene i Oslo om. Bladet er på en meget listig måte stjålet ut av hendende mine. Broder Gylver spiller en meget tilbaketrukket brikke i hele renkespillet. Han lar to unge brødre ta hele ansvaret, men jeg legger ansvaret for utviklingen på ham. Hvorfor sa han konsekvent nei til meg på mitt forslag, dersom han ikke hadde noe å si? Hvorfor dekker han seg bak unge brødre? Hvorfor spiller han en underordnet rolle, og sier til meg personlig: "Jeg er smartere enn du tror." Er det virkelig å være smart, - å holde brødre med falsk prat? Spør ham hvem som er lederen for Maran Ata, Oslo. Han levner deg ikke i tvil et øyeblikk. Utviklingen i Maran Ata-vekkelsen har sannelig snudd seg. Men fordelen er på min side, da de som angriper selv må være rene, og det er de ikke.
Jeg har bygget opp Maran Ata over hele landet, men åndelige surrebasser bryter frem overalt og skal liksom være ledere for stjålet gods. De ønsker krig, og krig skal de få så det forslår. Jeg har intet mer å tape, uten mitt kjøtt. Jeg regner ikke Aimar og B. Arnesen, O. Hellum, A. Uppstrøm, A. Fjellvard med flere for å ha så stor åndelig innsikt. Så min krig mot dem blir ikke på deres lave nivå. Det åndelige tussmørke de beveger seg i kan kun sprenges av åpenbaringens lys i skriftene, og der er de lik null. De kan holde seg oppe ved å spre onde rykter om meg, og kaste blår i øynene på folk. Men presten Esras stod høyere enn alt folket, da han leste lovboken. Job sier om sin forløser: "Som den siste skal Han stå frem på støvet." Gud lot alle anklagerne stå fram først, så kom han sist og Job ble helbredet. Ingen anklagere kan helbrede, bare bryte en manns indre ned. Da jeg hadde det berømmelige møte i Samfundssalen, Oslo, etter København-episoden, satt disse brødre - som hele tiden har skummet fløten av mitt arbeide - og tenkte i sitt råtne hjerte: "Nå skal vi få se en gråtende Aage krype på sine knær og be alle om tilgivelse." Da det ikke gikk slik, utbrøt O. Hellum: "Flause!" Den inntørkede pinseforstanderen A. Fjellvard, som langt fra har rene papirer, truet med å forlate møtet. Grønnsakhandleren A. U. som har bedre greie på kålhoder og bruktbiler fra Sverige enn på Bibelen, satt ved siden av dem og pep. Jo, sannelig var det en fin bukett nelliker som satt der. Dagmar Engstrøm hadde en finere innstilling, hun sa: "Å, så godt at Aage ikke krøp for noen, jeg var så redd at han skulle gjøre det."
Etter dette møtet oppstod det et fortvilet tomrom i mitt liv. Djevelen dro anledning av dette og fikk meg enda lengre ned. Det skjedde ved den episoden som er nevnt i boken om arrestasjonen. Maran Ata, Oslo, syslet da med planene om et lån til Maran Ata-lokalet, men dette kunne ikke innvilges med mindre Aage Samuelsen var ute av bildet i Maran Ata. Gylver så da den eneste utvei til å få en løsning på dette ved at jeg fikk en tur til USA. Et forskuddslån på kr. 5 000,- på sangboken Sildigregn, som jeg skulle ha kr. 7 000,- av, ble ordnet. I den fortvilte stilling jeg var i, var jeg bare glad til. Også fordi Gylver lovet å ordne med Birger Arnesen og Co., så jeg kunne få ro og fred i USA et halvt års tid. P. Gylver og Co. så på sin side at pengelånet til lokalet veidde mer i vektskålen enn Aage Samuelsen. Koste hva det ville, Aage måtte bort. For et regnestykke, FY!
Men B. Arnesen og Co. arbeidet bak teppet. B. Arnesen og O. Hellum skjulte seg på Fornebu og så meg vel av gårde med flyet til USA. Avstandskonferansen på Notodden var planlagt.
Uppstrøm hadde i lengre tid regnet vekkelsen ut i kålhoder og gned seg i hendene. Nå skulle han endelig få vise hva han dugde til. Jeg har kjent ham lenge før Maran Ata ble til, og har aldri hørt ham hatt noe fra Gud. Men en mygg kan være nokså sjenerende dersom den får sette seg og suge blodet av andre. I forvissning om at striden ville legge seg i Norge, slappet jeg av der jeg var hos noen norske venner. Men det varte ikke lenge. En morgen da jeg slo opp avisen, en amerikansk avis, stod det med fete typer:
"MARAN-ATA LEDEREN I NORGE, AAGE SAMUELSEN, AVSATT AV DE LEDENDE BRØDRE PÅ EN KONFERANSE PÅ NOTODDEN I TELEMARK."
Svetten rant i strie strømmer, jeg var nær ved å få et sammenbrudd. Jeg besluttet øyeblikkelig å reise hjem for å kjempe mot humbugmakerne. Jeg la mine planer på lang sikt.
