Lørdag, 15. november 2025
AV PER FAYE HANSEN, KARMELINSTITUTTET - 1982
HENTET FRA VEKKEROPET NR. 6 – JUNI/JULI 1982
Når noen – ja ofte til og med teologer – sier at de vil ta en tur til Palestina, er det all grunn til å fortelle dem at det er for sent. For fra 1948 finnes det ikke lenger noe Palestina, men derimot statene Israel og Jordan. FN ga i 1947 rettsgrunnlaget for opprettelsen av en jødisk og en arabisk stat i det tidligere engelske Palestina-mandat område. Jødene utnyttet dette straks og erklærte staten Israel, mens araberne i mandat-området ikke viste noen nasjonal bevissthet eller trang til å danne en arabisk stat. De var ikke noe eget folk, men bare en minoritet blant Midtøsten-araberne.
Det varte da heller ikke lenge før Trans-Jordanien, den østlige 4/5-del av det opprinnelige Palestina-mandatet, som England med urette skilte ut i 1922, annekterte de områder på vestsiden av Jordan som ikke ble til staten Israel. Denne annektering ble ikke internasjonalt godkjent, men området var okkupert av Jordan inntil 1967, da Israel inntok hele Vest-Jordan-landet i en forsvarskrig mot Jordans angrep. Under Israels styre er innbyggerne i disse områder vesentlig forblitt jordanske borgere, og Jordan er alt lenge en palestinsk stat, da de fleste som bor der er tidligere palestinere fra den engelske tiden.
Før 1948 var både jøder og arabere i mandatet palestinere; nå er det i virkeligheten ingen palestinere lenger, men bare israelere og jordanere. Palestinsk nasjonalkjensle er et propagandaprodukt for å skaffe en motvekt mot den ekte, jødiske nasjonalfølelsen – og er opparbeidet for å ødelegge jødenes sioniststat. England har storlig sviktet sitt oppdrag om å befordre det jødiske nasjonalhjem i hele det opprinnelige Palestinamandatet. Arafats, FNs og stormaktenes ønske om å opprette en ny Palestinastat blir da med rette avvist av Israels regjering som den farligste trussel mot Israel i dag.
Det er ingen tvil om at en ny arabisk stat i Judea og Samaria ville bli en basis for terrorisme, og Sovjet midt i Israel med bare noen få kilometers avstand til Jerusalem og Israels største byer og mest befolkede områder. Når Egypt og FN, og delvis også Israels «venner» i vest, stadig taler om behovet av en egen stat for «palestinerne», viser det at de hverken forstår bakgrunnen for situasjonen i dag eller de konsekvenser som en slik kunstig stat ville få for Israels sikkerhet.
Det er sannelig på tide at både politikere og teologer lar seg orientere av Bibelens realistiske profetier og åpenbare planer for både Israel og nabofolkene i Midtøsten. For nå er det Israels rike som gjenreises etter Guds løfter, og dommen nærmer seg de folkene rundt omkring som har tilkjent seg Israels land med inderlig forakt! Nå er det Herren, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som flytter Israel inn, og alle som vil hindre dette ut og bort – østover til Østerland, 1. Mos. 16, 16 og 25, 18.
Per Faye Hansen
