Onsdag, 9. april 2025
AV AAGE SAMUELSEN
Skien 1982
Å være en kristen har for meg aldri vært et krampaktig forhold og har heller ikke skapt frykt i meg for å tilfredsstille Gud, men som det står i profeten Amos 3, 3: «Går vel to sammen uten at de har avtalt det med hverandre?»
Vi har ikke blitt lovet et liv i dans på roser, men det står i 2. Kor. 12, 10: «Derfor er vi vel til mote i skrøpelighet, i mishandling, i nød, i forfølgelser, i trengsler for Kristi skyld.»
Det er ingen forestilling, ei heller noen innbilning at jeg er frelst, likeså lite som det er en innbilning at jeg er Aage Samuelsen. Det var HAN som utvalgte meg fra før verdens grunnvoll ble lagt, og han visste hvordan jeg var før jeg ble til, derved han har også regnet med det fulle ansvaret. Om Herren ofte synes å være langt borte, vet jeg at han vokter hvert skritt jeg tar.
Utallige er de opplevelser jeg har hatt, og har, i nærkontakt med ham som gir meg trygghet og styrker meg i troen. «Det er forgjeves at I står tidlig opp, setter eder sent ned, eter møysommelighets brød; det samme gir han sin venn i søvne.» Salme 127, 2. Han blir aldri fornærmet og har heller ikke for vane å skjelle meg ut dersom jeg skulle ha gjort noe som ikke passer ham. Jeg har det aldri med å holde lange bønner for syns skyld, men likesom et barn gir lyder fra seg når det trenger noe, så har Jesus sagt: «Be og I skal få!» Jeg har ikke fått frelsen på avbetaling, det er for lengst betalt, ikke med sølv eller gull, heller ikke med mine gode gjerninger (om jeg har noen), men med Jesu Kristi dyre blod – som blodet av et ulastelig og lytefritt lam. Forts. neste side ...
Skal man tenke over og gruble over alt det gale man har gjort, så er det jo forunderlig at vi virkelig kan si: «Kristus har satt meg fri!» Jeg pløyer ikke kapittel etter kapittel for å vise Kristus at jeg er en ivrig leser, men jeg regner Guds ord som et personlig brev til meg, spekket med hans kjærlighetserklæringer til en fattig synder som meg. Og når han, likesom kong Salomo, sier til sin elskede: «Jeg finner intet lyte på dig», må jeg bare svare som bruden i det 1. kap.: «Sort er jeg, men yndig.»
Ja, man må bare riste på hodet, for et slikt kjærlighetsforhold skulle en aldri sett maken til, og har ikke sin like.
Jeg har for lengst sluttet å tenke på Jesu gjenkomst som den eneste redning for meg. Å tenke på det tretter bare ut vårt åndsliv, så jeg har flyttet over til det skriftstedet hvor det står: «Menneskesønnen kommer i den time I ikke tenker.» Matt. 24, 44. Og ut fra dette kan jeg si som Job: «Enten jeg lever eller jeg dør, så hører jeg Herren til», og «som den siste skal han stå frem på støvet». Det gir en stabil trygghet og visshet.
